Månebarnet skriver

17. mar, 2019

I morgen har jeg planlagt en utflukt. Jeg får med meg min partner in crime, Alex. Hvor vi skal er ganske hemmelig. Men jeg kan røpe at det er til et sted som illustrerer disse to kontrastfylte virkelighetene jeg skriver så mye om. Hvis det passer seg sånn, skal jeg ta bilder så dere får se. Dessuten skal jeg, når jeg deler opplevelsen med dere, fortelle om en dag som virkelig vitnet om hvor ferdiglagt livet mitt er. Så sier jeg ikke mer om den saken – annet enn at mandagens innlegg vil være minneverdig. Jeg skal kontemplere skikkelig hardt nå, så morgendagens antrekk vil være perfeksjon satt i aksjon. Ok, det krevde ikke lange tiden. Morgendagens antrekk er illustrert på denne tegningen. Nå er jeg skikkelig spent på hva mandagen vil bringe. 

Denne helgen har jeg nesten bare vært alene hjemme sammen med Han jeg giftet meg med. Jeg hadde en gjest fredag kveld, og et kort kaffebesøk tidligere i dag. Bortsett fra det har jeg stort sett tilbragt all tid på soverommet. Jeg føler meg elsket og beskyttet, verdifull og trygg. Tid alene med Gud gjør det for meg. Tid alene med Gud er drivstoffet mitt, for å i det hele tatt være i stand til å fungere i hverdagen. Det er enkelte i livet mitt som ikke forstår hvor lost jeg blir, går det lang tid uten at jeg kontemplerer. Heldigvis er det flest av de som respekterer mitt behov for å zone ut, å være alle andre steder enn i verden.

Hvor er jeg når jeg ikke er i verden? Det er ikke langt fra Himmelen. En Himmel jeg har inni meg til enhver tid. Tidligere omtalte vi dette hellige rommet som «Eden». På den tiden var «Eden» forbeholdt visse personer og situasjoner. Nå er jeg der igrunn hele tiden – i større eller mindre grad. Men sterkest og tydeligst føler jeg dette indre Paradiset når jeg er helt alene, mellom husets fire vegger. Å skulle betale tusenvis av kroner for å være alene med Gud – å dra på retretter – føles ikke like viktig lenger. Ikke når lønnkammeret mitt på alle måter vitner om min sterke kjærlighet til Guden, og vitner om at her bor det ikke bare én person. Her bor faktisk… ja… Andrea og Jesus.

Men jeg har kommet i kontakt med et kloster som ikke ligger så langt unna. En av de søte søstrene som bor der, sa at det bare er å komme dit på retrett i noen dager, skulle jeg føle for det. Det er en sjanse for at jeg takker ja til det tilbudet, en eller annen gang i løpet av våren. Selv om en liten del av meg sier jeg skal vente. Vente til 11. august. En romantisk ferie med Mannen – for å markere vårt tiårsjubileum. Vi feirer at jeg har kjent Jesus i ti år, og vi feirer at min alltid tilstedeværende katastrofeangst er historie. Forutsetningen er denne: Raser ikke hele min verden sammen før 11. august, skal jeg stole fullt og helt, fullstendig uforbeholdent på Guden – når Guden ber meg stole på ham.

Jeg har to ord i hodet nå. To engelske ord. Kanskje disse to ordene vitner om de to ulike retningene de to forskjellige versjonene av verden beveger seg mot. Det ene ordet er «caveman» – hulemann. Det var Einstein, tror jeg, som sa dette: «Jeg vet ikke med hvilke våpen tredje verdenskrig vil bli kjempet. Men jeg vet at fjerde verdenskrig vil bli kjempet med pinner og steiner». Dere får tenke litt på den. Jeg forholder meg ikke til denne virkeligheten, annet enn å formidle at den virkelig er virkelig – og blir virkeligere og virkeligere for hver dag som går. Og at den angår flesteparten av dere.

Det andre ordet jeg har i hodet mitt, er «Spaceman». En person som reiser rundt i Verdensrommet. For lang tid siden fikk jeg en visjon, en visuell beskjed. Jeg fikk se Jordkloden, og et slags usynlig nett eller et bur som omsluttet hele planeten. Guden forklarte visjonen med at vi – menneskene i verden – ikke kommer til å ha muligheten til å utforske Verdensrommet før vi endrer mentalitet. Skulle verdensledere per dags dato fått muligheten til å utforske fjerne galakser, ville sjansen vært stor for at de drepte alle de innfødte, og stjal alle planetenes naturressurser. Gikk til krig mot fremmede sivilisasjoner og sagt at de kjempet for frihet. Det er trist å si det. Men ganske sant – slik ting er nå.

