Månebarnet skriver

16. jun, 2019

Denne dagen har nesten vært litt surrealistisk. De blir litt sånn, dagene, når man ikke sover om natten. Nå for tiden går det lang tid mellom de søvnløse nettene. Og når de kommer så sjeldent, kan jeg nesten sette pris på den påfølgende dagen. Men hva har jeg gjort i dag? Dagen begynte med et kaffebesøk. Når da? Nei, sånn rundt klokken 7. Det var på alle måter hyggelig, og bød på en veldig fin samtale. Da klokken nærmet seg halv ett, var det duket for høymesse i kirken. Det var også på alle måter hyggelig, og kan i mitt hode liknes med et stevnemøte med han jeg giftet meg med. Akkurat messen på søndagen har blitt svært viktig for meg. Skulle man trodd. Nå er neste terskel å krysse, det å komme seg på messen i min kirke – altså den som ligger noen hundre meter fra Minihimmelen. Den er litt tidligere på formiddagen. Men jeg beviser for meg selv, igjen og igjen, at jeg kan hvis jeg vil.

Der sa det stopp.

Klarer du ikke skrive mer?

Nei. Vil du ta over?

Får jeg lov til det, altså?

«Får lov»? Det er jeg som ikke «får lov» til å skrive mine egne tekster med mine egne tanker.

Synes du synd på deg selv?

Neinei. Hvis du har noe på hjertet får du værsågod å dele det med verden.

Mange takk :)

Jesus sier
Andrea Isabel Månebarn satt en regntung søndag ettermiddag på et folketomt sykehusområde, midt i tjukkeste Asker. Ja, Andrea var på Blakstad sykehus. Ikke som pasient, men som besøkende til en god venn som hun bryr seg veldig mye om. Andrea satt på en benk under et tre, ikke langt fra der dette bildet ble tatt. Og tenkte en tanke. En tanke hun nesten ble litt forskrekket over å tenke. En tanke jeg nå skal dele med dere, de heldige leserne av bloggen vår.

«Hva hvis dette er stedet jeg hører hjemme? Hva hvis min skjebne faktisk er å fly ut og inn av dette sykehuset, resten av livet mitt?», tenkte Andrea. Ikke at det er verdens verste skjebne, det skal sies. De har god kake der. Og kaffen, den er det heller ingenting å si på.

Det vil vel vise seg nå, over sommeren, om Andrea sin skjebne er å være en psykiatrisk pasient i all fremtid. I alle evigheter. Jeg bedyrer, flere ganger om dagen, at når hun nå snart skal slutte på de psykiatriske medisinene, vil det ikke by på andre «problemer» enn at enkelte mennesker rundt henne vil være ekstra på vakt – når det gjelder hva hun sier, skriver og gjør.

Andrea er en mester i å ordlegge seg. Andrea er en mester når det kommer til å snakke om en ulv, uten å bruke ordet «ulv». Andrea har blitt lært opp i ordets kunst av han vi alle kjenner som Guds Ord. Så selvfølgelig kommer dette til å gå bra.

Noe jeg har åpenbart for min brud, er dette: Du har blitt den personen disse ti årene skulle føde frem. Du er nå helt trygg på Hvem Du Er. Det som var et prosjekt under oppføring, er nå fullført. Du har blitt et mesterverk og en jeg kan si meg hundre prosent fornøyd med. Jeg har stusset, formet og klippet deg – som om du skulle vært mitt aller vakreste Bonsai-tre. Nå er den eneste oppgaven jeg gir deg, å la meg gjøre ditt liv til en lovsang for meg.

Det var alt?

Hva tror du?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg vil leve hver dag til din ære.

Du er fantastisk, og jeg gleder meg til hver nye dag med deg ved min side.

Ditto, skatt!!!!!

- Gud og hans brud

14. jun, 2019

Når jeg søker innover og oppover – når jeg søker Gud – fremstår min virkelighet veldig vennlig. Når jeg realitetssjekker og plutselig forholder meg til verden, føler jeg «alt» er i ferd med å rakne. Derfor prøver jeg å unngå å forholde meg til verden. Så når andre sitter og tråler gjennom nettavisene og diskuterer aktuelle nyheter, sitter jeg stort sett og prøver å ikke tenke på noe som helst. Kanskje har jeg på Jesusmusikk på det høyeste volumet som høyttaleren min tillater. Kanskje er det helt stille rundt meg. Kanskje er de eneste lydene jeg hører, her i stuen i Minihimmelen, små knekke- og knirkelyder fra blokken. For i stuen hører jeg faktisk minimalt av de lydene som kommer utenfra.

