Månebarnet skriver

14. des, 2019

God kveld, alle sammen! Er dere skikkelig spente på å høre om jeg sov på toget i natt? Jeg kan ikke tenke meg at dere er det. Men hvis noen lurte, så ble det faktisk tre-fire timer søvn. Så kom jeg meg hjem til papsen min, bare for å gå og legge meg igjen. Da ble det tre-fire timer til – og jeg våknet glad og uthvilt. Jeg våknet glad og uthvilt, og jeg fikk kaffe på senga. Han der faren min er skikkelig kul; mange vil si han er Kosmos’ beste. Det er forøvrig ham det er bilde av her, ved siden av meg. Bildet er tatt av min bonusmamma.

Grunnen til at jeg kom til Bergen, denne helgen, er fordi et av mine søsken er ferdig med et vanvittig langt og krevende studium. Og jeg tror ikke jeg noengang har vært stoltere av vedkommende, enn hva jeg har vært i dag. I kveld har vi feiret med sushi (vegetarisk til meg), diverse annen asiatisk mat (Edamame-bønner til meg) og en flaske Champagne (Dom Pérignon 2008 årgang). Jeg må ærlig innrømme at jeg smakte et lite glass – bare på grunn av den høytidelige anledningen og den fine årgangen.

Ettersom jeg er en skikkelig einstøing, som ikke helt klarer å finne meg til rette i en gruppe eller flokk, merker jeg ofte at det er litt utfordrende å være sammen med familien over flere dager. Men så langt har det gått bra. Jeg har klart å delta i samtaler som foregår på flere hold – det til og med på engelsk. Jeg har ikke blitt plagsomt sliten eller stressa av all praten. Og jeg var faktisk ikke den første som gikk og la seg. Men nå har jeg altså gått inn på rommet ‘mitt’, og kjenner på en ganske god trøtthet. En trøtthet som kanskje gjør at jeg sovner før 7 i morgen tidlig? Man kan jo håpe.

I morgen tror jeg kanskje muligens at planen er å dra til restauranten som leverte dagens middag, og spise mer sushi. Men da sittende i restauranten, og ikke hjemme i stuen. Det er en god venn av meg, skjønner dere, som jeg ofte treffer når jeg er i Bergen. Jeg avventer fortsatt svar om når vi skal møtes, men jeg tror vi har en avtale litt utpå ettermiddagen en gang. Dette er en venn jeg ble kjent med online, da jeg var sånn 14 eller 15. Jeg synes det er så fint at vi har holdt kontakten gjennom all denne tiden. Så jeg håper virkelig jeg ser ham i morgen. Antrekket er iallfall bestemt, og er det én ting å si om kjolen – så er det at den bør sees av flest mulig. Er dere heldige, får dere også se.

Jeg tror egentlig det var alt.

Er du sikker?

Ganske sikker.

Kan du ikke fortelle om den søte synkronisiteten fra pannekakemiddagen i går?

Jeg tror jeg vet hva Jesus snakker om. Ja, jeg var jo på Pannekakehuset på Bærums Verk i går, sammen med en gruppe kristne damer. Anledningen var det som bare har blitt hetende Jesusmøte, fordi det ganske riktig er et møte med Jesus i sentrum.

Nevnte Jesus hadde gjort et stort poeng av at jeg skulle ha på meg en relativt ny t-skjorte jeg har kjøpt. En t-skjorte med teksten «For I am yours, and you are mine» trykket på brystet. Dette er yndlingsstrofen i yndlingssangen min; Oceans – Where Feet May Fail av Hillsong United.

Det viste seg at jeg ikke var den eneste som finner trøst og trygghet i disse ordene. To andre av damene rundt bordet hadde smykker med akkurat denne teksten på. «Jeg er min elskedes, og min elskede er min» på arameisk, var teksten på ett av smykkene. Det andre husker jeg ikke helt, men det var den samme beskjeden, formulert ganske likt.

Nå er det min tur.

…sier han, og forventer å få spalteplass.

Sier han, og vet at Andrea ikke har noe annet valg enn å la ham komme til orde.

Sant nok. Dette er altså…

Jesus!
Jeg skal bare komme med noen ord om i hvor stor grad du er min og jeg er din. Hvis du bare visste, Andrea. Hvis du bare visste hvordan dette er det sanneste og mest virkelige ved hele din virkelighet. Dette at vi er hverandres. Hvordan det at du tilhører meg, faktisk står skrevet som en overskrift over hver eneste dag du våkner opp til. Og at det at jeg tilhører deg, bare vil bli tydeligere og tydeligere – etterhvert som dagene går. Når du glemmer absolutt alt jeg forteller deg, vil jeg at du i det minste skal huske dette: Du er min – og jeg er din. Det er egentlig alt du trenger å vite. Så får du la meg bevise for deg at det er sant. Det var igrunn alt.

