Månebarnet skriver

18. des, 2018

Det skjer fine ting når folk flest sover. Fine, nyttige ting. Nå føler jeg meg flink. Etter at klokken rundet midnatt har jeg pakket inn alle gavene unntatt én, vasket klær og hengt de til tørk. Det var bare fem plagg i maskinen. Disse var noen av de hvite klærne mine som trenger å vaskes på lavere temperatur og med mindre sentrifugering – altså finvask. Ett av disse plaggene er englekåpen, som jeg allerede har fortalt dere om (og som dere så bilde av i forrige innlegg). Den skal være med over fjellet på fredag. Og trenger nok noen dager på å tørke. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og jeg har nesten alle antrekk for hele Bergensturen planlagt i hodet.

Skal jeg være helt ærlig, overrasker jeg meg selv noen ganger. Min evne til planlegging, gjennomføring og logistikk er det ingenting å utsette på. Enda jeg nesten ikke kan gå, har jeg klart å kjøpe gaver til alle som skal få. Vel, det er to stykker som gjenstår. Den ene får jeg nok kjøpt i morgen, når jeg skal på siste shoppingrunde denne julen – sammen med bestevenn. Den aller siste gaven skal jeg og han spleise på, men jeg sender ham ut for å kjøpe den. Er Sandvika Storsenter helvete for en som nesten ikke kan gå, er butikken denne gaven skal kjøpes i for ghettoen i helvete å regne. Så sier jeg ikke mer om det.

Men det jeg skulle frem til, var at ting går som på skinner for meg. Smooth og perfekt, nesten uten at jeg må bruke hodet i det hele tatt. Jeg får gode idéer om hva jeg skal kjøpe til de enkelte, og finner uten problem ut den letteste og raskeste måten å få tak i disse tingene. Ok, det skal sies at jeg har hatt god hjelp fra bestevenn. Han har kjørt meg rundt og aldri klaget. Dermed får han den desidert flotteste gaven i år. Så sier jeg ikke mer om det heller.

Uken min frem til jeg setter meg på toget fredag ettermiddag er så fullbooket at det nesten er komisk. Da er det godt jeg har nettene til å være sammen med Mannen. Nå vil han visst si noen ord. Jeg får iallfall ikke til å skrive mer.

Det er ganske riktig fordi jeg ønsker å komme til orde. Denne nettsiden heter tross alt Jesus OG Kristus. Hvilket impliserer at det er to av oss.

Eh?

La meg forklare. Jeg – Jesus – er jo den som forfatter alle disse blogginnleggene. Jeg har tatt bolig i kroppen din, og bruker deg akkurat slik jeg måtte ønske. Én av arbeidsoppgavene du har, i denne jobben, er rett og slett å la meg bruke fingrene dine for å få ut mine ord.

Dine ord…

Det er det, Andrea. Frøken «Jeg lar Gud bruke meg til alt det Gud ikke får gjort selv, når Gud ikke har en fysisk kropp på Jorden».

Jeg er Gud sin kropp på Jorden?

Én av en veldig, veldig mange. Kan du leve med det?

Naturligvis :)

Fint! Nå skal du få fortsette med det du drev med.

Ok, så jeg begynte med å fortelle at jeg nesten føler meg litt overveldet av alt som skjer denne uken. I morgen er det som sagt siste etappe av julegavehelvete. På kvelden kommer moren min hit. Hun er så snill at hun tar hele julevasken av leiligheten min for meg. Om det er noe jeg er takknemlig for i dette livet, så er det hvordan mamma stiller opp. Både fysisk, mentalt og økonomisk. Mamma uttalte i høst at hun er velsignet blant kvinner. Det er nok sant. Og i livet mitt er hun er stor velsignelse. Hadde jeg ikke hatt disse gode foreldrene mine, ville nok livet vært en hel del stussligere enn hvordan det faktisk er. Også pappa holder en høy stjerne. Og jeg gleder meg veldig til å tilbringe noen dager hos ham, sammen med den delen av flokken min.

