Månebarnet skriver

17. feb, 2020

Jeg har noen såkalte indre demoner. Egentlig er det to ting, som tydeligvis går litt hånd i hånd. Det første har jeg allerede fortalt dere om. Tanken om at det skal dukke opp en ‘mann med stor m’; en Jesus i kjøtt og blod, i livet mitt. Tanken om at den Jesus som verden venter på, skal komme og gifte seg med meg personlig – og leve med meg som min ektemann. Det andre har jeg nevnt, oppigjennom. Men akkurat dette er så vondt for meg at jeg egentlig snakker veldig lite om det. Nemlig tanken om at Jesus skal se seg lei av meg, mitt manglende fokus, min alltid stressende holdning til små og store utfordringer. Og at han derfor erstatter meg. At han gir jobben min, eller skjebnen min, til en annen. En som er flinkere, yngre, søtere, mer verdig.

Dette er, uten å ta for hardt i, mitt verste mareritt. Guden min er ikke verre enn at han lover meg at dette er noe jeg aldri kommer til å oppleve. Likevel føles det som noe som kan komme til å skje – dersom jeg ikke klarer å gjøre det han ønsker av meg. Dette fører meg til hvordan disse to indre demonene henger litt sammen. Greia er at jeg har tvangstanker om at hvis jeg erstatter Jesus som min romantiske interesse – kommer han til å gjøre det samme med meg.

*Andrea klarer ikke skrive mer* *Jesus tar over*

Jesus sier
Hva kan jeg si, gullet mitt? Det der må jo være helt fryktelige tanker å tenke. Jeg skal komme med noen ord til deg, men først skal jeg forklare for leserne våre hva vi deler som et bilde, sammen med denne teksten.

Fra 2011 til 2016 foregikk mye av samtalen mellom meg og Andrea i skrivebøker. Min stemme var den sorte pennen; Andrea sin var den røde. Andrea har en betydelig samling av slike skrivebøker – som bare ble hetende Bønneloggen. I Bønneloggen ble Andrea kjent både med meg og med seg selv. Andrea erfarte hvordan samtalene med meg var verdt 100 timer hos en terapeut eller psykolog. Og noen minutter i Bønneloggen hver eneste dag, ble en essensiell del av Andrea sitt bønneliv. Akkurat det som snakkes om her, var noe jeg sa til Andrea – helt ut av det blå. Hun bevarte det i sitt hjerte, og foreviget det både med blekk og med bilde.

Men nok om det. Nå henvender jeg meg til deg, Månebarn. Husker du hva som skjedde for noen dager siden, som du fortalte om på facebook? Jeg ba deg google betydningen av et kvinnenavn. Et navn som faktisk betyr det samme som ett av dine to fornavn. Vel, uten å røpe noe som ikke skal røpes, ba jeg Andrea google navnet ‘Elisabeth’. Dette navnet betyr altså det samme som navnet ‘Isabel’. Andrea vet godt hva disse to navnene betyr. Eller har betydd. Tidligere har betydningen vært ‘Guds løfter’. Men da Andrea gjorde som jeg ba henne om, var navnene ført opp med en annen betydning. Nå var betydningen ‘Gud er fullkommen’.

At betydningen av det ene navnet til Andrea plutselig var en annen enn tidligere, gjorde henne først veldig stressa. «Betyr dette at du ikke kommer til å holde løftene dine?», og «Er jeg ikke ‘en mannlig person som oppfyller Guds løfter’ lenger?», var spørsmålene i Andrea sitt hjerte. Jeg tror hun også slang på en «Skal du sparke meg og gi jobben min til en annen?!». Hun var ganske forferdet, skal jeg si dere. Men jeg fikk henne til å stilne den indre stormen, og møte meg der føttene svikter. Der åpenbarte jeg for Andrea hvorfor navnet hennes plutselig betyr noe annet: Det var fordi du har forandret deg, pusen min.

Men min brud klarer ikke helt å stole på en slik forsikring. Eller et helt arsenal av slike forsikringer. Så sent som for en time siden, kom det enda en slik påminnelse om at jeg holder løftene mine, og at jeg ikke kommer til å svikte. Da ba jeg Andrea åpne bibelen på et bestemt skriftsted. Hun gjorde som befalt, og åpnet bibelen på Paulus’ første brev til tessalonikerne 5:24. Der står den følgende teksten:

«Gud, som kalte dere til å bli hans barn, vil gjøre alt dette for dere, slik som han har lovt».

