Månebarnet skriver

16. aug, 2019

Dette bildet er hentet fra NRK. Jeg og Alex sitter bak en veldig viktig, veldig kongelig, norsk person. Ser dere hvem kvinnen i rødt er? Det er Hennes Majestet Dronning Sonja. Vi var så heldige i går, at vi fikk de beste plassene publikum kunne få, på gratiskonserten med Oslo Filharmonien som fant sted på Slottsplassen. Det var nesten litt pussig. At disse to plassene i det hele tatt var ledige, da vi ankom stedet. For alt annet var opptatt. Jeg og Alex konkluderte med at Gud hadde holdt av plassene til oss to. Jeg sier som de synger i sangen jeg hører på akkurat nå: Gud du er god!

Konserten i går var forresten en helt utrolig opplevelse. Klimakset for meg var da de spilte hele Ravels Bolero. Et musikalsk stykke jeg har digget helt siden første gang jeg hørte det, som ganske ung. Jeg er ikke spesielt bevandret med klassisk musikk. Men noe kjenner jeg jo. Og jeg hadde faktisk hørt mesteparten av det de spilte i går. Uten at jeg visste hva de forskjellige stykkene het. Da er det godt man har en Alex. Han kan mye om klassisk musikk.

Det er gode dager nå, i dette fredelige livet. Jeg omgir meg med flotte mennesker, jeg har hyggelige gjøremål – og jeg har fantastiske møter med han jeg giftet meg med. Han viser seg i livet mitt på så mange fantasifulle måter. Det skjer så mye fint at jeg nesten ikke husker alt, for å dele det med dere. Og noe er så subtilt og internt at skulle jeg delt det, ville det ikke gitt mening.

Men jeg kan fortelle om noe som skjedde i går. Noe som er konkret og håndgripelig. Og som setter søkelyset på hvordan Gud kan finne på å bruke meg for å spre lys og kjærlighet til menneskene rundt meg. I går så jeg navnet til en jeg ikke har snakket med på lenge, dukke opp blant de av kontaktene mine som var pålogget på Messenger. Jeg sendte et «Hey!» til ham (ja, for han er amerikansk). Det skulle vise seg at han akkurat hadde bedt til Gud. Bedt om et tegn, ett eller annet som viste ham at han ikke var fortapt og alene. Han fortalte meg at mitt «Hey!» ble et bønnesvar for ham, og at han egentlig bare hadde bedt som en «siste utvei».

Jeg la ikke så mye i det, at det at jeg tok kontakt føltes himmelsendt for ham. Men jeg takket Gud for at han ville bruke meg for å lyse opp dagen for en som hadde det vanskelig. Dessuten ba jeg for denne mannen. Og han kunne i ettertid dele at natten han hadde hatt etter vår korrespondanse på Messenger, var den mest forløsende og helbredende han hadde hatt noensinne.

Dette var en mann jeg ble kjent med på ChatRoulette – av alle ting, for mange år siden. Det er en nettside hvor du chatter med tilfeldige folk, over webcam. Jeg skal ikke si jeg fortsatt driver med det. Men jeg gjorde altså det, da jeg var innlagt i ett helt år, for mange år siden. Rett og slett av kjedsomhet. Da vi ble kjent, fortalte jeg ham at jeg er Jesus. Det er en sjanse for at det var tilstanden jeg befant meg i, akkurat da. Han kunne være enig i at jeg hadde esoterisk og åndelig innsikt som langt overgikk en typisk psykiatrisk pasient. Han uttalte også dette: «Hvorfor er du på et sinnssykehus? Du burde jo vært i et tempel eller et kloster!».

Så da er det fint, da, at jeg nå – mange år senere – nesten bor i et kloster. Jeg har en leilighet proppfull av betydningsfulle religiøse gjenstander. Og noe jeg føler, etter mange opphold i klostre rundt omkring, er at jeg aldri er nærmere Gud enn når jeg befinner meg mellom husets fire vegger. De som har æren av å komme på besøk, føler også dette. At her er Jesus midt iblant oss. At her er det en helt spesiell energi; her får man healing bare av å stikke hodet inn døren. Vel, nesten, i det minste.