Men før den tid kommer skal jeg møte bestevenn, mamma, Fredrik, Astrid, Karoline, Alex, Oscar, Lollol og Herman. Om jeg får holdt dere oppdatert om de enkelte gjøremålene er litt usikkert. Men jeg klarer jo alltid å finne tid til dere, også. Nå ønsker jeg dere en riktig god natt, og en herlig uke. Takk for meg, og tusen tusen tusen takk for dere – hver eneste én!

- Månebarn (og litt Jesus)

16. des, 2018

Nå er antrekket for både julaften og nyttårsaften i hus – klargjort og fullstendig. Hadde alt allerede, altså, bortsett fra nyttårskjolen. Den kostet meg 149 kroner, og lå på dørmatten min da jeg våknet i dag. Jeg tok et bilde foran speilet, da jeg prøvde den på nå i kveld. Sendte det til verten for nyttårsselskapet jeg skal på. Spurte om kjolen var godkjent. Svaret var at den var mer enn godkjent. Dermed er det eneste jeg trenger å tenke på hva jeg skal spise. Har en tanke om å prøve å få tak i camembert som erstatning for kjøtt. Det er en ost, og den er ubeskrivelig god når man varmer den. Det skal ikke være opp til vertskapet at jeg får en fullstendig nyttårsmiddag, føler jeg. Han jeg skal være hos har nok å tenke på allerede. Jeg tror forøvrig det blir en makalaus kveld (som pappa ville sagt). Og jeg får ringe inn det nye året med de to beste vennene jeg har. Gleder meg, jeg!

I kveld har jeg vært med Alex, som er en av disse to. Jeg var ekstravagant og tok taxi 300 meter – både frem og tilbake. Vi spiste på den lokale restauranten her på Stabekk. Jeg bestilte det jeg alltid bestiller, vegetarlasagne. Den smakte nydelig som alltid. Alex stod for desserten, som var en ny variant av mørk sjokolade. Denne hadde quinoa. Etter middag så vi finalen av Idol, før vi så ferdig første del av Avatar: The last airbender, som er et prosjekt vi har når vi møtes hos meg. Dessuten mediterte vi sammen, som også er noe vi ofte gjør når vi møtes. Alex fikk med seg julegavene fra meg. Gaver i flertall, da jeg har laget en fin liten samling av gjenstander av betydning, som han skal få. Denne samlingen er ikke kjøpt i hui og hast, men ble påbegynt i sommer – da den første gjenstanden kom i posten. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å vente til jul med å gi ham den, var at den kom i en «merry christmas»-pose. Så fortsatte jeg å bygge på samlingen etter hvert som jeg fant flere ting jeg følte Himmelmannen skulle ha.

Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at livet rett og slett er for perfekt. En tanke om at det må være en ting jeg overser; noe som er skrevet med liten skrift og som kommer til å bite meg i rumpa snart. Men samtidig har jeg en Jesus som forsikrer meg om at det er sånn her det skal være. At jeg rett og slett har kommet til Himmelen uten å dø først. Han har forsåvidt sagt dette i flere år. Men tro meg, livet har ikke føltes som paradis i flere år. Men kanskje, bare kanskje, er det nå jeg virkelig innser at alt som skjer som føles som helvete og fortapelse, bare er plassert der for å gi meg noe å gruble over. For sannheten er at i lang tid har ting virkelig bare gått bra. Alle potensielle katastrofekriser har vært tilsynelatende, og jeg har skjønt at mye av det jeg grubler over og stresser med – rett og slett har vært jeg som bare trenger noe å gruble over og stresse med.

