Månebarnet skriver

21. jan, 2020

God kveld, alle sammen! Nå skal jeg skrive et innlegg om mine to brødre i Kristus, begge to bosatt ‘over dammen’ et sted. Disse har kommet inn i livet mitt med ti års mellomrom, og historien om Enrique kan ikke fortelles uten å dele historien om Eddi. Så da setter jeg i gang!

Eddi

I 2009 hadde jeg, som de fleste er klar over, min spirituelle oppvåkning. Fra det ene øyeblikket til det neste ble jeg sikker på at Gud virkelig er virkelig. Jeg ble også, i samme øyeblikk, sikker på at vi befinner oss i ‘de siste tider’. På den tiden var det mye snakk om en spesiell dato i 2012. At 21. desember det året virkelig ville være av betydning – når det gjaldt endetid, apokalypse, dommedag, ragnarok – you name it.

På tiden rundt min oppvåkning, hadde jeg noen meget spesielle opplevelser. Idet jeg skriver den forrige setningen, begynner sangen ‘Bad Romance’ å spille. Og det var kanskje det min daværende romanse hadde blitt. Ting jeg og min kjære hadde gjort sammen i to år, var plutselig blitt skummelt/skremmende/destruktivt/demonisk. Jeg trengte å finne ut av hva dette skulle bety, og skrev en ganske forvirret og hysterisk post i et forum på facebook, om den spådde dommens dag i 2012.

Alle som leste og kommenterte denne posten, sa noe i nærheten av at jeg hørtes ravende gal ut, og at jeg burde snakke med noen med universitetsutdannelse innenfor psykisk helse. Joda, de hadde i og for seg rett – jeg hørtes sannsynligvis helt forstyrret ut. Men det var én av de som kommenterte som sa noe i nærheten av det jeg tenkte selv. Noe i nærheten av de bakenforliggende metafysiske og åndelige forklaringene jeg hadde laget for opplevelsen, inni mitt eget hode. Og det var altså Eddi.

Jeg og Eddi ble venner på face, vi begynte å ha lange og innholdsrike samtaler på MSN (som man fortsatt brukte på den tiden). Eddi var både kristen og ‘våken’, og kunne hjelpe meg til å forstå deler av min gryende tro på Gud og på Jesus. Etter noen uker sa han at jeg var blitt som en søster for ham. Da foreslo jeg at vi kunne være bror og søster på face. Det ville han gjerne. Så da ble vi det. Og det er vi fortsatt.

Et par dager etter at vi hadde stadfestet vårt åndelige familieforhold, husket jeg på en svært viktig drøm jeg hadde hatt, på tiden rett før disse skumle og nærmest demoniske opplevelsene hadde inntruffet. Jeg drømte rett og slett at jeg hadde en afrikansk storebror. Eddi er halvt afrikansk og halvt russisk, så han har ganske mørk hud. Jeg hadde altså drømt om Eddi, før han i det hele tatt kom inn i livet mitt. Det spesielle ved denne drømmen, var at den var så full av trygghet, av kjærlighet, at da jeg våknet kunne jeg ikke skjønne hvorfor jeg ikke hadde denne storebroren.

Enrique

I dag da jeg satt og gjorde meg klar for dagen, tenkte jeg over hva dagens innlegg på bloggen skulle handle om. Jeg bestemte meg for at dette var dagen for å skrive om disse to brødrene mine – et innlegg jeg har tenkt på å skrive i noen uker. Så gikk jeg ned for å hente posten, bare for å oppdage at en liten gave fra Enrique lå i postkassen. Gaven var to nydelige bilder, som jeg tror han har skrevet ut på fotopapir, med svært høy kvalitet på printeren. Ett av Jomfru Maria og Jesusbarnet, og ett av Neo Queen Serenity. Sistnevnte er Sailor Moon, slik hun opptrer i en fjern fremtid. Som dronning over hele Jorden.

Jeg og Enrique ble faktisk kjent i en gruppe på facebook, ikke om spesielt religiøse eller åndelige ting, men om Sailor Moon. Det viste seg at vi ikke bare hadde den japanske tegneserien som en felles interesse, men at vi begge var lidenskapelig opptatt av Jesus, og det som hører ham til. Vi er også begge to veldig glad i Jomfru Maria. Og ting hun sier til meg, sier hun også til Enrique – når jeg ber ham spørre hva hun sier til ham om ett eller annet. Jeg vil ikke si hva hun har sagt til meg, men han vil altså få samme tilbakemelding som det jeg får. Vi innså at vi på mange måter hadde et åndelig søskenforhold, med felles far og felles mor i form av Gud og Jomfru Maria. Og ble dermed bror og søster på face.