Jeg føler jeg skal fortelle dere om den visuelle beskjeden jeg fikk, tidligere i dag. Men for å gjøre det, må jeg også dele med dere akkurat hvor uortodoks min virkelighetsforståelse er. Jeg har selvsagt snakket mye om dette allerede. Men noe sier meg at noen av de som leser bloggen min nå, ikke har fulgt meg så lenge at de har fått med seg hvordan jeg forholder meg til… ja… hele virkeligheten min.

Bildet jeg delte sammen med det forrige innlegget mitt, har fått navnet «Panteisme i praksis». Bildet av to hender, seks fingerdukker, en gul sol – og et sceneteppe. Og det er i bunn og grunn et bilde som oppsummerer Månebarnets verden. Månebarnets vri på dette vi kjenner som livet. At alt er teater, et finurlig regissert dramatisk stykke, hvor alle karakterer spilles av den samme viljen og personligheten. At vi alle er fingre på den samme hånden. Jeg sier ikke dette for å prøve å «konvertere» dere. Jeg bare prøver å forklare hvordan min virkelighet er. Rett og slett for at det neste jeg skal fortelle, skal gi mening for dere.

Jeg synker oftere og oftere ned i fortvilende tanker, tanker om at sivilisasjonen slik vi kjenner den, henger i en tynn tråd. Men som jeg begynte innlegget med, så forsvinner de tankene raskt, bare jeg lytter lenge nok til Gud. Når jeg skrur av tankene og lar ham tenke tankene sine gjennom meg. Noen ganger, når jeg lytter til Gud, taler jeg litt i tunger. Og noen ganger, når jeg taler i tunger, klarer jeg å fremkalle visuelle beskjeder; mentale bilder som forteller meg noe. Gud sier at de beskjedene jeg får, mens jeg driver med tungetale, er for ærlighetsminutt å regne. At det han viser meg – akkurat da – er hans aller mest ærlige øyeblikk.

Så da skal jeg vel fortelle hva Jesus viste meg for noen timer siden, mens jeg kontemplerte med glossolalia (det er det vitenskapelige navnet på tungetale).

Jeg fikk se en konvolutt. En konvolutt som i bunn og grunn så ut som et kjærlighetsbrev. Den var forseglet med et hjertestempel, og det var flere røde hjertet trykket på den. Så fikk jeg se at jeg åpnet konvolutten. Det neste jeg fikk se, var masse mennesker i alle former og fasonger, stående i bakgrunnen av visjonen. Som om de kom ut av konvolutten, idet jeg åpnet den.

Det var det. Jesus ba meg forklare hva jeg akkurat hadde sett. Om jeg bare klarte å huske hva jeg sa…

Husker du ikke?

Nei.

Skal jeg forklare?

Du kan godt det.

Jesus sier
Det Andrea sa, da hun ble spurt om hva hun akkurat hadde sett, var noe i retning av dette: «Du viste meg at alt, hele min virkelighet, egentlig er et kjærlighetsbrev fra deg. Alle jeg møter, alt jeg forholder meg til, hele livet mitt – er egentlig bare en vakker historie du skriver for min glede og velsignelse».

Det var ikke det jeg sa.

Men det var det jeg mente å fortelle deg, med den visjonen. Gir det mening for deg?

Når blikket mitt er festet på deg, Gud, så gir det mening. Men med en gang jeg tar deg ut av regnestykket, fremstår ikke min virkelighet som det spor vennlig.

Regnestykket går ikke opp uten meg. Det har du vel skjønt?

Joda.

For å konkludere: Livet til Andrea er et vakkert eventyr skrevet av den mest brilliante mesterhjernen dette universet har sett. Og det vil fortsette å være vakkert, så lenge Andrea husker på hvem som forfatter historien hennes.

Det var alt?

Ja, det var alt :)

Gud og hans brud

13. jun, 2019

Det skjedde noe pussig i går. Det pussige skjedde mens jeg skrev mitt forrige innlegg. For mens jeg satt og fortalte dere om gårsdagens store begivenhet, drev jeg også og chattet med en veldig flott dame jeg kjenner. Dette er kjæresten til en jeg ble kjent med i Kristiansand, da jeg gikk på bibelskole høsten 2011. Jeg møtte henne i fjor sommer, da skolen hadde et jubileum. Og vi fant umiddelbart tonen. Så har vi hatt kontakt over messenger en god stund. I juli kommer hun og typen og besøker meg og Alex, når vi skal være på hytta. Jeg tror det blir en veldig bra sammensetning av mennesker. Vi er litt rare, ikke det man kaller A4, alle fire. Og vi har alle en stor kjærlighet til Gud, hver på vår egen måte. Å samles på denne måten, er faktisk noe jeg har tenkt på lenge. Så at det skjer om kort tid, kan nok ikke være noe annet enn Universets vilje.