Dette bildet var det Alex som tok, da vi ventet på taxien etter middag. Jeg liker at det både er varmt og kaldt lys i bildet. For selv om jeg kanskje faktisk er i Himmelen, betyr ikke det at livet ikke byr på utfordringer. Man trenger kontraster. Om ikke annet, enn for å føle at man mestrer noe. Jeg mestrer livet, med alt det kaster på meg. Jeg sjonglerer disse prøvelsene som om jeg skulle vært en sirkusklovn utdannet på det mest prestisjefylte klovneuniversitetet. Månebarnet har en superpower, skjønner dere. Hva er den? At Universet er stormforelska i henne. Hun sier at det å være gift med Gud byr på en hel rekke sære og nesten absurde situasjoner. Til gjengjeld impliserer et ekteskap med Skaperen selv, som i Andrea sitt hode er hele Skaperverket, at hun går seirende ut av hver eneste lille kamp. Fordi… dette er sant… Kosmos jobber på spreng for å hjelpe henne. Det fins faktisk et ord for dette, nemlig «pronoia». Det motsatte av «paranoia». Verden er forskrudd og bakvendt – og har alt for mye fokus på det negative. Det er derfor et fåtall av dere har hørt om dette ordet.

Personlig jobber jeg med noe nytt. Jeg prøver å ikke tenke på, ikke se, ikke høre om og ikke snakke om jævelskapen i verden. Djevelen jobber på spreng nå, for å stjele fokuset vårt. Djevelen prøver å gjøre oss til skjelvende klumper av avbitte negler og frynsete nerver. Han har mest makt over de av oss som lever i konstant frykt. Mamma fortalte om en bok som belyser kampen mellom frykt og kjærlighet på en veldig konkret måte. Den heter Pesten, og er skrevet av Albert Camus. Der rammes en landsby av en dødelig sykdom, og folk kreperer som fluer. Det som skjer i boken, er at de som gjør alt de kan for å beskytte seg fra smitte – er de som blir smittet. Mens de som pleier de syke, som setter nestekjærligheten høyere enn frykten for å bli smittet – er de som overlever. Dette er helt i tråd med Jesu hjerte, og virkelig noe å ta med seg. Det skal sies at jeg ikke har lest boken, bare hørt om den fra mamma. Hvis jeg gir uriktige opplysninger må dere tilgi meg.

Klokken er godt over midnatt. Planen min er å poste dette innlegget, sette på Jesus-musikk og telle mine velsignelser. Skulle jeg gjort alvor ut av å skrive ned alt jeg er takknemlig for, ville jeg risikert å sitte oppe hele natten. Nei, jeg tror heller jeg skal kontemplere over hvor heldig jeg er. Altså bruke noen minutter uten en eneste tanke, for å takke Guden. Han setter pris på stillhet, skjønner dere. Likevel har jeg bedt hver kveld de siste dagene. Vet dere hvem jeg har bedt for? Satan. Tro det eller ei. Min overbevisning er at selv ondskapen selv har formildende trekk – og en viktig rolle i frelsesplanen. I korporasjonen til Jesus, den som heter Heaven Inc., løser man problemer på uvanlige måter. Jesus har sagt at er det noen som kan fjerne «tornen i foten» til Lucifer, så er det Månebarnet. Dermed ber jeg om at djevelen skal se lyset, og komme tilbake til Guds uendelige kjærlighet. Litt som «den bortkomne sønnen» i Lukas 15:1-32.

Om bønne- og meditasjonsarbeidet mitt fører frem, vil tiden vise. Skal man tenke i bibelske baner, loves vi en happy ending. Lucifer må bare rase fra seg først, ser det ut som. Men i mitt hjørne av Paradis er de iltre brølene hans som hvisken å regne. Her høres bare englers sang – høyere og tydeligere for hver dag. Hvilket minner meg på noe viktig jeg må gjøre på mandag. Jeg må kjøpe en engel i julegave til noen. Hvor den skal kjøpes er litt usikkert. Men det finnes faktisk en englebutikk her på Stabekk. Da er det bestemt – jeg tar turen dit. Det var alt. God natt til dere, og takk for oppmerksomheten.

