Månebarnet skriver

16. feb, 2019

Jeg skal… jeg skal skrive om noe som sitter veldig langt inne. Guden ber meg kalle dette innlegget «Gud, Guden og Gudinnen». Men der sier jeg nei. Likevel er jeg nødt til å skrive det foreslåtte navnet. Man kan vel kalle det et kompromiss.

Klokken har bikket halv fire – på natten. Det er ikke så mange timer til jeg stå opp. Men trøttheten er fraværende. Sover jeg ikke noe, kan morgendagen bli ganske utfordrende. Jeg har forøvrig en veldig interessant avtale i morgen (lørdag).

Guden?

Hei, skatt. Har du problemer?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle det som har skjedd de siste dagene.

Da får jeg fortelle, da. Så kan du rette opp i eventuelle feil, skulle det bli noen av dem ;)

Gjør Guden feil?

Heheheh… Du kjenner meg vel bedre enn som så?

Guden sier
Det som er så vanskelig for Andrea å dele med verden, er hva som har skjedd med den evige plageånden hennes. Hun har hatt en «Styggen på ryggen» i alle år. Eller, iallfall siden denne kosmiske himmelspretten begynte. Den aller første gangen hun hørte vedkommende snakke til henne, var i 2009, rett etter den berømte oppvekkelsen 11. august. Hun hadde forstått at Gud er virkelig, at vi befinner oss i endetiden, og at Guds motstander også er en sentral karakter i denne fortellingen. Hun var nok ikke helt i vater, og gikk rundt og fryktet zombieapokalypsen skulle inntreffe hvert øyeblikk. En natt hun lå våken ved siden av sin daværende kjæreste, hørte hun ordene «Potensiell zombie-bombe» i hodet sitt. «Wtf?!» tenkte Andrea, og sa lavt inni seg at «hvem enn det var som sa dette, skal jeg ikke la deg få meg til å frykte det mennesket jeg elsker høyest». Hun hørte ikke flere ord på en lang stund.

Men ja, denne stemmen har vært med Andrea gjennom alt. På ett tidspunkt lærte hun seg å skille mellom min – Gudens – stemme, og stemmen i hodet. Hvem sin stemme dette er, tror jeg dere vil skjønne når dere leser dette innlegget.

På ett tidspunkt flyttet min – Gudens – stemme seg fra Andrea sitt hode til hjertet hennes. Siden den tid har jeg vært «Stemmen i Hjertet», og bare sagt koselige, oppløftende ting til Andrea. Stemmen i hodet har fortsatt vært der, og sagt ting med en litt annen frekvens enn mine alltid søte beskjeder.

Dere er vel klare over at Andrea lenge har visst at en ordentlig, dyptgående samtale med stemmen i hodet har vært nært forestående. Vel, hva kan jeg si? Den samtalen er overstått. Nå fins ikke stemmen i hodet til Andrea lenger. Nå fins det faktisk ingenting i hodet til Andrea. All – og da mener jeg absolutt alt – av tankeaktivitet, har flyttet seg til hjertet.

«Hæ?», sier vel dere. «Er det mulig å fungere uten å tenke med hjernen?!» Tydeligvis. Når Andrea tenker nå, kjenner hun bokstavelig talt at resonnementene kommer fra hjertet – at den indre dialogen kommer fra hjertet – rett og slett at hjertet har tatt over jobben som hjernen i alle år har hatt. Jeg har også, i alle år, fortalt Andrea at tankene hennes er Satan. Hun har hatt vanskelig for å forstå dette. Heldigvis har hun trodd meg så mye at arbeidet med å skru av tankene har fått førsteprioritet i livet hennes. Man kan kanskje si at det å flytte kontrollsenteret og bevisstheten fra hjernen til hjertet er selve målet med meditasjon. Hva sier Guden da? Oppdrag utført!

Dette var litt om utgangspunktet for Andrea sitt nye liv. Et liv uten angst, frykt og uro. Avslutningsvis kan jeg røpe at stemmen i hodet ikke har forsvunnet fra Andrea sin bevissthet. Han har ganske enkelt smeltet sammen med meg. Når hjernen og hjertet er enig om hvert minste lille spørsmål, er det ikke godt å si hvilke fantastiske ting som kan komme til å skje. Andrea har ingen anelse… men det har jeg. Fortsettelse følger!