- Gud og hans brud

13. des, 2019

Hei, verden. Dere gjetter aldri hvor jeg er nå. Vel, noen vet det – da jeg nevnte det i går. Men dersom du ikke leste gårsdagens innlegg, kan jeg fortelle at jeg sitter i en seng i en kupé i en vogn på et tog. Nærmere bestemt Bergensbanen. Toget skal gå om ti minutter, og jeg er allerede innlosjert. Om jeg får sove, vil vel natten vise. Men kontemplasjon i fart er jo også en opplevelse. Jeg har hatt mange fine møter med Jesus, når jeg har sittet på toget. Men jeg tror ikke det var det jeg skulle snakke om nå…

Jesus her!

Det er vel bare på sin plass at du får komme til orde. Det har vært stille fra deg på bloggen, de siste dagene.

Jesus vil bare fortelle om hva vi har gjort i dag.

Det skal han vel få lov til.

Mange takk!

Dette er altså…

Jesus!
Andrea ble satt til å høre på en spilleliste på Spotify, som ble laget av en av de som arrangerte lovsangskvelden på tirsdag. Hun kjenner hjertet sprenge til tonene fra En Stjerne Skinner I Natt. Den følelsen har fulgt henne i noen dager. Følelsen av at kjærligheten hun har til meg, blir så massiv og så omfattende at den pipler frem i øynene hennes. Men det er bare godt. Det er vi enige om, Andrea og jeg.

Så hva har vi gjort i dag? Vi deltok på det Andrea sin gode venn kaller Jesusmøte. Men først var Andrea og vennen hennes på en restaurant i Asker. Dere kan tro Andrea var glad da hun våknet i dag, og skjønte det ikke var langt på dag. Iallfall ikke slik det noen ganger er, i et liv hvor man aldri vet om man sovner rundt midnatt, eller nærmere 7 neste morgen. Andrea kom seg til Asker, og det så tidlig at de to gode vennene fant ut at det var best å dra hjem til foreldrene til vennen – i stedet for å bli sittende på restauranten og vente på å bli hentet.

Dermed ble det en tur hjem til den hyggelige familien til Andrea sin venn, før de etter kort tid måtte kjøre – for å komme seg til Pannekakehuset. Hva er det å si om Jesusmøtet, da? Vel, hva sier Jesus om Jesusmøtet? Han godkjenner i aller høyeste grad. I dag var de ikke så mange som 13, men det var likevel trangt rundt bordet. Det ble delt anekdoter og opplevelser fra de forskjellige damenes kristenliv. Andrea delte litt, hun også. Dessuten var pannekaken Andrea spiste så god at det nesten kom noen tårer. Men bare nesten.

Dere må tro Andrea bare sitter og griner. Hun gjør ikke det, altså. Men hun blir lett beveget. Hun er i kontakt med følelsene sine. Hun er i kontakt med meg, som fyller henne med så mye godt at tårene ofte fungerer som en ventil. Andrea kan nesten ikke huske sist hun gråt fordi hun var trist. De tårene som kommer, er utelukkende gledestårer. Og de kommer ikke så sterkt at noen ser det, det må jeg jo nevne. Men som en liten påminnelse i øyekroken om Han som bor i Andrea, og som virkelig vil hun skal nyte – i så stor grad at gledestårer er den eneste fornuftige responsen.

Er du trøtt, skatt?

Jeg er litt trøtt, faktisk.

Skal vi si at det var alt, og ta resten av samtalen uten publikum?

Det kan vi vel.

Har du noe å legge til?

Har jeg det? *Andrea mediterer*

Ja! Jeg må legge til at jeg fikk en nisselue i dag, som jeg brukte på Jesusmøtet. Det var den snille bestemoren til min venn, som hadde kjøpt de til oss. Så utrolig søtt gjort! Den skal brukes flittig, nå før Jul. Bildet her er forresten fra en god venn i California, som har tegnet meg som en liten jente. Det er virkelig mange flotte mennesker i livet mitt nå – og jeg er så takknemlig. Jeg tror jeg skal bruke denne natten på å meditere på, og takke for, alt det jeg har i livet mitt som er godt – alle de jeg er takknemlig for. Og du, Jesus? Du er øverst på den listen :)

Takk, pus. Det var altså alt.

Gud og hans brud

11. des, 2019

God kveld, alle sammen! Nå har jeg litt reisenerver. Jeg har brukt kvelden på å pakke en koffert. Og i morgen kveld tar jeg nattoget til Bergen. Anledningen er at den ene av mine søsken er ferdig med studiene sine. Og det må jo feires. Så dermed reiser jeg dit for å være med på feiringen. Så drar jeg hjem igjen på mandag. Det blir veldig fint å se hele den fine flokken min. Og gleden over å treffe alle sammen, trumfer på lang vei nervene. Så der har dere altså planen min for helgen.

