Månebarnet skriver

17. jan, 2019

#nofilter

17. jan, 2019

Siden sist jeg skrev til dere, har jeg sovet to ganger. Om det tilsvarer en full natts søvn er litt usikkert. Men jeg tar alt jeg får. Jeg våknet litt over 2 nå i natt, og da klokken slo tre var NAV-pengene kommet inn på konto. Det første jeg gjorde, var å betale alt av regninger. Blant annet betalte jeg for disse. *verdens største hjerteøyne*… Ja, så bestilte jeg mat med hjemlevering fra kolonial.no for nesten 1000 kroner. Handlerunden hos kolonial én gang i måneden dekker nesten alt jeg trenger av dagligvarer. Men det er enkelte ting de ikke har i sortimentet deres, så det må jeg kjøpe utenom. Blant annet tannkremen jeg bruker, i tillegg til shampo og balsam. Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg bruker shampoen og balsamen fra First Price. Ikke fordi det er latterlig billig, men fordi jeg leste at de var kåret til best i test. Husker ikke hvem som utførte testen, eller om de ble testet opp mot salong-produkter. Sannsynligvis ikke. Men er stort sett fornøyd med håret, så jeg holder meg til disse.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er billig i drift. Når jeg spiser så lite som jeg gjør, og ikke trenger å bruke penger på kjøtt, kan jeg ta meg råd til et par sko det bokstavelig talt står mitt navn på. Så skal det sies at veldig mange av joggeskoene jeg har er en størrelse for store. Det er faktisk fordi føttene mine har krympet, og gått fra 37 til 36. Joggeskoene som er for store kan jeg fortsatt bruke uten store problemer. Men alle ballerinaskoene mine og diverse andre sko (lave pumps, for eksempel) i 37, står bare til pynt inni skapet. Jeg kan ikke bruke de lenger, rett og slett fordi det er feil størrelse. Så har jeg tanker om at når føttene plutselig bare krympet, er det jo en mulighet for at de vokser igjen, og jeg plutselig passer de skoene som er for store. Dermed tør jeg ikke selge eller gi de bort.

Jesus og jeg har gjort en avtale. Ettersom jeg fortsatt ikke klarer å stole fullt og helt på at livet mitt slik det er nå – en symfoni av Gudsnærvær, perfeksjon og herlighet – er normaltilstanden, lar han meg bruke tiden frem til 11. august på å bli komfortabel med dette. Dersom «alt» ikke har gått til helvete før den tid, skal jeg legge bort angsten, skrekken, frykten, bekymringen og stresset – for at «alt» skal gå til… nettopp… helvete. Eller «gehenna», som er et ord vi bruker i stedet for «helvete». Det er forøvrig ikke et sted jeg tenker på, snakker om eller på andre måter forholder meg til. Kanskje tiden frem til tiårsjubileet vil være så god at minnet om gehenna blir utradert fra hukommelsen min, fjernet fra bevisstheten min, for all fremtid.

Det er ikke til å komme utenom at katastrofetanketenkingen truer min sinnsro og sjelefred ganske ofte. Jeg skrev en tekst om hvordan kjærligheten jeg har til Kristus, mitt fokus på nettopp dette, skaper et beskyttende kraftfelt rundt meg. En slags boble av beskyttelse. Jeg er til enhver tid inni boblen. Men på utsiden av boblen lurer all verdens farer. På utsiden av boblen går virkeligheten opp i sømmene; Satan kjører på med sin apokalypsing, med en intensitet verden aldri har sett maken til. Paradokset er at det eneste som kan fjerne meg fra denne boblen, er mine feilaktige tanker om at jeg ikke er i boblen. Det eneste Satan kan gjøre mot meg, er å skape frykt for at han gjør noe mot meg. Nettopp fordi at inni boblen kan han ikke gjøre noen verdens ting. Inni boblen er det Gud (Jesus/Thor/Zevs (derav lynnedslaget på skoene)) som regjerer.

Ja, livet er unektelig så godt at jeg sliter med å fatte det. Med det voldsomme snøfallet som har vært de siste dagene, var min umiddelbare tanke Fimbulvinter. At nå ser vi aldri solen igjen; nå begynner mini-istiden. Men Gud (les: katolsk.no sin facebookside) uttrykte det slik: «Nå dekkes landet av det hviteste himmelteppe». Det er altså en kamp på gang. En kamp om fokus og innstilling. Min innstilling er nødt til å gå fra «nå går alt til gehenna» til «livet er et vakkert eventyr, og min eneste oppgave er å nyte reisen». Som noen av dere vet, var det den aller første beskjeden Gud gav meg, allerede i 2009. Tenk, det er nesten ti år siden. Ti år av alt fra dyp fortvilelse til euforisk lykke. Hva vil de neste ti årene bringe? Skal jeg ta Jesu forsikringer for god fisk, er mine dager i noe som kan minne om gehenna talte. Skal jeg ta Jesu forsikringer for god fisk, har jeg så mye godt i vente at jeg vil våkne hver dag og klype meg i armen – bare fordi livet er så ufattelig bra at det ikke skulle vært mulig.