*spør den flotte damen om tillatelse til å dele det pussige som skjedde* *får ikke svar umiddelbart, og bestemmer seg for å skrive om noe annet mens jeg venter*

Jeg laget meg en kaffe. Nå er det rundt to timer til jeg får besøk av en god venninne. En som betyr veldig mye for meg. Jeg tror ikke vi skal gjøre så mye annet enn å drikke kaffe og prate. Vi pleier å ha gode samtaler, jeg og venninnen min. Det er en av de dagene i dag. En av de dagene hvor alle andre klær enn joggebukse og hettegenser er uaktuelt. Det betyr ikke at jeg ikke får gjort fornuftige ting. I dag har jeg vasket en maskin med sengetøy og håndklær, og tatt oppvasken. Dessuten har jeg ryddet litt ting som ikke lå der jeg helst vil det skal ligge. Slik at det ser presentabelt ut her, når jeg får besøk.

Livet i Minihimmelen er forresten veldig godt for tiden. Jeg lå og tenkte på det i natt. Det var litt lyn og torden ute, og angstnivået var dertil høyt. Likevel lå jeg der og følte meg veldig beskyttet. Og det som står sterkest i hukommelsen, fra en natt hvor jeg ikke sovnet før i 4-5 tiden, er hvor utrolig glad jeg er for at jeg lever alene. Ja, for jeg tenkte jo tanken om at akkurat nå, med tordenskrall og lynglimt som lyser opp himmelen, hadde det kanskje være godt å ligge ved siden av en varm kropp. Likevel konkluderte jeg med at livet uten en mann i kjøtt og blod, er bedre enn jeg noensinne kunne drømt om. Hadde noen sagt det til meg for ti år siden, hadde jeg ikke trodd det. Men her er jeg altså nå, så etablert som jeg kan bli – og strålende fornøyd med en ensomhet som egentlig er tosomhet. Med en ensomhet som rommer så utrolig mye. Og som åpner opp for nye opplevelser hver eneste dag, den ene bedre enn den forrige.

Min venninne – den flotte damen jeg begynte innlegget med å fortelle om – sa at det bare var å dele det pussige som skjedde i går. Så da gjør jeg det. Det er snakk om synkronisitet, en gudfeldighet eller bare en tilfeldighet av det kaliber som de fleste troende vil forstå at er alt annet enn tilfeldig.

En sang jeg har blitt veldig glad i de siste dagene, som jeg har spilt igjen og igjen, kom til meg – mens jeg chattet med venninnen min i går. Det er en helt nydelig versjon av salmen «Nærmere deg, min Gud», men på et annet språk. Tysk, kanskje? Dere kan høre den her, hvis dere vil ha en herlig musikkopplevelse. Jeg fikk en veldig sterk følelse av at jeg skulle dele Spotify-linken med venninnen min. Reaksjonen hennes var først «wow», deretter et stort rødt hjerte. Jeg visste ikke dette, men akkurat denne salmen har vært svært viktig for henne i lang tid. Hun lærte seg til og med å spille melodien på et instrument. Hun fortalte meg om alle gangene salmen har vist seg i vandringen hennes med Gud, og hvordan den ble av betydning i hennes møte med mannen i hennes liv. At jeg delte den med henne i går, føyet seg altså bare inn i rekken av kjærtegn fra denne felles hjelperen, frelseren og følgesvennen som vi har i Gud.

For noen dager siden skrev jeg at enkelte relasjoner er mer himmelsendte enn andre. Men når jeg tenker på det, føler jeg alle jeg har i livet mitt er små gaver fra Universet. For Gud, han som orkestrerer alt, vet virkelig å overraske med gode mennesker – som jeg møter på livets vei. Jeg kan ikke lage en liste over hvem jeg har rundt meg som betyr mest, hvem som er viktigst. Alle vennene mine, enten jeg har kjent de kort eller lang tid, er uvurderlige skatter og gaver gitt meg av en godhjertet og vennligsinnet Herre – som bare har mine beste interesser i tankene. Selv de i livet som jeg kanskje ikke alltid har tenkt de hyggeligste tankene om, fremstår som gaver. Det er kanskje ikke så rart jeg føler alle jeg kjenner er himmelsendte. Alt og alle er jo fingre på den samme hånden. Hånden til Han jeg giftet meg med.