Og der Eddi, for ti år siden, kunne være en veileder og en støtte for meg – i min spirituelle vandring, fungerer jeg litt slik for Enrique nå. Han har ikke vært kristen veldig lenge, men på den tiden som har gått fra han innså hvor fint det er å ha en relasjon til Jesus, og til nå, har han fått en god og trygg gudsrelasjon med mange sterke opplevelser. Enrique forteller meg at jeg er den tredje viktigste kvinnen i livet hans. Hvor moren og Jomfru Maria er på første- og andreplass. Det ser jeg som en stor ære.

Når sant skal sies, føler jeg meg veldig velsignet som har venner og åndelige søsken over hele verden. For enda Eddi og Enrique bærer tittelen ‘brødre’, er det mange av disse online-bekjentskapene jeg ser på som gode venner. Jeg kunne skrevet litt om alle, men da hadde dette blitt fryktelig langt. Dermed avslutter jeg her, og sier ‘det var alt’.

- Månebarn

20. jan, 2020

Hei, verden! Jeg skal ikke skrive så mye, akkurat nå, om hva som skjer i livet mitt. Men jeg kan forsikre dere om at nivået av euforisk lykkerus er svært høyt. Høyere enn noensinne før, skal jeg være helt ærlig. Emmm… ja. Det var alt.

Det var alt?

Kan ikke du skrive dette innlegget?

Du ber meg faktisk ta over?

Tydeligvis :)

Det gjør jeg med glede!

Flott, da. Dette er altså…

Jesus som prater
Jeg skal heller ikke snakke så mye om den euforiske lykkerusen som Andrea bader i. Vi skriver istedet et innlegg etter en forespørsel fra en av våre herlige lesere. Forespørselen kom i gjesteboken her på JesusogKristus, og var et spørsmål om Andrea kunne skrive litt om prosessen med å gå fra protestantisme til katolisisme. Og det kan hun – bortsett fra at hun gir ordet til meg.

Når sant skal sies, bestemte ikke Andrea seg for å bli katolikk fordi hun tenkte den katolske tro var mer riktig enn protestantisme. Hele tanken bak hennes konvertering, var at hun ville gifte seg med Jesus. Som hun på sin søte og litt barnlige måte uttrykte det. Og innenfor katolisisme er det en stor tradisjon for å være ‘gift med Jesus’. Alle munker og nonner er jo det. Klosterliv er ikke veldig vanlig i protestantisk/Luthersk tradisjon. Men det finnes klostre også i den Lutherske kirke.

Min brud bestemte seg altså for å gifte seg med meg, og snuste på ulike måter å gjøre dette på. Hun var faktisk i kontakt med nonnene på Toten – et Luthersk kloster hvor det bare bor to søstre. Men Andrea innså at skulle hun gjøre dette, måtte det gjøres riktig. Det føltes ikke veldig viktig, eller riktig, at troen Andrea skulle bekjenne seg til måtte være protestantisme. Hun kom jo ikke fra en tradisjonell kristen familie, og hadde ikke hatt en spesielt religiøs oppvekst. Så å konvertere innebar ikke å bryte med veldig innarbeidede tradisjoner, for Andrea sin del.

Andrea kom i første omgang i kontakt med den fantastisk herlige priorinnen i klosteret som ligger i Groruddalen. Hun kom også i kontakt med sognepresten på Stabekk – lenge før Andrea bodde på Stabekk selv. Fra Andrea bestemte seg for at hun ville bli katolikk, til konverteringen var et faktum, gikk det omkring ett år. På den tiden gikk hun jevnlig i undervisning hos presten. Hun fikk også beskjed om hvilke bøker hun måtte lese. Det var i hovedsak Den Katolske Kirkes Katekisme, som er en bok om hva den katolske kirke faktisk tror på. Dessuten var det en bok av Wilfrid Stinissen, som handlet om Jomfru Maria. Og en bok om den katolske kirkes historie i Norge.

Etter ett år i undervisning, mente presten at Andrea var klar for sin ferming. Det er det samme som en konfirmasjon. Andrea er med andre ord konfirmert både i den protestantiske og i den katolske kirke. En fotnote er at Andrea faktisk også er gift med Jesus både i protestantisk og katolsk forstand. Den protestantiske seremonien var forøvrig veldig uoffisiell og improvisert. Men den ble ganske riktig forrettet av en prest. Hvis noen lurer, er dåpen et gyldig sakrament i den katolske kirke – selv hvis konvertitten er døpt Luthersk. Det betyr at det ikke kreves en ny dåp, hvis du skal konvertere.