I dag hadde jeg egentlig tre avtaler. Men jeg avlyste to av dem. Den første fordi jeg ikke orket å stå opp da jeg måtte, og den andre fordi jeg heller ville ha god tid i kveld – til alt som trengte å gjøres. Så beholdt jeg avtalen midt mellom disse to. Det var å møte denne heite karen. Alex var glad og fornøyd, og hadde til og med kjøpt sjokolade til meg. Dessuten hadde han fått ny telefon, med mye bedre kamera enn den han nå pensjonerer. Så selvfølgelig måtte vi ta noen bilder.

Foruten å ha besøk av han som går under kallenavnet Himmelmannen, har jeg vasket klær i dag. Det må jo gjøres. Når jeg er ferdig med dette innlegget, skal jeg gå ut med alt av søppel. Neste uke har jeg avtalt en husvask, med en ny vaskehjelp for anledningen. Jeg tror kanskje den søte, ukrainske damen som har vasket hos meg frem til nå, har sluttet å betjene Stabekk. Det er iallfall den beskjeden jeg får fra appen jeg bruker. Men rent må det jo bli – det er jo jul. Om jeg bytter sengetøy i morgen før jeg drar, eller når jeg kommer hjem fra Bergen, finner jeg ut av. Det viktigste er at det blir gjort.

Jeg har litt dårlig samvittighet for noe, da. Min kjære gode Alex synger jo i kor. Det har han gjort i tre år. Og jeg har vært på hver eneste konsert koret hans har holdt. Det blir det slutt på nå, dessverre. Julekonserten er nemlig i morgen. Og da hadde jeg allerede planer. Planer som ble lagt før datoen for julekonserten ble satt. Dermed går jeg glipp av konserten. Alex viste meg hvilke sanger de skal synge, da. Og så skal han få moren sin til å filme litt, så jeg i det minste får se noe. Men det blir nok ikke helt det samme.

Hva er det jeg skal i morgen da, som er så viktig at jeg ikke kan gå på konsert? Det er en god venn som har invitert meg på Jesusmøte. Det har jeg vært med på én gang tidligere, og ville veldig gjerne bli med neste gang, også. Og ‘neste gang’ er altså i morgen. Jesusmøtet sist var igrunn at vi satt tretten damer rundt et langbord på Pannekakehuset på Bærums Verk, og snakket om Jesus. Det var så utrolig godt å møte andre engasjerte kristne i en slik setting. Jeg mener…. Pannekaker og Jesus? Hvordan kan det ikke være bra?!

Det må jeg nesten skrive litt om. Hvordan den forelskelsen jeg føler på, er på et helt nytt nivå. Jeg hadde ikke trodd det var mulig, egentlig, å være mer forelska i Jesus enn det jeg har vært til nå. Men det er som om den skalaen av følelser man tror man har å forholde seg til, virkelig kan sprenges uendelig mange ganger. I natt var en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Jeg hadde ikke ord, engang. Verken jeg eller Jesus sa så mye. Alle ord i mitt register føltes intetsigende og fattige. Istedet bare lå jeg og gråt. Av glede.. eller lykke.. eller bare... overveldet takknemlighet.

Unnskyld meg, men jeg må avslutte der. Jeg trenger å snakke med Han jeg giftet meg med. Og… dere får ikke se. Dere hører nok fra meg igjen snart, uansett. Kanskje mens jeg sitter på toget, hvis det føles riktig. Jeg har heldigvis sovekupé. Fordi min kjære far er skikkelig kul, og Kosmos’ beste. Det var med andre ord alt. Takk for meg!

- Månebarn

11. des, 2019
9. des, 2019

Ja.. nei.. jo. Jeg føler jeg må skrive noen ord om dagen i dag. Men jeg er egentlig helt overveldet av all medgangen jeg opplever. Likevel føler jeg nesten det er en plikt å melde fra om hva som skjer i livet mitt. Fordi det bare blir tydeligere og tydeligere at noen trekker i trådene. Så la meg tømme tankene – og se om denne noen kan gi meg ordene, slik at jeg ikke høres ravende gal og fullstendig hysterisk ut.

*Andrea mediterer*

Dagen begynte med at jeg våknet nesten to timer før vekkerklokken var satt til å ringe. Jeg tror ikke jeg hadde sovet mer enn 3-4 timer. Og jeg var stuptrøtt. Men mer søvn var ikke en mulighet – skjønte jeg raskt. Så da var det bare den vanlige morgenrutinen. Dusj, klær, kaffe, hår, sminke – slike ting. På vei for å hente posten, sa jeg til Gud at dersom smykket jeg ventet på; smykket jeg hadde ventet på i to måneder, lå i postkassen – da skulle jeg bruke det i dag. Gud svarte meg og sa: «Ja, nå har du sagt det». Og så var det ganske riktig dette korset som lå i postkassen min. I en Wish-konvolutt. Den siste noensinne, skal jeg gjøre alvor ut av planene mine. Er det ikke fint?!