Du er nå en raring, Andrea. Hele livet ditt vitner om at jeg er god, og at jeg er til å stole på. Den problemstillingen du henger deg opp i: At jeg av en eller annen grunn erstatter deg som… Den Du Er, som Månebarnet, som min brud og som min datter, kommer aldri til å skje. Vet du hvorfor? Fordi 1) Jeg er fullkommen og 2) Jeg er ufeilbarlig. Og her er cluet: Du og jeg er ett! Det var igrunn det hele.

- Gud og hans brud

15. feb, 2020

Kvelden ble tilbragt med denne herlige jenta. Vi har brukt noen timer på vår felles besettelse.... Jesus. Mer om helgen min kommer sannsynligvis i morgen.

- Månebarn

14. feb, 2020

Mannen min (og Guden min) ba meg tatovere en permanent påminnelse om at jeg skal stole på ham, og at han alltid er til å stole på. Etter å ha gått gjennom alle symboler og bilder som forteller meg nettopp dette, var det tallet 131 som stakk av med seieren. Det er rett og slett en henvisning til Salme 131, som handler om å overgi seg fullstendig til Herren i barnlig tillit.

For å understreke at dette ikke bare er en gal dames schizofrene tallsymbolikk, skal jeg fortelle en liten historie (som jeg har fortalt mange ganger tidligere): Det var en dag jeg stod på Skøyen og ventet på 20-bussen, som skulle ta meg opp til Ullevål. Jeg stod med ryggen til den retningen trafikken kom fra. Plutselig sa Stemmen i Hjertet mitt noe til meg. Han sa ordene «En-tre-en, lille venn!». Jeg snudde meg, bare for å se 131-bussen komme kjørende forbi.

Det var alt for nå. Jo, én liten ting til. Hvor *herlig* er det ikke at det første som skjer på Valentinsdagen er at jeg ‘pakker opp’ den største gaven livet noengang har gitt meg? Altså en evig påminnelse på at Guden min vil meg vel. Nå gleder jeg meg veldig til hva denne dagen vil bringe! Ha en fin dag, dere.

- Månebarn

12. feb, 2020

Mens jeg stod og fønebørstet håret mitt, fikk jeg et oppdrag av Guden min. Han ba meg skrive dette blogginnlegget. Det hender han gjør det, skjønner dere. Gir meg en liten pekepinn på hva jeg skal skrive om, mens jeg holder på med noe helt annet. Så da får jeg bare sette igang. Merk dere at det alltid er Jesus som forteller meg, ord for ord, hva jeg skal skrive.

Som noen av dere vet, har jeg hatt noen dager nå hvor jeg stort sett bare har forholdt meg til Jesus. Å forholde seg til ham, kan på mange måter liknes med å befinne seg i nærheten av en fortærende ild. En ild som brenner bort det som er urent og uskikket, og som gjør at bare det edleste i deg blir gjenværende. Er det rart at jeg lever som på kanten av et bratt stup – når jeg har innsikter om at en slik prosess er i vente for alle menneskene i verden?

Hæ?

Kan du la meg skrive innlegget, Månebarn?

Ja, det bør du. Jeg kan ikke gå rundt og være dommedagsprofet og svovelpredikant. Den oppgaven får du påta deg.

Lytt til Oceans. Så skal jeg få frem budskapet vårt når du har tømt tankene og kommet på rett frekvens :)

*Andrea mediterer*

Jesus snakker
Hei, verden! Ingen grunn til panikk, dette er Guden deres. Han som bærer tittelen Kongenes Konge. Men sannheten er at det på nåværende tidspunkt ikke er jeg som hersker eller regjerer i verdenen deres. Han som har den oppgaven, er den vi kjenner som denne verdens fyrste. Han har mange navn, men det dere kjenner ham best som, er Satan. Sannheten er at det er Satan som har sittet med makten i verden, i uminnelige tider. Det bærer virkelig deres verden preg av. De fleste strukturer i samfunnet deres er gjennomsyret av Satans forvridde og forvrengte tilstedeværelse.

