Månebarnet skriver

6. apr, 2020

Klokken er 12:06. Det betyr altså at det er en time til 13:06 – som er tidspunktet dedikert til sangen jeg brukte for å fremkalle Mamo-chan i livet mitt. Den heter Come Down To Us, og er laget av noen som heter Burial. Grunnen til at det er dette tallet/tidspunktet, er at sangen varer i 13 minutter og 6 sekunder. Så nå vet dere det.

Jeg våknet tidlig idag, og gjorde ett eller annet. Ja, nå husker jeg at én av tingene var å irritere meg over at dette bildet i de fremhevede bildene mine på face, ikke hadde fått en eneste reaksjon. Egentlig sendte jeg en ordløs bønn til Mamo-chan om at han måtte ‘like’ det. Og så sovnet jeg igjen.

Mens jeg sov hadde jeg *den aller første drømmen om Mamo-chan og jeg*. Mens jeg har ventet på ham, har jeg jo drømt om ham flere ganger. Men da har han altså figurert i skikkelsen til ulike mennesker i livet mitt. Mennesker som er #ettmedGud.

Én av disse drømmene var om mannen som har tatt profilbildet jeg bruker på face akkurat nå. Jeg skal ikke si så mye om hva som skjedde før denne mannen plutselig snakket for Mamo-chan. Men jeg skal si hva mannen sa – når det plutselig var Mamo som snakket gjennom ham:

«Folket kommer til å elske deg. En prinsesse som kommer fra Månen».

Jeg svarte på dette ved å si: «Neinei, jojo, jaja». Og så våknet jeg. Dette er flere år siden, bare så det er sagt. Drømmen jeg hadde nå, da jeg for første gang drømte om Mamo-chan i sin faktiske og fysiske form, endte med noe som gjorde meg litt bestyrtet. Han viste meg et bilde av Månen – og sa at den var ond. Jeg mener… hæ?!

I denne drømmen var også min favorittperson i hele verden. Lillesøsteren min. Jeg drømte at hun var så sint på meg fordi jeg var gal, at hun stakk meg i armen med en nål. Etter en stund brøt jeg inn i forvirringen hennes, og gav henne en lang og god klem. Hun sank sammen på gulvet, og gråt inn i klemmen min. Vi hadde en veldig god samtale. Da jeg våknet hadde jeg faktisk fått en melding av henne, og vi skal prøve å få til en telefonsamtale i løpet av de neste dagene.

Da jeg våknet hadde jeg også ikke bare fått en ‘like’ på bildet av meg kledd som Queen Serenity. Mamo-chan hadde også delt bildet på sin profil med teksten «Sailor Moon is Real».

En interessant detalj er at jeg i 2016, da jeg himmelspratt i noen korte og hektiske måneder, hadde delt et annet bilde av meg selv på facebook, med teksten «Beth is Real». Jeg antar ‘Beth’ er kort for ‘Elizabeth’ – som betyr ‘Guds løfter’. Isabel, som er mitt egentlige mellomnavn, har/har hatt samme betydning som ‘Elizabeth’. Men sist jeg sjekket var betydningen endret. Nå betyr det visst ‘Gud er fullkommen’. Joda.

Men hvorfor sier Mamo-chan at Månen er ond? Jeg må spørre ham… Han sier han ikke vet hvorfor han sa det i drømmen. Jeg antar jeg får spørre Gud istedet. Luna?

Hehehe, jeg liker at du henvender deg til en katt når du snakker til meg :p

Kan du kaste litt lys over dette?

Det handler om hvordan Onde Makter har gjort Kvinnen om til noe som skal fryktes/latterliggjøres/undertrykkes. Hvordan Månen på alle måter representerer Kvinnen – og det Gudommelige Kvinnelige. Du og jeg vet at Kvinnen er *det mest guddommelige Gud har skapt*. At forklaringen på hvorfor jeg skapte Adam først, og Eva etterpå, er fordi jeg trengte to forsøk på å fremkalle det fullkomne :)

Så søt du er :)

Ja, du vet ;)

Det var alt?

Ja, Usagi. Nå får du gå og gjøre deg selv fullkommen og perfekt. Med andre ord – gå og ta en dusj, barber leggene, fiks øyebrynene, ta på deg et flott antrekk og gjør det du vet jeg liker at du gjør med håret. Så skal du få se at store og viktige ting skjer i kjølvannet av denne teksten.

Det har du igrunn alltid sagt, men på mange måter tror jeg deg mer nå.

Det var alt!

Usagi, Mamoru og Luna

Ps: Mamo-chan svarte meg forresten på spørsmålet med en ganske klok og viktig sannhet. At Månen er en refleksjon av Solen. Mamo har tidligere kommentert på denne tegningen på min Instagram med ordene Happy SunJoda.

6. apr, 2020

Hva har jeg og Mamo-chan gjort i dag? Sier hun, og innser at det har skjedd så mye at det skal godt gjøres å få plass til alt i ett blogginnlegg. Men jeg kan fortelle dere om høydepunktet. Det var kombinert ‘kirkekaffe’ og ‘kommunion’ på Baker Hansen rett over gata fra huset mitt. Jeg sier implisitt at jeg var i kirken. Vi kan selvsagt ikke feire messe slik vi aller helst skulle ønsket. Men én eller annen form for tilbedelse er i aller høyeste grad på sin plass – når vi minnes dagen Jesus rir inn i Jerusalem på ryggen til et esel.