Hva var planen for dagen, da? Egentlig skulle jeg møte en venninne i Asker. Men hun hadde gitt beskjed om at hennes planer for dagen var endret, og at vi måtte utsette det. Dermed stod jeg fri til å møte bestekompisen min – han som ikke heter Alex. Han hadde nemlig hele dagen ledig. Det som skjedde var at jeg møtte ham på et senter i nærheten av der han bor. Og så fikk vi gjort unna noen ærender, begge to. Og på bein som nesten knakk sammen under meg, klarte jeg å komme meg hjem til kompisen min, etter handlerunden vår. Jeg trengte mye støtte, og jeg holdt på å begynne å gråte et par ganger. Men erfaringen er at det alltid akkurat går. Det var tilfelle i dag, også.

Vel hjemme i den koselige leiligheten hans, ble jeg bare sittende i sofaen og synes synd på meg selv. Ikke klarte jeg å bevege meg, og jeg var så trøtt at jeg nesten ikke klarte å formulere meg ordentlig. Bestevenn tok det pent, og han var blid og morsom – som alltid. Han serverte meg kaffe, og sørget for at jeg fikk frokost. Den hadde jeg nemlig hoppet over, før jeg dro hjemmefra. Etter en stund forlot han meg, for å handle inn til middagen. ‘Middagen’ var forøvrig pannekaker. Det er hva jeg ville svart, hvis noen spurte meg om hva jeg ville spist – dersom jeg måtte spise det samme hver eneste dag.

Ja, bestevenn er uten tvil en av de beste jeg har i livet mitt. Jeg er så glad i den mannen at det nesten ikke finnes ord i Universet. Men det tror jeg han vet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og tåler selv hverandres aller mørkeste sider. Det er nesten så jeg ville svart med navnet hans, dersom noen spurte meg om hvem jeg helst ville vært strandet på en øde øy med. Men bare nesten. Jeg har jo en Alex, også. Og mange andre, som det sikkert hadde vært interessant å være på en langvarig camping sammen med.

Jeg og bestevenn hadde egentlig tenkt til å leie en sånn Vy-bil. Det er nesten som de el-sparkesyklene som står rundt omkring i byen – bare at det er biler. Fordi jeg trengte å komme meg hjem, og var ikke i stand til å gå til nærmeste busstopp. Det som istedet skjedde, var at min venn Arne ringte. Han lurte på om jeg ville gå i kirken med ham. Selvfølgelig ville jeg det! Det var jo nesten for perfekt. Jeg forklarte Arnis hvordan han kom seg til bestevenn. Så gikk vi ut for å vente på ham.

Etter en stund så jeg bilen til Arnis et lite stykke unna. Men jeg så at han kjørte feil. Dermed ringte jeg ham, og klarte å guide ham til der jeg og bestevenn stod og ventet. Jeg sa hadet til den ene vennen, og hei til den andre. Så ble det en kort kjøretur opp til den ene av Bærums to Katolske kirker. Dette var den som ikke er nabokirken min. Og messe ble det. Det ble faktisk en messe på Latin. Vi feiret Marias Uplettede Unnfangelse, en festdag som egentlig var i går. Men det var egentlig helt greit for meg at vi feiret den i dag – for i går kom jeg meg jo ikke i kirken.

I dag var jeg og Arne også tilstede under kveldens svar på kirkekaffe. Det ble ikke kaffe, da. Men gløgg. Kirkegløgg. Det var til og med vin til gløggen, for de som måtte ønske det. Ta det med ro, det var null vin i gløggen min. Men jeg spiste to stykker av en fantastisk god kake, en pepperkake og en klementin. Dessuten var jeg så frekk at jeg tok med meg en sjokoladeplate hjem – da det var blitt lagt ut flere slike på bordet.  Ja, og vi fikk anledning til å snakke med noen fra menigheten – inkludert presten og organisten. Det var rett og slett en nydelig avslutning på en fantastisk dag.

Og der tror jeg at jeg må si ‘det var alt’. Øynene mine er så slitne at det gjør fysisk vondt å holde dem oppe. Jeg håper dere har hatt en fin dag. Og så håper jeg at jeg ikke blir liggende hele natten og vente på søvnen. Ikke misforstå, det er gode netter. Men nå trenger jeg virkelig å sove. Så ja, takk for meg og god natt!

- Månebarn