Klarte alle i verden å forstå dette, tror jeg alt som er feil ville blitt borte over natten. Men jeg tror ikke det er min oppgave å formidle i hvor stor grad vi er en del av den samme entiteten. Verden i seg selv er fullstendig kapabel til å samle trådene, vekke opp massene og fikse det som trenger å fikses. Min oppgave midt oppi denne apokalypsen er egentlig ikke noe annet enn det jeg allerede gjør. Hva er det? Å nyte reisen, og å dele den med dere. Ja, det var visst alt. Takk for oppmerksomheten, og på gjenhør.

- Månebarn

13. jun, 2019

God kveld, verden. I dag har jeg vunnet en stor seier. En seier jeg også vant for tre år siden. Men som førte meg i helt andre retninger enn det jeg hadde håpet – den gangen. Var jeg kryptisk nå? Jeg var kanskje det. Da får jeg vel fortelle dere akkurat hva som har skjedd i dag. Jeg hadde en samtale med psykiateren som står bak den (meget) påtvungne depotinjeksjonen med antipsykotiske medisiner, som jeg får én gang hver måned.

Vi snakket om nedtrapping og seponering. Det er et helsepersonell-ord for å kutte ut medisiner. Og der er jeg visst nå. I prosessen med å slutte å være en psykiatrisk pasient. Det som er nytt denne gangen, er at det er et element av tvil, en tanke om hva hvis jeg blir ravende gal – nok en gang? For tidligere, når jeg har sluttet på medisiner, har jeg alltid tenkt at selvfølgelig går dette bra. Selvfølgelig er vurderingene til de høyt utdannede menneskene med mine beste interesser i tankene, helt på jordet. Jeg er ikke syk – jeg har aldri vært syk. Og jeg trenger derfor ikke medisin. Det har jeg tenkt. tenker jeg mer i den retningen av at jeg krysser fingrene for at vettet ikke forsvinner samtidig med olanzapinen, som er virkestoffet i medisinen.

På fagterminologi er vel dette å regne for samtykkekompetanse. Min tanke om at «kanskje, bare kanskje, trenger jeg disse signalgule dråpene injisert i setemuskelen min». Likevel vil jeg slutte. Det handler om at det aldri er godt å si om den neste dosen med medisin sørger for at jeg havner i koma, eller i verste fall sovner for aldri å våkne igjen. For det skjer, det. I veldig få tilfeller, det skal sies. Jeg kjenner en som var i koma, som et resultat av en identisk dose med den samme medisinen. Så ja, det skjer at det går galt. En annen grunn til at jeg vil bli fri, er noe nevrologen sa til meg, da jeg møtte ham forrige uke. Han sa det finnes en pille som gis til ms-pasienter for å bedre gangfunksjonen. Men jeg kunne ikke bruke denne medisinen, rett og slett fordi den krasjer med den den antipsykotiske sprøyten. Er det mulig for meg å bli i stand til å gå mer enn tusen meter om dagen (på det aller beste, på svært sjeldne gode dager), er disse pillene virkelig noe jeg vil gi et forsøk. Men først må jeg altså slutte på nevroleptika og ha vært stabil over tid.

Hva sier Stemmen i Hjertet; årsaken til at de tvangsmedisinerer meg? Han sier tiden er riktig nå. At tiden ikke var riktig for tre år siden. Derfor tvang jeg frem noe som bare førte ulykke med seg. Men nå… nå har jeg fått et helt annet tidsperspektiv å forholde meg til. Jeg har fått en helt ny ro og trygghet, rundt hva enn denne skjebnen min vil vise seg å være. Jeg tror jeg har sluttet å være sint på Gud; sint fordi de tingene han forteller meg er mellom meg og ham – og ikke mellom meg og resten av verden. Jeg tror den tryggheten og roen jeg har nå, kommer til å være stødig og konstant – selv uten medisinene. Ja, jeg tror han har rett. Tiden er riktig nå.