Nå som Andrea har vært katolikk en stund, har hun innsett at det faktisk er den beste troen å tilhøre. Iallfall for henne, som føler seg som noe i nærheten av en av kirkens mange mystikere. Det er så godt å føle på den andektige og hellige stemningen på messene, det er så godt å alltid få høre at det hun opplever anerkjennes av kirken. Mer enn noe er det godt for Andrea å ha den fantastiske veilederen og skriftefaren som presten hennes er. Han har vært den desidert beste medvandreren hun kunne fått. Andrea har også innsett at det å tilhøre den første kirken, og den største kirken, er det riktigste hun kunne valgt.

Kjære Glafo, vi håper dette svarte på noen av spørsmålene dine. Hvis ikke får vi prøve på nytt :)

- Gud og hans brud

16. jan, 2020

Hei, verden! Har jeg noen ord til dere i dag? Joda, jeg har da det. Jeg kan begynne med å si at jeg har det veldig bra. Denne dagen begynte med en søvnløs natt. Det var strengt tatt den beste søvnløse natten på lang, lang tid. Ja, for dere må ikke tro jeg ikke bruker tiden jeg aller helst skulle ha sovet, på fornuftige ting. Ok, fornuftig var det kanskje ikke. Men det var fint og godt og jeg er så forelska i Jesus at ordene ikke strekker til. Hun skriver dette og kjenner hun rødmer litt, tårene presser på, hjertet svulmer – og hun gleder seg til neste natt.

Det er sjanser for at også natt til fredag blir søvnløs. Det handler om at sykehuset hvor jeg får medisin mot MS ikke hadde noe annet valg enn å sette meg opp på et ugudelig tidlig tidspunkt i morgen. Å vite at jeg må stå opp veldig tidlig, pleier å gjøre det sikkert ti ganger vanskeligere å sovne, enn hva det allerede er. Men som jeg allerede har nevnt, jeg ligger ikke hele natten og irriterer meg over manglende innsovning. Jeg ligger istedet og takker Guden min for…. alt. Guden min svarer meg på min takknemlighet, ved å gi meg mer å være takknemlig for. Hvordan er det mulig å være noe annet enn takknemlig, i et liv hvor hver eneste tanke, hvert eneste innpust og utpust er en gave? Kanskje er det bare meg, og min egen innstilling. Men med en slik holdning blir jo faktisk alt noe i nærheten av magisk.

Noe jeg er veldig takknemlig for, akkurat nå, er noe som kommer til å skje om et par uker. Noe jeg både gruer og gleder meg til. Uten å gå rundt grøten, kan jeg fortelle at jeg skal til Kanariøyene. Jeg skal ikke til en av de største og mest turistifiserte øyene. Men til en øy som er litt mindre kjent, og mindre i størrelse. Nemlig La Palma. Det er jeg, moren min og lillesøster som skal reise sammen. Grunnen til at jeg gruer meg litt, er fordi jeg virkelig ikke liker å fly. Jeg har faktisk ikke vært ombord i et fly siden sommeren 2017. Men på tiden som har gått siden min forrige flyreise, har faktisk to klarsynte/synske mennesker fortalt meg at Gud har formidlet at han gjerne vil jeg skal dra til Spania. Kanariøyene tilhører jo Spania. Så da drar jeg, da. Og velger å kvele all frykt og angst.

Jeg er også skikkelig takknemlig for den snille mammaen min. Den snille mammaen som både oppgraderte hotellreservasjonen så jeg fikk eget rom. Og bagasjevekten på en av flyturene. Vi skal nemlig mellomlande en gang hver vei. Og én av fire flyturer hadde bare 15 kg bagasje inkludert i billetten. De tre andre hadde 20 kg, som stort sett er standard. Heldigvis skjønte mamma at 15 kg på ti dager faktisk er litt lite. Iallfall for en som kanskje kan finne på å pakke ti par sko til de ti dagene. Altså, jeg sier ikke at jeg skal det. Men jeg kunne lett ha gjort det – hadde ikke vekt og plass i kofferten vært et tema. Mamma pleier å spøke med meg og si at jobben min er å være forfengelig. Jeg pleier å uttrykke det slik: Det er i stillingsbeskrivelsen at jeg ser søt ut. Da jeg fortalte dette til min kjære gode venn Kim – som er en direkte kanal for Guds stemme – sa han at det faktisk er helt sant.