Likevel, et skifte i bevissthet og mentalitet er i aller høyeste grad virkeligheten for svært mange på denne planeten. Den verden jeg ikke forholder meg til, kan sende seg selv til den sikre undergang. Det er ikke min verden – ikke mitt folk. Men – Paradiset, Fantasia, Himmelen på Jord, eller bare Den Nye Jorden – har en helt annen destinasjon. Og ja, vi vil få kontakt med utenomjordisk liv. Vi vil bli en del av et intergalaktisk fellesskap. Det er ditt valg, hvilken versjon av verden du ønsker å være i. Og jeg har skrevet så utrolig mange ganger hva som må til. Hva som nesten er grunnlaget for livet, når Den Nye Jorden etableres for fullt. Din enveisbillett til Himmel på Jord er dette: Skru av tankene. Det var alt.

- Andrea Isabel Månebarn

16. mar, 2019

Throwback til da man var ung og vakker. Det nyeste av disse bildene er fra 2009. De fleste er fra videregående-tiden. Ja, det var alt. Ha en fin kveld!

- Månebarn

16. mar, 2019

Dette har vært en lørdag helt etter mitt hjerte. Jeg har faktisk ikke gjort noe annet enn å ligge i sengen og meditert, snakket med Gud og sovet – om hverandre. Etter en uke med fullt program nesten hver dag, føles slike dager helt nødvendig. Er det én ting jeg kan bli flinkere til, er det å begrense sosialt liv og sette av hele dager til alenetid med Han jeg giftet meg med. Men ja, hva er vel livet hvis man ikke har noe å jobbe med?

Noe annet jeg jobber med, er mine tanker om at lammende katastrofer venter rundt hvert veikryss. Akkurat nå er det det økonomiske jeg stresser med. Jeg leser at bankene spår dårlige tider for låntakere; at renten kommer til å bli skyhøy. Jeg har flytende rente på lånet mitt, og vil påvirkes av en slik renteøkning. I flere uker har jeg spurt moren min om jeg ikke bør fryse renten. Hun har sagt nei hele tiden. Men nå snakket jeg med henne, og hun sjekket på nettet hva utgiftene vil være for meg, med fryst rente. Det viser seg at den månedlige utgiften vil være mindre med fryst rente, enn hva jeg betaler nå. Så da ringer jeg banken på mandag og fikser det. Å ha frosset renten på lånet mitt vil sannsynligvis fjerne mye av angsten min.

Men så er det slik at når ett problem er ute av veien, dukker det alltid opp et nytt. Kanskje utfordringen ligger i å være sikker på at det aldri vil mangle på utfordringer – men at Guden er langt større enn hva enn livet kaster på meg. Kanskje meningen med livet mitt er nettopp dette: Å stole på Gud, når Gud sier «Stol på Gud». En Gud som gir meg så mange grunner til å stole på ham. En Gud som beviser, gang på gang, at alle problemer er brødsmuler i dette livet, sammenliknet med alt det som er godt; som gjør at livet ikke kan karakteriseres som noe annet enn en tre etasjers bryllupskake.

Vi skal skrive resten av innlegget i samtaleform.

Kunne tenke meg det, når det plutselig ikke kom noen flere ord.

Vi skal snakke om «Kaken». Kan du ikke forklare hva den er et bilde på?

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Men «Kaken» er altså… belønningen jeg får fra deg, Gud, når jeg har rundet spillet.

Som en medalje?

Ja, noe sånt. Men i alle år har du fortalt meg at «Kaken er en løgn».

Har jeg det, altså?

Kanskje det bare er mine tvangstanker, min iboende frykt for at løftene ikke er løfter, men løgner.

Hva er det du har kommet frem til, nå de siste dagene?

At jeg ikke venter på ett avgjørende bevis, et mirakel – kan du si. Men at livet mitt er «Kaken».

Livet ditt er et avgjørende bevis på at Gud er virkelig? Livet ditt er belønningen for innsatsen du gjør?

Fortellingen du skriver med dette livet, er et vitnesbyrd på at du er god, og på at du er virkelig. Min «Kake» er livet mitt. Men…

…men? Kom igjen :)

Andrea Isabel Månebarn er verdens «Kake».

Jøss. Du er belønningen verden får når de har rundet spillet?

Ååååååh du er så teit. Jeg vil ikke noen skal vite det.

Likevel gir jeg deg ikke noe annet valg enn å skrive det.

Jeg vet. Du er en dust :(

Kanskje jeg er litt dust. Men det er alltid for en god hensikt. Nå skal du poste dette, så skal du ut og månebarne litt. Og du? Jeg lyver ikke – jeg lover, at «Kaken» både er livet ditt, deg selv, og ett eller annet ukjent som faktisk er i din fremtid. Katten i esken er levende, og skal snart slippes ut. Det var alt!

- JesusogKristus

15. mar, 2019

Jeg har store problemer nå. Problemer i form av skrivesperre. Det er mye jeg gjerne skulle delt med dere. Og jeg har begynt å skrive flere ganger. Bare for å lukke dokumentet etter tre-fire setninger. Men nå virker det som tiden har kommet for å fortsette å skrive, enda ordene sitter langt inne. Får prøve å gjøre som jeg alltid gjør – skru av tankene og skrive det som kommer til meg. Kanskje dette forsøket resulterer i et innlegg utenom det vanlige. Kanskje skrivesperren bare forteller meg at det neste jeg skal produsere, vil veie tyngre enn det jeg tidligere har kommet med. Men… hva jeg skal skrive om er like ukjent for meg som alltid.