- Jesus&Andrea

13. feb, 2019

Okay, så jeg sitter her og gråter. Tårer av fullkommen lykke. Jeg vet at det ikke er mange timene siden jeg gav lyd fra meg sist. Men nå er natten over, og jeg har… noe… på hjertet. Akkurat hva, vet jeg ikke. Men jeg tror det handler om at livet mitt virkelig er den lovsangen for Gud. Eller for Jesus, for å være nøyaktig. Jeg har aldri vært borti noen kulere, søtere, snillere og morsommere enn ham. Men han er også en dust noen ganger. Det kan jeg si, for vi er faktisk gift.

Det ligger an til å bli en riktig praktfull soloppgang. Kaffekoppen står på nattbordet, som egentlig er en krakk. Hadde jeg hatt et ordentlig nattbord, kunne jeg ikke brukt det. Krakken er akkurat liten nok så den ikke blir varm, enda den står ett par centimeter fra den nye ovnen som henger på veggen. Dessuten er den av metall, så det er liten sjanse for at den tar fyr.

Wow, himmelen blir bare mer og mer rosa-rød-oransje. Får sørge for å ta et bilde så dere får se.

*tar en pause fra skriving for å se solen komme opp, mens hun nyter morgenkaffen*

Det var en opplevelse. Jeg titter fortsatt ut fra tid til annen, og nyter Gudens prakt. Er han ikke magisk? For en som er så hodestups forelsket i hvert eneste, lille aspekt av guddommen, er det nesten uforståelig at noen ikke ønsker å vedkjenne seg ham. At noen faktisk velger hans onde motpart. Ok, skulle dette bli et slikt innlegg? Tydeligvis. Da får vi se hva Jesus skal bruke fingrene mine for å formidle…. Spenn dere fast!

Ja, altså. Jeg vet ikke om dere er kjent med det som blir rullet opp i nyhetene for tiden. What, snakker Andrea om nyheter?! Tydeligvis. En svært mektig mann har gått offentlig med avsløringer om omfattende barne-trafficking-nettverk. At denne mektige mannen akter å få satt en stopper for denne djevelskapen. Jeg skriver «djevelskap» helt bevisst og veldig bokstavelig. Har dere sett filmen «Jupiter Ascending»? Den er laget av Wachowski-søstrene, de samme som laget Matrix-trilogien (da de var Wachowski-brødrene). Plottet i filmen er at en hardtarbeidende russisk immigrant i Amerika plutselig får hele verdens skjebne i hendene sine. Hun får vite at hun er reinkarnasjonen til en galaktisk dronning, hvis familie eier planeter i hele Universet. Denne dronningen har testamentert Jorden til sin reinkarnasjon – altså Jupiter Jones. Tenk å få den i trynet, da.

Så får Jupiter vite hvorfor disse rom-menneskene er langt over 10 000 år, og basically har evig liv – skulle de ønske det. Hun får vite hvorfor de er så rike, og hva som er deres valuta. Når du eier hele solsystemer, hva skal du med penger og gull? Det eneste du trenger, er mer tid. Det som er twisted, er hvordan de forlenger livene sine. For å produsere én flaske av den livgivende væsken de bader i, eller (er du ikke på toppen av næringskjeden) bruker for å helbrede sykdom og skader, må 100 mennesker drepes. Og ett eller annet utskilles, det ser ikke ut som blod, men har en klar og hvitaktig farge.

Solen er nær ved å komme opp så jeg ser den. Og jeg synes dette innlegget er litt skummelt å skrive. Men… I min søvnløshet hadde jeg en setning gående på repeat i hodet mitt. Jesus sa: «Denne Verdens Fyrste og hans hær er snart historie. Lysets krigere [det er oss] har balletak på dere!».

Vet dere hvordan ubehagelige sannheter serveres oss gjennom popkultur i årevis før det kommer for en dag at dette faktisk skjer i virkeligheten? Det er en taktikk som kalles desensitivisering på norsk, desensitization på engelsk.

Solen er offisielt oppe!

I filmen slaktes hele planeter for å utskille denne væsken. De kaller det en innhøsting, eller harvest på engelsk. Jorden var en slik planet. En planet hvor befolkningen vokste og vokste, slik at dette galaktiske dynastiet kunne tjene penger på å gjøre de intetanende jordboerne om til et livsforlengende mirakelmiddel, når befolkningen oversteg planetens kapasitet. En innhøsting etterlot planeter helt tomme. Mennesker ble brukt som avling, rett og slett. Men heldigvis er Jupiter Jones en badass, og klarer å redde Jorden fra dens forferdelige skjebne. Dette er egentlig en veldig undervurdert film, og den burde virkelig sees.