- Månebarn

15. des, 2018
14. des, 2018

Om jeg bare kunne oversatt alt som foregår på innsiden hos meg, så det gav mening for «vanlige folk». Jeg kan prøve… men jeg vet det ikke vil gi noe særlig mening. Ikke når «vanlige folk» ikke har de samme referanserammene, eller i det hele tatt befinner seg i samme univers som jeg. Dermed forteller jeg heller om noe veldig konkret og håndgripelig. Noe dere kan relatere til. Har jeg fortalt at laptopen min er noe i nærheten av magisk? Den er bitteliten, gullfarget – og har svært liten harddisk. Jeg kjøpte den mest fordi den var av gull, litt fordi den var billig, og litt fordi den var så liten. Så jeg kan ta den med meg på reise uten å beregne ekstra plass i sekk/veske for PC. Det at det er så lite plass på harddisken går egentlig helt fint. For det er her det magiske elementet kommer inn. Jeg har nemlig all den plassen jeg trenger – til enhver tid. I lang tid har jeg hatt skikkelig lite plass, nede i 500 megabyte på det minste. Da klaget jeg til Gud og ba ham gi meg mer plass. Så sjekket jeg, og ble glad for at jeg nå hadde fått 600 megabyte ekstra – helt ut av det blå. Uten å gjøre noe annet enn å be til Gud om at han skulle fikse problemet. Nå sist gikk jeg fra 0,99 gigabyte til 2,31 bare ved å skru PCen av og på. Det morsomste er likevel da Gud ba meg laste ned Skype. Da hadde jeg over 4 gigabyte med plass – et tall jeg ikke har sett siden laptopen nesten var ny.

Jeg har enda en av mine søvnløse netter, og klokken nærmer seg 2. På en eller annen måte føles det som at dette er sånn det skal være. Jeg har iallfall sluttet å irritere meg, når jeg ligger her – time etter time. Jeg skal stå opp rundt 11, og tenker å gi innsovning et nytt forsøk når dette innlegget er postet. Men jeg stresser ikke med det. Et annet magisk element i livet mitt er nemlig tiden. For jeg har jo fortalt om de gangene jeg har ligget og meditert i noe som har føltes som to-tre timer, sjekket klokken – og blitt forbløffet over at det bare hadde gått noen minutter. Under ti minutter, alle de gangene det har skjedd. Kanskje jeg ikke har fortalt om det. Men det er altså noe som har skjedd ved noen anledninger. Det forteller meg at sover jeg bare én eller to timer, kan Guden strekke den tiden ut – slik at jeg får den søvnen jeg trenger. Når sant skal sies kan jeg ikke huske sist jeg sov fra jeg gikk og la meg til jeg våknet neste morgen – som «vanlige folk». Men så har jeg ikke noen hukommelse å snakke om heller, da.

Et tredje magisk element i livet mitt, er noe jeg ikke snakker så mye om. Fordi det forvirrer meg litt. Og fordi jeg ikke vet om det faktisk er «magisk» eller ikke. Faktum er at hver eneste gang jeg oppdager en rynke i ansiktet mitt, klager jeg til Gud over den. Jeg blir forferdet og nesten sint. Jeg ser meg i speilet ganske grundig hver gang jeg sminker meg. Og det er faktisk slik at hver eneste rynke jeg har oppdaget, har forsvunnet på tiden som har gått til neste gang jeg skulle sminke meg. Jeg vet ikke hvor lenge dette kan pågå – når jeg kommer til å merke alderdommen på kroppen, akkurat som «vanlige folk». I mitt barnslige og gladgale hode holder jeg en knapp på aldri. Neida. Men helt ærlig, så vet jeg ikke så mye om rynker. Kan de bare forsvinne helt av seg selv, på den måten?