For elleve år siden, i 2009, vekket jeg Andrea opp til en helt ny forståelse av verden, og til sin egen rolle i mine planer for Jordkloden. En Jordklode som er på vei inn i en helt ny tidsalder. Men før dette blir en realitet, må faktisk deres verden gjennom en tid preget av store prøvelser. Da Andrea ble vekket opp fra sin tilstand av hukommelsestap og dvale, var sannheten hun møtte denne: Vi står overfor de tidene som er varslet om i bibelens siste bok: Johannes’ åpenbaring (og alle andre nedtegnelser om endetiden).

Måten jeg for første gang viste meg i livet til Andrea, var i form av en overveldende følelse av frykt. Andrea sin frykt ble tent idet hun så en zombiefilm. En elendig zombiefilm, i så måte. I mange år var Andrea forfulgt av angsten for zombier, og den fiktive zombieapokalypsen. Med sitt logiske sinn forstod jo Andrea at dette var svært lite sannsynlig; at verden ikke ville forgå i de levende dødes vold. Likevel var tanken om et utbrudd av en så skummel og dødelig og destruktiv sykdom, noe som aldri helt klarte å slippe taket.

Andrea stopper opp her, og føler det er vanskelig å fortsette å skrive. Pusen min, slapp av. Det er faktisk ikke noen som vil deg vondt. La ordene flyte fritt!

Ja, så Andrea gikk og var redd for zombier i ti år. Samtidig brukte jeg ti år på å vise henne hvor vanvittig trygg og beskyttet hun er, når verden går under. Jeg skriver ‘går under’, fordi dette vil være tilfelle for svært mange av dere. Men for noen, et heldig utvalg, vil det være en overgang. Hvem som er hvem vil tiden vise. Mine beste råd til dere, er å sette pris på alle gode øyeblikk, og på de dere har i deres umiddelbare virkelighet, og som dere bryr dere om. Morgendagen er ikke garantert, og iløpet av timer kan alt endre seg. Nå kommer jeg forøvrig til poenget.

Det som pågår nå, den skumle sykdommen som har sitt utspring i en millionby i et asiatisk land, er langt verre enn hva mediene formidler. Det er grunner til at alvorlighetsgraden underrapporteres. Hvor hovedgrunnen er at ‘noen’ ønsker at flest mulig mennesker skal bli tatt av dage av sykdommen. ‘Noen’ jobber på spreng, og synes å lykkes, i sine planer om å redusere verdens befolkning – slik at bare 500 millioner gjenstår. Da nyhetene om denne sykdommen var helt ferske, og ingen egentlig ante implikasjonene og omfanget av det som ventet, hadde Andrea en drøm. Jeg skal dele den med dere, og deretter skal jeg forklare betydningen av drømmen.

Andrea drømte at hun kom over en lekket video på internett, som viste at mennesker som hadde dødd av denne sykdommen, var kommet til live igjen – men bare halvveis, litt slik de fleste zombiefilmer- og serier fremstiller fenomenet.

Det var egentlig i løpet av disse tre dagene i hjemme-retrett alene med meg, at jeg avdekket for Andrea hva jeg mente med denne drømmen. Den ‘zombieapokalypsen’ Andrea var blitt så opptatt av, som alltid hang over henne som et truende fremtidsscenario, var et varsel. Et varsel om den skumle sykdommen fra Kina. Drømmen prøvde ikke å fortelle henne at det er en konkret zombieapokalypse i vente. Men at det ganske riktig var dette hun var blitt forberedt på – i ti år. Jeg, Guden hennes, brukte ti år på å fortelle henne hvor uendelig, ufattelig trygg hun er, når verden nå går under. Og nå skal jeg bruke ti år på å apokalypse verden fra sans og samling – hvor ordet ‘apokalypse’ her brukes som et verb. Det var alt.

- Herregud og Månebarn - 

12. feb, 2020

Fordi enkelte ting bør forbli mellom en Gud og hans brud, skal jeg ikke skrive så mye om hva jeg har gjort siden sist. Egentlig popper jeg bare innom for å dele dette bildet. Mine gode venner Kong James og hans Dronning, den flotte Toril, har laget meg på The Sims. Jeg synes de var ganske ‘spot on’, om jeg får si det selv. Det var alt. Nå går jeg tilbake til Guden min!

- Månebarn