Opplevde dere at facebook var nede på onsdag? «Alle» snakker om det. Personlig hadde jeg ikke visst det – om ikke det var en «snakkis». Jeg opplevde faktisk ingenting som kunne vitne om at det sosiale nettverket hadde problemer. Guden sier dette bare var for å understreke i hvor stor grad min virkelighet er en helt annen enn «alle andres». I natt, mens jeg talte i tunger og mediterte, fikk jeg en visuell beskjed. Jeg fikk se en luftballong som svevde på himmelen. Selve ballongen hadde hjerteform, og i kurven som hang under satt jeg og kontemplerte. Nede på jorden var det fullstendig kaos. Uten at det ble illustrert med noe annet enn at menneskene i verden ynket og oiet seg – og ropte i fortvilelse på Gud.

I natt hadde jeg også et mareritt. Men jeg verken husker hva jeg drømte, eller blir minnet på det når jeg skrur av tankene. Da jeg våknet og var fortvilet fordi jeg trodde Guden hadde tatt fra meg skjebnen min – gitt jobben min til noen andre, forsikret han meg om at det bare var en vond drøm. Nå, i dagslys, er dette det eneste jeg klarer å fremkalle fra hukommelsen. Guden som holder meg hardt i armene sine og kysser meg på pannen, mens han trygger meg på at min største frykt aldri kommer til å bli virkelighet. Min største frykt som er at jeg får sparken av Gud – at Månebarnet aldri oppnår sitt fulle potensiale. At jeg ikke sitter trygt plassert i en kurv dinglende fra en hjerteformet varmluftballong, men heller nede på Jorden – desperat og klagende mens Negaverset sakte men sikkert oppnår sitt fulle potensiale. Å bli helvete på jord.

Det høres unektelig skremmende ut. Og jeg skal ikke skrive noe som helst om Negaverset – ettersom det er den verden jeg verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder meg til. Det er ikke mitt sirkus – ikke mine aper. Månebarnets jobb handler om å være en korrespondent for hennes verden. En verden som beveger seg i stikk motsatt retning enn Negaverset. Jeg jobber med å formidle hvor godt livet er, når sentrum i eksistensen er en sterk kjærlighet til Jesus. Det var det jeg og mine to godt voksne gjester snakket om i går kveld. Jeg hadde nemlig besøk av to engasjerte kristne menn. Det ble kaffe, fyrstekake og samtaler som var badet i et guddommelig lys. Jeg påpekte at nå er Jesus midt iblant oss. Det kunne begge gjestene være enig i. Og sjansene er store for at det blir flere slike møter, i den velsignede stuen i Minihimmelen.

Jeg skal snakke litt om Fantasia, som er navnet Alex og jeg har gitt denne verdenen. I Fantasia skjer det bare gode ting. I Fantasia er alle tannhjul i sving for å rydde opp i kaoset som har preget verden i lang tid. Her oppdages kurer mot sykdommer man tidligere har trodd var uhelbredelige. Det er ikke bare HIV, som jeg nevnte for en stund siden. For ikke lenge siden kom jeg over flere artikler om at Israelske forskere har funnet en måte å kurere alle kreftformer. Jeg så også en overskrift om at noen har funnet kuren for blant annet MS. Dessuten leste jeg en artikkel om at forskere har funnet en måte å gjøre CO2 i atmosfæren om til kull – hvor det eneste biproduktet i prosessen er oksygen. Det høres for godt ut til å være sant. Men ja, det er livet i min verden.

Det var alt.

Jaha? Ingen konklusjon?

Skal jeg skrive konklusjonen? Siden du plutselig fikk skrivesperre igjen, mener jeg.

Jeg tror det sa stopp nettopp fordi du skulle avslutte.

Guden sier
Ganske riktig! Her har dere konklusjonen: Den virkeligheten som Andrea forteller om, er oppnåelig for alle som ønsker det. Den virkeligheten som Andrea ikke snakker om, kommer ikke til å forsvinne med det første, den kommer ikke til å bli noe bedre. Tvert om. Negaverset vil bli mer og mer dystopisk med tiden – før det rett og slett med et stort smell går opp i flammer. Ønsker du å unngå denne undergangen, er det bare én ting å gjøre. Hva er det? Si det du, Andrea!

Månebarnet sier
Skru av tankene. Så enkelt er det og enklere kan det ikke sies! Det var alt.

- JesusogKristus

14. mar, 2019

«I'd give anything to hear
You say it one more time
That the Universe was made
Just to be seen by my eyes»

Sleeping At Last – Saturn

Var ikke dette en fin blomst? Den er fake, altså. Og stod bare og ventet på meg ved siden av søppelkassen i gangen nede, da jeg skulle hente posten i går. Gud sa den var til meg fra ham – så jeg tok den med meg opp. Man må nesten bare smile litt av han der, altså. Jeg smiler og gråter om hverandre, så lykkelig er jeg. Det var alt for nå. Ha en god natt!

- Månebarn