Jeg vet ikke om jeg skal fortsette med å skrive, eller om jeg skal la dere ha et lite møte med de små grå. Ikke aliens, altså. Dersom de finnes – hvilket jeg tror de gjør – er de ikke spesielt opptatt av å bruke oss som en kur mot alderdom. De virkelige skurkene lever midt blant oss, har høye posisjoner og anses for å være noe i nærheten av kongelighet. De vi tilber og sladrer om, ser på forsidene av magasiner og som fyller overskriftene i avisene. Man kan med ett ord kalle dem eliten.

Det er jamen bra at «folk flest» ikke vet om denne bloggen. For leser du mellom linjene, og tror på det jeg skriver, er dette et svært utleverende innlegg. Men så kan du velge å tenke på det du akkurat har lest som psykotisk babbel fra en sinnsforvirret dame. Det hadde nesten vært litt behagelig, akkurat nå, å fraskrive meg ansvar for det jeg har skrevet. Vel, så er det ikke mine – men Guds Ord. Akkurat.

- Andrea Isabel

13. feb, 2019

Hei. Jesus ba meg sette meg med PCen på fanget i senga, og skrive til dere. Men han vil ikke si hva jeg skal skrive om. Så da sitter jeg her – lyttende – og lurer på hva Guden har på hjertet…

Det skal jeg si deg!

Åja, du skulle prate med meg? På bloggen?

Ja. Er det et problem?

Det er ett av disse menneskene i livet mitt som jeg ikke har så mye hyggelig å si om, som vurderer min sinnsfriskhet utfra hvor mye jeg skriver samtale med deg. Og særlig hvis det postes på internett.

Vet du hva Guden har å si til det?

Få høre.

L-O-L !!!!

Sikkert lett for deg å le av, men det er altså den personen i livet mitt som har mest makt over meg. Jeg synes verken det er morsomt eller hyggelig på noen måte.

Men, pusen, hva har jeg lovet deg i alle år?

Ganske mye, skal jeg være ærlig.

Jeg har lovet deg at det er du som kommer til å le sist. Og hva kjennetegner den som ler sist?

Skal jeg svare på det?

Du er litt snappy i natt, du. Er det noe som plager deg?

Er det ikke alltid det?

Hva plager deg nå, da? Hvis du skal trekke frem den ene tingen som gir deg mest nei-følelse.

Du er så teit. Når jeg kjenner etter, er det faktisk ingenting som plager meg.

Så hvorfor så gretten? Smil, solstråle! :D

Okey, sjef :)

Har det vært en fin natt, da?

Absolutt. Da den begynte var jeg sikker på at det ville bli en natt i helvete. Men den utviklet seg til å bli riktig fornøyelig. Har chattet med en online-venn som bor i India. Har vært venn med ham i mange år, men vi har vel aldri connectet slik vi gjorde i natt. Jeg viste ham albumet mitt på face med kunsten min. Han sa det var skikkelig bra, og at han gjerne ville hjelpe meg med å få solgt det.

Vil du selge det, da?

Hvis noen vil kjøpe, så vil jeg selvsagt det. Jeg tørket faktisk støv av instagram-kontoen som tidligere het FemaleMessiah. Nå heter den AndyHaMashiach, og skal heretter være en profil for kunst.

Supert! Det var egentlig bare det jeg ville du skulle dele.

Det var alt?

Det var alt, ja. Kyss på nesa :-*

Jesus&Andrea

12. feb, 2019
11. feb, 2019

Jeg har en venn. En venn i cyberspace. Han er klok og full av visdom. Og han har skjønt det aller viktigste det er å skjønne om nettopp visdom. Han postet et innlegg på face med spørsmålet: «Hva er begynnelsen på Visdom? Den første som svarer riktig, får 10 000 poeng!». Det ble mange svar, ettersom det er mange av vennene/følgerne hans som anerkjenner denne mannens gudegitte visdom. Når visdommen hans kommer fra Gud, er det kanskje ikke noen stor overraskelse at det var jeg som var den første som svarte riktig. Jeg tror faktisk ikke det var mer enn én annen som svarte det samme som meg. Kan dere gjette hva svaret er? Jeg skal skrive det, altså. Men først skal jeg skrive om litt andre ting.