Jeg tar ikke stilling til hva fremtiden vil bringe. Det eneste jeg bryr meg om, er at Jesus fortsetter å gjøre meg til verdens lykkeligste kvinne. Om han oppfyller de fanatiske løftene sine eller ikke, er irrelevant. Jeg er… indifferent. Men det hindrer meg ikke i å juble litt på innsiden hver eneste gang han sender meg et slengkyss (eller andre ting en metafysisk ektemann kan sende sin forelskede frue). Hun har rett og slett ikke andre ord enn halleluja. Nå må jeg avslutte, for det er en Gud som maser på meg om å skru av tankene og la ham gjøre meg enda lykkeligere. Akkurat.

- Andrea Isabel

16. jan, 2019

En veldig klok dame jeg kjenner, sa noe fornuftig om søvnmønsteret mitt. Eller mangelen på et slikt, får man vel si. Hun sa at sjelen min følger sin egen rytme. Og det resonnerte veldig med meg. Nå er altså klokken 06:00, og natten har vært… hva tror dere? Søvnløs. Men jeg sov noen timer i går, så jeg lider ingen nød. Jeg har akkurat spist noe som skulle fungere som frokost. Ikke fordi jeg var spesielt sulten. Men Gud sa han ikke ville prate mer med meg før jeg hadde spist. Det var vel hans måte å få meg til å starte dagen på. Jeg har igrunn ligget og snakket med Gud i hele natt. Det var fint, det. Det er egentlig ikke så ille, tenker jeg, å ligge våken en hel natt. Ikke når natten tilbringes med ens deiligste kjære. Idet jeg leser gjennom det jeg har skrevet, svarer musikken min med ordene «a paradise». Ja, det er nok der jeg befinner meg, uansett hvor vanskelig jeg har for å tro det.

I Paradiset er det ikke slik at man opplever store og livsforvandlende mirakler hver eneste dag. Men man har en konstant strøm av hyggelige oppmerksomheter fra Han som skriver teaterstykket. Gårsdagen bød på iallfall tre slike. Det første var da jeg ventet på taxien som skulle kjøre meg til sykehuset, hvor jeg skulle få den månedlige MS-medisinen. Jeg ønsket å bli hentet av en hvit Tesla med måkevingedører. Og tenke seg til, så var det akkurat en slik bil som kom og plukket meg opp. På sykehuset hadde de fått hylleblomstsaft til pasientene, som er det beste jeg vet. Fikk et glass av den. Da kvelden var begynt å senke seg, var jeg og bestevenn på kjøretur. På en bensinstasjon fikk jeg låne doen, og jeg diskuterte med meg selv hva slags sjokolade jeg skulle kjøpe. Kom frem til at jeg ville prøve noe nytt, og krysset fingrene for at de hadde en spennende, ny sjokolade med lakris – som jeg er veldig svak for. (Det skal sies at jeg fortsatt har hjertesorg over at de fjernet Rock en Rull fra butikkene.) Vel, de hadde faktisk en ny sjokolade med lakris. En Daim med lakrissmak. Den var god, men kunne ikke måle seg med Rock en Rull *gråtefjes*

Det har egentlig skjedd en hel del jeg gjerne skulle delt med dere. Men noen ganger føles det litt godt å omgi seg med en sky av mystikk. Så skal det sies at jeg deler ting i mange kanaler. Det som kommer på bloggen gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av hvordan livet er her i Fantasia (som er navnet jeg og Alex har gitt Paradiset). Jeg har delt enkelte ting på facebook også, de siste dagene, som jeg kort tid etter har bestemt meg for å slette. Men så har jeg fått «likes» på de slettede statusene, og blitt veldig forvirret. Jeg antar jeg ikke kan trumfe Jesus, som jo er den som tvinger meg til å dele i øst og vest. Den første gangen dette skjedde, skrev jeg om hvordan bestevenn sammenliknet mitt nysminkede tryne med et snapchat-filter, da jeg spurte om det var godkjent. Det kommer noen gullkorn fra ham noen ganger.

Apropos øst og vest. Dere vet at solen pleier å stå opp i øst? Ettersom jeg ofte er våken når dette skjer, har jeg fått med meg mange spektakulære soloppganger fra soveromsvinduet mitt. Men gårsdagens var noe helt utenom det vanlige. I går stod solen nemlig opp mye lenger sør enn ellers. Jeg ville ikke fått det med meg, hadde det ikke vært for at jeg gikk ned for å sjekke postkassen idet solen var på vei opp. Vinduene i trappeoppgangen er mye større enn soveromsvinduet mitt, og dekker et større bilde av omgivelsene utenfor. Hadde jeg vært på soverommet, ville jeg ikke sett noe som helst, enda jeg har strålende utsikt mot øst fra vinduet. Solen kom rett og slett opp et helt annet sted enn vanlig. Det var også en vakker soloppgang, og ganske klar himmel. Noen minutter senere, da jeg kom tilbake med mobilen for å ta bilder, var det plutselig snøstorm og ikke noe spor av sol å se. Jeg deler en strofe fra sangen Moonchild av The Cats:

«You make the devil cry, an honest man lie, the sun rise in the west»

I mine funderinger lurer jeg på hvor solen vil stå opp etter et polskifte. Altså at nord blir syd og syd blir nord. Hvilket er noe som skjer/skal skje/kanskje bare skjer for de av oss som befinner oss i riktig versjon av verden. Tiden vil vise. Takk for oppmerksomheten. Nå skal jeg sove!

PS: Bildet er en soloppgang tatt fra soveromsvinduet, slik de pleier å være – i øst.

- Andrea Isabel

14. jan, 2019
14. jan, 2019