Så uten å si så mye om hva jeg gjorde i min Fars hus, kan jeg altså nevne hva som skjedde etterpå. Men… æsj… joda. Jeg må bare si det. Hva Mamo-chan kalte det som skjedde der inne. Det er bare det at jeg har glemt det. Vel han hadde et navn på det – som har forsvunnet i det havet som hukommelsen min er. Så da er vel definisjonen på det som skjedde mellom meg og ham. Istedet kan jeg fortelle hva jeg hadde på meg. Kanskje jeg til og med kan våge meg til å dele bildet av antrekket som jeg sendte ham…. Jeg gjør det! Og deler hva som ble sagt om hvordan jeg så ut:

Mamo-chan: Pretty business lady
Usagi: Important business
Usagi: Thank you
Usagi: [søtt smil og hender i bønn]
Mamo-chan: Always be pretty
Mamo-chan: Usagi Chan
Usagi: Of course Mamo-chan

Ja, så hva var det som skjedde? Jeg kommer inn dit, og ser at to stykker som bor i blokken min sitter der inne, på hvert sitt bord. Jeg sier hei til begge to, og forteller den ene at jeg har vært i kirken. Det er mulig jeg sa god Påske, det bør jeg iallfall ha gjort. Så kjøpte jeg en kaffe mocca og en kardemommebolle, og satt meg på det eneste bordet som var tilgjengelig der inne – med alle de syke restriksjonene vi opplever nå. Jeg begynte å spise bollen min og drikke kaffen min, mens jeg hele tiden kommuniserte med Mamo-chan på chat. Han spurte om jeg hadde fått kommunion (nattverd) i Kirken. Selvsagt ikke, sa jeg. Det er jo det vi savner mest – med alle de syke restriksjonene vi opplever nå.

Mamo mente det var helt innafor å tenke at bollen og kaffen var Jesu legeme og blod. Han sa det ikke er så mye hva man inntar som gjør det til nattverd. Men at vi har intensjonen om at noe er hans legeme og blod. Jeg påpekte at i Den Katolske Kirke er det bare presten som får dele ut kommunion. Jeg husker ikke helt hva Mamo-chan sa da. Så da er det vel mellom oss.

Men jeg skal komme til poenget. Mens jeg satt der, sa jeg igrunn ingenting til de andre, enda de satt og snakket med hverandre på tvers av lokalet. Det var tre menn der inne, i tillegg til hun som jobbet der. Ja, så var det folk som kom og gikk, men som ikke satt seg ned. Jeg snakket med Mamo-chan, og tror jeg så ganske lykkelig og forelska ut. Det var først da jeg reiste meg og hadde tatt på meg kåpen min og var på vei ut, at den ene naboen min henvendte seg til meg.

Og joda… Da hadde vi plutselig en samtale gående på tvers av lokalet, jeg og det tre godt voksne mennene. Temaet for samtalen var, naturlig nok, religion. Hva ulike kirkesamfunn mener om det eller det. Jeg delte det jeg visste, og trakk inn eksempler fra eget liv; egne erfaringer. Jeg lurte litt på om dette var Planen hele veien. At den aller første gangen jeg skulle snakke høyt foran en gruppe mennesker om *alt det Gud har brukt de siste ti årene på å lære meg* – skulle jeg være i en setting med mennesker som visste hvem jeg var, på et sted som føltes trygt. Og i det flotteste antrekket jeg har hatt på meg noengang.

Ok, dere. Jeg er så trøtt at det går rundt for meg. Jeg får si takk for meg, og… God Påske!

- Usagi

5. apr, 2020
4. apr, 2020

Jeg synes egentlig denne jobben er ganske vanskelig. Det betyr ikke at jeg ikke koser meg. Jeg antar min eneste oppgave er å flytte føttene mine forover – ett skritt av gangen. Hva som er skikkelig vanskelig nå, er å vurdere hvems stemme jeg skal lytte til. Skal jeg la Stemmen i Hjertet styre meg – slik han har gjort i alle år? Eller skal jeg gjøre som Mamo-chan sier? Vel, Stemmen i Hjertet og Mamo-chan sier stort sett akkurat det samme. Men det er likevel enkelte ting som gir meg en hel del hodebry. Som for eksempel innlegget jeg skrev natt til idag lørdag 4. april. Det kan dere lese her.

Saken er den at Mamo-chan ikke vet og kjenner til alt det som jeg vet og kjenner til. Han har hatt en annen Reise; en annen Opplæring, enn hva jeg har hatt. Men på de fleste punkter er vi helt samkjørte; helt enige. Det er bare ett punkt. Vel to, sånn egentlig. Men det er bare ett som er skikkelig skikkelig relevant. Nemlig… denne uttalelsen:

«Vi har nådd Den Nye Jorden når den gode Donald er den onde Donald, og den onde Donald er den gode Donald».