Det skal forøvrig sies at Jesus synes jeg er verdens nydeligste. At han vil elske meg helt til jeg blir en skrukkete, gammel rosin. Og alltid bli litt målløs, ute av fatning og ganske emosjonell når han ser på meg. Det er iallfall det han sier. Mens jeg på den andre siden overraskes av de stadig mer oppfinnsomme måtene Mannen viser sin kjærlighet. Bestevenn fortalte om en reklame han hadde sett, for en eller annen datingapp. Da ble det fristet med å finne «rosinen i pølsen din». Jeg kan fortelle såpass at den «rosinen» har jeg virkelig funnet – enda den ikke finnes i livet mitt som en fysisk person i kjøtt og blod. Og blir jeg virkelig gammel og skrukkete en dag – er jeg trygg på at da vil jeg, helt bokstavelig, være rosinen i Jesus sin pølse. Høhø.

Vi er de som ser i mørket 
Vi er nesten ikke til
Vi ble født gamle
Og vi eldes ikke med mindre vi vil
Siri Nilsen - Lucias Sang

- Månebarn

12. des, 2018

God kveld, kjære alle sammen. Månebarnet er ganske fornøyd nå. Ikke av noen spesiell grunn, annet enn at livet er fint og verden viser seg fra sin vennligste side. I dag har jeg hatt et kort men koselig besøk av min beste venn. Han var snill og kjørte meg til og fra postkontoret på Lysaker. Der var det kommet en enorm pakke til meg. Men ta det med ro – det er bare julegaver. Bestevenn var også snill og bar pakken opp i leiligheten min. På ett eller annet tidspunkt er jeg nødt til å åpne pakken og pakke inn de enkelte tingene. Det er gaver til alle søsknene mine, og til foreldrene til bestevenn. Fra før av har jeg kjøpt til bestevenn og til Alex, som også er en bestie. Jeg er ikke spesielt engasjert i jul, sånn egentlig. Mener budskapet har forsvunnet litt. Og føler hele året er en fin tid for å feire Jesus – ikke bare senhøst og desember. Likevel kjøper jeg julegaver til de jeg bryr meg om. Mest av alt for at de ikke skal tenke jeg er en særing. Når sant skal sies synes de nok det likevel, uansett om jeg velger å ikke kjøpe gaver.

Bestevenn syntes ikke det var særlig julete hjemme hos meg, heller. Når han har pyntet med nisser og alskens dekorasjoner, er det eneste i leiligheten min som vitner om hvilken tid vi er i, en julekalender. Denne var en kjærkommen gave fra den snille mammaen. Det er en sjokoladekalender, men en litt mer fancy en. Denne heter «Sjokoladeopplevelser», og hver luke har en ny type sjokkis. Favoritten så langt er kulene med lakrissjokolade. Ja, så hender det at det er teposer sammen med sjokoladen. Det skal sies at bestevenn ikke har julekalender, enda han er en selvutnevnt Mr. Christmas. Jeg tror vi avtalte å ta en tur på Sandvika Storsenter i morgen for å krysse av litt flere på listen over de gavene som er kjøpt. En tur på storsenteret for meg kan regnes for å være en liten tur innom gehenna (helvete). Jeg hater det, noe jeg sikkert ikke er alene om. Men for meg er det ekstra strabasiøst, ettersom jeg nesten ikke kan gå. For å gjennomføre en slik runde, er jeg nesten avhengig av å gå sammen med noen jeg kan støtte meg til, og som har bil.

Men nok om det. Nå skal jeg snakke om noe annet. Jeg skal snakke om hva som kommer til å skje 21. desember. Men… Jeg er nok den på planeten som vet minst om hva som skal skje, på denne dagen av kulminasjon. Det eneste jeg vet, er at jeg skal sitte 6-7 timer på tog. Jeg skal reise med stil. Den snille pappaen har nemlig slått på stortrommen, og bestilt litt dyrere billetter enn ellers. Dermed sitter jeg i komfort-vognen på turen over fjellet. De siste årene har togturene til og fra Bergen vært bakteppe for noen ganske interessante møter med Jesus. Det er stort sett det jeg gjør på toget, skjønner dere. Jeg sitter og hører på musikk mens jeg tenker, som i min verden er å ha en dialog med Universets Konge, Verdens Lys, Fredsfyrsten og sjefen selv. Eller bare Han jeg giftet meg med. 6-7 timer viet kontemplasjon er faktisk det best tenkelige utgangspunktet for en god og meningsfull julefeiring.