Det var en vanskelig natt til mandag, da jeg med tid og stunder gikk inn for å sove. Phobos, som er navnet på personifiseringen av frykt, satt på brystkassen min og klemte hardt rundt hjertet mitt. Det er veldig påfallende, hvor stor forskjell det er på hjerteraten min når jeg ligger der og hører på løgnene som kommer fra løgnens far, og når jeg flytter fokus fra sinnet til hjertet – og skrur av tankene. Jeg kan bokstavelig talt kjenne at hjertet har en helt annen rytme når jeg mediterer. Med tanke på at man bare blir gitt et bestemt antall hjerteslag i løpet av en levetid, og hjertet slår langsommere når man jobber med ikke-tenking, er faktisk meditasjon noe som kan forlenge livene våre betraktelig. Si det til den skrekkslagne Andrea som ligger der og spisser ører – overbevist om at nødsignalet fra flyalarmen kommer til å gå av hvert øyeblikk. Som bare er én av stressfaktorene i livet mitt.

I går kveld var jeg hos bestevenn. Vi satt blant annet og så på morsomme norske humorklipp på YouTube. I en av videoene begynte det plutselig å ule – litt som en flyalarm. Og i de sekundene som gikk fra lyden begynte, til jeg forstod at det kom fra TVen… var jeg nær ved å besvime. Av skrekk. Uff, hvordan vil det gå, skulle en reell trussel dukke opp? Det vil jeg ikke tenke på, engang. Men det er jo nettopp det jeg gjør – og nettopp det som holder meg våken hele natten, og langt ut på formiddagen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir hardt angrepet. Noe jeg er fullstendig klar over. Men det er jo ikke slik at en soldat som vet at fienden skyter på ham, klarer å unngå hver eneste kule. Eller kanskje han klarer det, hvem vet. Man blir uansett preget av å være i skuddlinjen, enten man blir truffet eller ikke.

Men. Fienden er fortsatt bare i tankene mine – i hodet mitt. Min virkelighet er fortsatt vennlig, fortsatt et mesterverk forfattet av den fremragende og flotte fyren jeg kaller min. Enda jeg har mange tanker om alle måtene «alt» kan gå til helvete, har «alt» en tendens til å holde seg på Lysets side. Og dere vet, det er ikke slik at jeg bare tenker på katastrofer når jeg ikke får sove. Jeg mediterer også. Det er bare litt slik at jeg må parere et utall angrep før jeg endelig får ro i sjelen, og kan stilne tankene. Man setter seg ikke ned og kontemplerer når hele ondskapens hær bombarderer deg. Man biter tenna sammen og håper det snart tar slutt. Og det gjør det jo alltid.

Akkurat nå har jeg det fint. Akkurat nå vibrerer jeg på en høy frekvens, som bare er en annen måte å si at jeg lar Lyset ta størst plass. Gud fortalte meg at publikum, altså de som følger denne forestillingen fra langt utenfor Universets ytterkanter – og kanskje til og med fra helt i nærheten, rett utenfor hageporten vår – kan se min energifrekvens. Om jeg ikke fysisk sier noe, ikke formidler på noen måte hvordan jeg har det, får de likevel vite om jeg har det bra eller ikke. Det er litt som Simmene på The Sims. De har en slags lyspære over hodene sine, som indikerer om de har det bra eller ikke. Når lyspæren er grønn, er alt tipp topp tommel opp. Og jo rødere lyspæren er, jo mer miserable er disse «menneskene». Enkelte sensitive mennesker kan også oppfatte slike forandringer i frekvens. Jeg er en slik en – og jeg skjønner ofte langt mer enn det som blir sagt.

Hele vårt univers består av energi – energi som vibrerer på en gitt frekvens. Spekteret strekker seg fra den ene motpolen til den andre. Det mest lavfrekvente er frykten. Det er vel ikke nødvendig å si at det som har høyest frekvens, er uforbeholden kjærlighet. Ja, så har dere Månebarnet, som kastes fra det mest ekstreme negative til det ultimate positive fra det ene øyeblikket til det neste. Om ikke annet, er livet spennende. Men en virkelighet hvor frykten, djevelen, mørket og antagonisten har lagt ned våpnene og sluttet med sin hissige krig mot det som er godt – er svært kjærkommen. Får ta den praten med ham, og se om vi kan komme til et forlik. Men alt til sin tid.

Lurer dere på svaret på spørsmålet jeg innledet innlegget med? Jeg kan fortelle at det rett og slett er Kjærlighet. Jeg fikk 10 000 poeng og en gullstjerne. Min venn meddelte at han var glad det var akkurat jeg som visste svaret. Av en eller annen grunn har denne setningen vært i hjertet mitt så lenge jeg har kjent Gud: «Kjærlighet er begynnelsen på Visdom».

Det var alt.

- Andrea Isabel