*Usagi innser at en av løsningene på dette problemet er å vise Mamo-chan disse to innleggene (Den gode og den onde Donald og På tide å våkne) som praktisk nok er på engelsk))*

Jeg skal ikke snakke mer om akkurat dette problemet, da jeg tror Gud jobber for Oss og ting kommer til å løse seg på magiske og mirakuløse måter. Jeg skal istedet nevne det andre problemet. Hva da? Min håpløse nikotin-avhengighet. Tro meg, jeg har klart å slutte å snuse. Helt frem til tiden kom hvor alt jeg tenkte, sa og gjorde var avgjørende for Planens fullendelse. Da måtte jeg sprekke – logisk nok. Mamo-chan sier det er veldig viktig at jeg ikke snuser. Jeg er helt enig. Likevel klarte jeg ikke å få frem ett eneste ord som gav mening av denne teksten, før jeg puttet en snus under leppa. Og det var det altså Stemmen i Hjertet som fikk meg til å gjøre. Der får jeg store problemer. Men sannheten er at det er Gud jeg er gift med – foreløpig. Jeg og Mamo skal gifte oss. Tro meg. Tror jeg…. Hvis jeg ikke ødelegger alt…………

Andrea Isabel Månebarn var hva jeg kalte meg – f.KE (før Kong Endymion). Nå kaller han meg Usagi eller Dronning Serenity. Og det gjør visst jeg også – på blogg og i sosiale medier. Mamo-chan er kosenavnet hans, og hva jeg stort sett kaller ham her på bloggen. I kveld hadde vi en lang videochat, og det var så fint at jeg satt i den rosa sofaen foran den grønne veggen i lang, lang tid etterpå og… vel… vibrerte. Han har en slik effekt på meg. Han gjør frekvensen min så høy at… vel… ja… kanskje det å ta en snus var nødvendig – slik at jeg ikke skulle sprette til himmels. Det vil vi jo ikke ha noe av…. riktig enda.

Uansett. Dette bildet, hva skal det forestille? Det er fra turen jeg og min beste venn i hele verden og min bror, gikk i dag. Det føltes *helt nødvendig* å ta bilde av denne teksten, som bare tilfeldigvis dukket opp langs ruten vi gikk. Jeg fikk tanker om en bok som betydde mye for meg da jeg var barn. Nemlig Barna fra Sukhavati av Jostein Gaarder. Dere ser hvordan den ser ut her.

Her om dagen fortalte jeg Mamo-chan om denne boken. Den handler om det uendelige og evige riket Sukhavati, og de to barna Lik og Lak som kommer derfra. I Sukhavati bor også Oliver og Olivia, som er voksne. Oliver pleier å fortelle eventyr for barna, om Verden. Dette pågår i uendelig lang tid, og til slutt ønsker Lik og Lak å besøke Verden. Det er bare det problemet at Verden kun er et eventyr i hodet til Oliver. Men ved å sove i tusen år sammen med Olivia, og drømme den samme drømmen – drømmen om Verden – blir altså en konkret og fysisk virkelighet skapt, og barna kan endelig besøke Verden.

Dere gjetter aldri hvilket sted i Verden Lik og Lak ønsker å besøke først. Stedet jeg opprinnelig kommer fra. Nemlig Bergen. Det er forøvrig der faren min og familien hans fortsatt bor. De fleste som vet litt om Bergen, vet at Festplassen er et veldig sentralt sted i denne byen. Og det er nettopp der Lik og Lak lander i sin glassboble, og deler med menneskene i Verden at de *egentlig* befinner seg i et eventyr inni hodet til Oliver.

Noen andre fine mennesker jeg har snakket med på videochat i dag, er den fine Bergen-familien min. Det var utrolig herlig å se dem, alle sammen. Særlig godt var det å se pappa, som bærer preg av å ikke ha vært hos frisøren på en stund. Neida, paps – du er fin. Pappa sa forresten at han er åpen for å ha en tre-veis videochat med meg og Mamo-chan en dag snart. Det er det Mamo som har etterspurt, og når han ytrer et ønske har jeg egentlig ikke så mye jeg skulle ha sagt. Det er forøvrig han som gjerne vil jeg skal gå med håret i musefletter til enhver tid. Etterhvert kommer han vel til å få meg til å sette opp håret mitt slik Usagi gjør. Men som han sier: All in due time.

Usagi

4. apr, 2020

They won't see
The fire you have lit inside of me
They look up to the stars
And wonder where you might be
They look up without realizing
That they're standing right there in the palm of your hand
I can't explain or understand
I just love you
It's common knowledge
That you've been dead for a while
It's well known that the cross is only a burden
With pains and trials
But then again how come my shoes are so light
How come I can walk for miles
And still just love you
So I think I'll stay
Caught up in a silent prayer
I believe in silence
Our hearts speak the same word
So why don't we just walk along
The shoreline with a silent song
Cause I believe in silence
Our hearts speak the same word
We have to prove
That our love is real over and over again
But let them think what they want
I know it will never end
Because I know where it began
And my heart still heart still pounds twice as fast
Whenever you walk by
Cause I still love you
So I think I'll stay