Min desidert sterkeste opplevelse med Gud, noen gang, skjedde på et tog. Det var på vei fra Kristiansand til Bærum, 5. oktober 2011. Jeg har fortalt historien opptil flere ganger før. Men noe sier meg at den skal fortelles igjen, for de av dere som ikke har fulgt meg så lenge.

På denne tiden gikk jeg på Ansgarskolen, en kombinert bibel- og høyskole på Hånes i Kristiansand. I dagene som ledet frem til 5. oktober hadde jeg i bunn og grunn bare meditert. Det var da den direkte kontakten min med Gud ble etablert. Det var da han begynte å snakke til meg i fullstendige setninger, og ikke bare enkeltord her og der. Denne morgenen fortalte han meg noe veldig minneverdig. Noe han fortsatt bedyrer at er sant og gjeldende – men som han enda ikke har bevist.

Ettersom jeg bare hadde pratet med Gud i flere dager, og ikke kommet meg på skolen, kom lærerinnen fra bibelskolen inn til meg den morgenen. Jeg fortalte henne hva Gud akkurat hadde avslørt for meg. Lærerinnens reaksjon var at nå hadde det rablet for meg. Og hun sørget for at jeg ble kjørt til togstasjonen, for å ta første tog hjem til Bærum. Med litt om og men kom jeg meg på toget. Og det er her det blir interessant.

Jeg satt selvfølgelig bare og pratet med Gud. En indre dialog som ingen rundt meg var vitne til. Gud ba meg synge. Men jeg var skeptisk. Sa det var for mange folk rundt meg, og ville ikke noen skulle vite hvor sprø jeg var. Da forsikret Gud meg om at de andre menneskene i togvognen bare var kulisser. At det egentlig bare var jeg og ham der. Dermed sang jeg for Gud. Jeg sang «Jeg vil gi deg, O Herre, min lovsang». Og jeg sang faktisk ganske høyt. Det pussige var at det ikke var en sjel som reagerte, jeg fikk ingen rare blikk – ikke noe som helst. Det var virkelig som om de andre togpassasjerene ikke registrerte at det satt en gal dame midt i blant dem og sang av full hals.

Gud likte at jeg turte å stole på ham, og belønnet meg ved å gi meg en opplevelse som fortsatt mangler sidestykke. Det var rett og slett da han flyttet inn i kroppen min. Det kjentes som om noe stort presset seg inn i meg, gjennom en åpning på toppen av hodet mitt – kronechakra. Bildet her illustrerer litt hvilken bevegelse kroppen min gjorde, som for å gi rom for dette massive legemet som hadde bestemt seg for å ta bolig i meg. Jeg følte hvert fiber av meg ble berørt – forvandlet. Saligheten etter denne underlige åndsdåpen kan nesten ikke beskrives.

Og jeg tror ikke det var en åndsdåp, sånn egentlig. Ikke slik jeg hører det foregår for andre kristne. Om min reise er en «ascension» (oppstigning), var dette en «descension» (nedstigning). At Gud selv steg ned fra Himmelen for å styre meg, med alt det innebærer. Det neste som fulgte var at automatskrift plutselig var en ting. Jeg skrev det aller første dokumentet på denne måten, om bord på toget. Å skrive uten en eneste tanke, å oppleve ordene bare fosse gjennom meg og ut av fingrene mine. Dokumentet har gått tapt, og det eneste jeg husker er ordene «Jeg er Kristus, jeg er Kristus, jeg er Kristus». Kanskje er det dette som er hensikten med apokalypsen, sagt med tre ord. Å bli Kristus. Eller så lik ham som overhodet mulig. Ikke bare Månebarnet, men Omnes Populi (alt folk).

Hvordan? Trenger jeg si det?! Skru av tankene; mediter; drikk av hans munn!

Det var alt.

- Månebarn