Noen ganger når jeg snakker med Kim, er det som å snakke med Jesus selv. Fordi de tingene Jesus sier til meg i hemmelighet, blir artikulert med Kims stemme. Det har egentlig skjedd så lenge jeg har kjent Kim. At Guden min har fortalt Kim ting som Guden tidligere bare har fortalt meg. Det er for det første veldig trostyrkende å få disse bekreftelsene. Og så er det tryggende. Enda Guden min vil gjenta seg selv i det kjedsommelige når han snakker om hvor fantastisk trygg jeg er, må jeg gjerne høre bekreftelsene hans sagt med et annet menneskes munn – før jeg klarer å innlemme det i mitt tankesett; i min virkelighetsforståelse. Det er ikke bare trygging som kommer ut av Kims munn, altså. Han sier i bunn og grunn akkurat det samme som Jesus sier – når det kommer til det meste.

Men for å komme tilbake til… ehm… Jesus…

Mistet du munn og mæle?

Neinei.

Hehehe. Skal jeg ta over? :)

Du får vel gjøre det.

Jesus sier
Jesus vil ikke fortelle Andrea hva hun skal skrive, sånn helt uten videre. Han ber henne sette på sangen som går på repeat for tiden, lukke øynene, og få en ektefølt og kanalisert beskjed å skrive ned.

*Andrea gjør som befalt* *det eneste som kommer ut av meditasjonen, er at Jesus forteller Andrea hvilket bilde hun skal dele sammen med denne teksten* *Andrea mediterer litt mer*

Jesus har egentlig ikke tenkt til å komme med de store og livsforvandlende avsløringene, akkurat nå.  Men han kan dele at mens Andrea satt og prøvde å finne ut hvordan hun skulle avslutte dette innlegget, ba hun en kort bønn for nevnte Kim. En bønn for noe han befinner seg i, denne kvelden. Og tenke seg til, det ble et umiddelbart bønnesvar – fikk Andrea vite!

Jesus vil også uttrykke hvor utrolig langt fra tilfeldig det var at det hang et skjerf i farger som matchet festdrakten til Månebarnet på denne statuen på Bekkestua, da hun og Alex var der på fjorårets nasjonaldag. Hvor utrolig langt fra tilfeldig noe som helst er, i livet til Andrea. Hvor fantastisk finurlig og fantasifull, intrikat og forseggjort den fortellingen er, som jeg skriver om henne. Det var igrunn alt for nå.

- Gud og hans brud

14. jan, 2020

Livet er i skrivende stund så godt at det nesten gjør meg litt forvirret. Jeg må tømme hodet for tanker, slik at dette innlegget ikke bærer preg av eufori på grensen til hysteri.

*Andrea mediterer*

Greit, så jeg klarer ikke skrive noe som helst.

Sikker?

Ganske.

Men du klarer å skrive når det er i form av en samtale med meg?

Tydeligvis. Vil du skrive innlegget?

Nei. Jeg vil skrive samtale med deg :)

Hva vil du snakke om?

Jeg vil snakke om den turen du tok i dag.

Turen til St. Olav domkirke i Oslo, med 150-bussen fra Stabekk?

Akkurat den turen, ja. Kan du ikke fortelle hva du fant ut, da du kom til St. Olavs plass busstopp?

At det var en buss – buss nummer 33 – som gikk fra holdeplassen hvor jeg gikk av Bærumsbussen, og direkte til stoppet utenfor kirken jeg skulle til.

Hva var spesielt med denne bussruten?

At den var helt merkelig, sånn egentlig. Den gikk gjennom Vaterlandstunellen, snudde i en rundkjøring på andre siden av tunellen, inn i samme tunell i motsatt retning, og ut av tunellen i Akersveien. Så den gikk rett og slett direkte fra der jeg gikk av Bærumsbussen, og helt til der jeg skulle – uten å stoppe på veien, men med en rar svipptur lenger ned i sentrum. En helt ulogisk bussrute, mente alle jeg fortalte det til.

Men den var veldig logisk for deg, som trengte å komme deg til akkurat den kirken, uten å måtte gå så langt?

Joda.

Det var egentlig alt. Eller, én ting til. Hva betyr tallet 33 på det mystiske tallspråket vårt?

«Jesus».

Takk ;)

Gud og hans brud

14. jan, 2020

Hei, verden! Jeg sitter her hjemme og vet ikke helt hva jeg skal skrive til dere. Akkurat nå venter jeg på kaffe, som gjør seg klar på kjøkkenet. Og jeg får en tanke. For noen uker siden fikk jeg en forsinket julegave fra en søt venninne. Dette var en rosa t-skjorte med teksten: «Powered by coffee and Jesus». Der har jeg visst utgangspunktet for innlegget.