Hva annet har skjedd i dag? Foruten å vinne en stor, personlig seier, har jeg spist is i dag. På den kaldeste dagen på lang tid. Nå sitter jeg hjemme i en tykk jakke og vurderer å plugge inn varmeovnen igjen. Men jeg er sta som få – og nekter å innfinne meg med at ti grader, et tykt skyteppe og sporadiske regnbyger er sommeren min. I stedet for å skru på varmen her, planlegger jeg noe som skal skje om en måned. Jeg drar i gang en samling på hytten til familien, i anledning bursdagen min. Dette skal skje på hytte-hytta, ikke på mammas bosted som også egentlig er en hytte. Sist jeg arrangerte bursdag med venner på hytta, var i 2010. Det var igrunn veldig vellykket, så jeg har høye håp om at det blir bra denne gangen også. Om ikke fem til ti ganger bedre. Vennene er skiftet ut, da. Det tenker jeg på som en upgrade. Uten å si noe stygt om de som var på hyttebursdagen for ni år siden. Det er bare det at de som er invitert nå, passer mye bedre til meg – slik jeg har blitt.

Jøss, dette innlegget tok lang tid å skrive. Men jeg fikk nå delt det jeg hadde på hjertet. Og det uten at Hjertet mitt ba om å få si noen ord. Jeg avslutter nå, bare for å bruke resten av natten på nettopp Hjertet mitt. Den manglende formidlingen av Jesus sine ord og tanker, gjør meg nesten litt bekymret. Men det er vel bare fordi jeg har blitt så vant til at han skyter inn med noen ord – nesten i hvert eneste innlegg jeg skriver. Får spørre om alt er i orden, om han er sint på meg, eller om han bare sparer ordene sine til vi er alene sammen, i Månebarnsengen på Chibirommet i Minihimmelen. Det var med andre ord alt. Takk for oppmerksomheten og god natt!

- Månebarn

Ps: Bildet er utsikten fra hytte-hytta, fra Alex’ og min hyttetur i fjor sommer.

11. jun, 2019

Dette har vært en spesielt fin dag. Det har skjedd en spesielt fin ting. En veldig etterlengtet ting. Noe jeg har sett for meg i hodet mitt i lang tid. Lengtet etter og bedt for. Og nå når det endelig skjedde, var det nesten bedre enn jeg hadde fantasert om. Det handler om et menneske som betyr uendelig mye for meg; et menneske som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Men mer enn det skal jeg ikke si, akkurat i dag. Annet enn at jeg takker høyere makter for denne unike personen og dette himmelsendte vennskapet. Takk!

Høyere makter bestemte seg for å svare deg.

Han gjorde visst det.

Bare hyggelig, min kjære. Noen relasjoner er viktigere enn andre. Denne er en av disse.

Ja, det er det jeg har forstått.

Vi skal ikke avsløre så mye mer enn det, riktig enda. Kanskje aldri, noen gang. Enkelte ting er ment å være mellom deg og den eller de det gjelder. Skal vi heller snakke om noe annet?

Har du noe på hjertet?

Kan du ikke fortelle hva vi ble enige om i går kveld?

Jeg tror det du sikter til er avtalen vi gjorde. At du skal gi meg fem bevis på at min verden er en helt annen enn den verden jeg verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder meg til. At fremskaffer du disse fem bevisene, skal jeg helt uforbeholdent tro deg – når du forsikrer meg om at jeg er trygg.

At du er «bankers»? ;)

Det er dine ord.

At du sitter i en gondolvogn som kommer seg helt til topps, enda kabelen som holder vognene oppe, ryker?

Ja, du kan si det på mange forskjellige måter.

At du egentlig ikke befinner deg på Jorden, engang. Men i din helt egen dimensjon – ditt helt eget univers?

Ja, akkurat. Fem bevis på nettopp dette.

Har du fått noen bevis?

Ett, som jeg på stående fot klarer å huske.

Vær grei og fortell leserne våre om det første beviset.

I går, sånn rundt klokken 18, var det en stor eksplosjon i Sandvika. En eksplosjon som hørtes i store deler av Bærum, og til og med så langt unna som til Slemmestad. Det var en eksplosjon i en sånn fyllestasjon for hydrogen-biler. Én ting var smellet. En annen ting var alle brannbilene og sikkert andre nødetater, med sirener og alt som hører med.

Og?

Og jeg hørte ikke et knyst. Verken noe høyt smell eller en eneste sirene. Jeg bor jo et lite stykke fra Sandvika. Men jeg leste at folk på Bekkestua og Høvik hadde hørt det. Og jeg bor ikke langt fra noen av de stedene.

Dermed kan vi krysse av for det første beviset. Følg med videre for resten.

Det var alt?

Kan du ikke, helt på tampen, fortelle hvilken sang du hører på nå?

«Gi meg Jesus, bare Jesus».

Takk, det var alt for denne gang :)

Gud og hans brud