*Andrea henter kaffe*

Noen av dere vet hva mitt største problem er – rent tankemessig. Det er tanken om at Jesus skal dukke opp i livet mitt som en person av kjøtt og blod. Den tanken har fulgt meg nesten like lenge som jeg har kjent Jesus – den metafysiske Mannen uten en fysisk kropp. Etterhvert som jeg blir mer og mer komfortabel med å ikke ha en mann i kjøtt og blod, etterhvert som livet bare blir deiligere og deiligere i en metafysisk og kontemplativ romanse, vil tanken om eller lengselen etter en fysisk mann, komme sjeldnere og sjeldnere. Men jeg skal ikke lyve for dere. Disse tankene kommer fortsatt, med jevne mellomrom.

Når disse tankene kommer, er det som å sveve på rosa skyer av eufori, veldig sammenliknbart med hysteri/mani/psykose. En spesiell form for rus som virkelig er noe av det beste jeg opplever. Det er bare det at det kan ikke vare. Hvis det hadde vedvart, hvis det hadde vært meningen at jeg skulle tenke slik om en person over tid – måtte jo den personen faktisk ha vært Jesus. Sånn tenker iallfall jeg. Er han ikke Jesus, står det ikke mitt navn på ham; er han ikke Jesus, er han ikke Mannen i mitt liv. Sånn sett er dette mitt eneste kriterium, med tanke på valg av livspartner. Han må være Jesus.

Noe som går igjen, når jeg får disse behagelige vrangforestillingene, er at den virkelige Jesus alltid vil minne meg på hvem jeg tilhører; hvor jeg hører hjemme. Etter en runde med vrangforestillinger, og den påfølgende påminnelsen, vil jeg begynne å gråte – når jeg husker akkurat hvem som er Mannen for meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har skjedd. At jeg har glemt at jeg er forelska i Gud, hatt helt feil fokus i en periode, og blitt så glad at jeg har tatt til tårene – når Gud har minnet meg på at det er ham jeg er forelska i. Det er litt fint, egentlig. Å bli forelska i Mannen min på nytt og på nytt.

«I go from day to day, I know where the cupboards are, I know where the car is parked… I know he isn’t you»

…synger Tori Amos i en av sangene som har vært av stor betydning gjennom dette livet. Sangen heter Hey Jupiter. «Hey Jupiter» var faktisk navnet på en nettside jeg laget for meg og han jeg var kjæreste med da jeg var 16. Han var ikke Jesus, han heller. Ikke det at jeg trodde det om ham, på den tiden. Men det var en kort og hektisk periode også den første viktige mannen i livet mitt, hadde den rollen i tankene mine. Stakkar, jeg tror det skremte ham noe voldsomt, at jeg tenkte sånn om ham. Så har det vært et par-tre andre viktige menn, som også har hatt den rollen over tid. I siste omgang var det Alex. Men også der kom jeg til fornuft, når jeg var mentalt klar for det. Det var bare veldig sporty gjort av Alex å ikke knuse håpet mitt, drømmene mine, hjertet mitt, før Jesus – den virkelige – fortalte meg at Alex faktisk ikke var messias.

Jeg er usikker på hva sangen Hey Jupiter egentlig handler om. Men sett med panteistiske øyne som ser Guds ansikt i alle guddommer, er også Jupiter et bilde på Mannen i mitt liv. Slik Zevs er, Krishna er, Odin er – ja alt og alle som bærer betegnelsen ‘Gud’.

Sa det stopp?

Jeg klarer ikke fortsette.

Kan jeg fortsette?

Kan du vel!

Takk, min elskede :)

Jesus sier
Det er i bunn og grunn Universets mest forseggjorte kjærlighetshistorie, som du gjennomlever. Skal jeg si min helt ærlige mening, er jeg vanvittig stolt av og fornøyd med den historien jeg skriver for deg… for oss. Jeg kan gå så langt som å kalle fortellingen vår for mitt mesterverk. At du må oppleve korte og lange perioder med tilsynelatende galskap, er egentlig ikke det verste i verden. Det er for en god hensikt. Hvor ‘hensikten’ er å peke på hvor fantastisk kul, morsom og genial jeg er! ;D (Ja, det var alt – gjør som jeg sier og del dette på bloggen!)!!

- Gud og hans brud