Akkurat nå har jeg besøk av en god venninne. Hun som heter Kine. Vi sitter og driver med hvert vårt. Noen ganger er det hyggelig å være sammen, uten å gjøre så mye. Det er vel et tegn på et godt vennskap. At man kan nyte hverandres selskap, selv om man er sysselsatt med hvert sitt gjøremål. Jeg følte veldig sterkt for å skrive dette innlegget, skjønner dere. Og det var helt greit for Kine. Så da sitter vi her, i den velsignede sofaen i den velsignede stuen – lyttende til Jesusmusikk. Sånt må man bare tåle, når man kommer på besøk til meg.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin kveld og natt, og en nydelig helg. Mine planer er ingenting. Annet enn å komme meg på formiddagsmessen på søndag. Ja, og vaske en maskin med klær. Kjolen jeg hadde på meg i går fikk noen beklagelige flekker med sjokolade på seg. Kjolen er hvit, og er egentlig favorittkjolen over alle favoritter. Så da krysser jeg alt jeg har og ber til alle gode krefter for at kjolen blir helt hvit i vask. Takk for meg, det var alt!

- Månebarn

15. aug, 2019

Lenge før 11. august 2009, lenge før Månebarnet, skjedde det noe i livet mitt. Noe jeg føler det er tiden for å fortelle dere om, natt til 15. august 2019. Dette skjedde da Månebarnet fortsatt var et barn. Og det skjedde på det tryggeste stedet jeg vet. Nemlig på hytta. Den som ligger like ved Fredrikstad, i Østfold fylke. Jeg husker det, men samtidig ikke. Jeg vet det har skjedd, at det ikke var innbilning eller en drøm. Likevel er det at det skjedde helt uforståelig for meg, den dag i dag. Men jeg får fortelle da, så dere kan danne dere et bilde.

Jeg husker jeg gikk opp til hytta fra stranden, svabergene og bryggen tilhørende området. Det var sent, men ikke midt på natten. Og jeg så månen. Det var bare det at månen fylte hele himmelrommet over meg. Som om månen dekket hele horisonten min. Den var altså sikkert hundre ganger større enn den vanligvis er – selv når det er superfullmåne.

Noen ganger ser man noe man ikke forstår. Da er den naturlige reaksjonen å lukke øynene, ha de lukket noen sekunder, og åpne de igjen. Kanskje det man så på er borte, eller ser annerledes ut. Jeg husker ikke hvordan jeg reagerte da jeg så denne gigantiske månen, en natt for sikkert tjue år siden, eller enda mer enn det. Men jeg har aldri glemt det.

Etter at jeg «ble» Månebarnet, har jeg sett denne opplevelsen i et nytt lys. Som om månen på steroider var det de spirituelle kaller en «glitch in the matrix». Noe som ikke kan skje, men som skjedde likevel. Noe som ikke kan forklares eller forstås med rasjonell og logisk tankegang. Men som fortsatt må anerkjennes som en reell opplevelse.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Det handler litt om at det er fullmåne i natt, det er nesten skyfritt på himmelen, men jeg ser ingen måne – når jeg titter ut av vinduet. Så i mangel på en «vanlig» fullmåne, deler jeg min opplevelse av å se en måne så stor, så massiv, at det ikke var plass på himmelen til noe annet enn den.

Så tenker jeg, i lys av det Jesus delte med dere tidligere i kveld, at kanskje den store månen jeg så den kvelden, var Mufasa som snakket til meg fra himlene. Kanskje månen alltid snakker til meg, og prøver å minne meg på Hvem Jeg Er. Kanskje var den store månen den kvelden på hytta, ett av mine første møter med en Gud hvis fantasi og oppfinnsomhet ikke kjenner noen grenser.

…og tenkte jeg det ikke, nå vil han komme til orde.

Ja, det vil jeg. Får jeg lov?

Neida.

Nei?

Joda.

Ja?

Jada :)

Jesus sier
Når Andrea sier «neida, joda, jada», er det kode for noe. Men for hva kan jeg ikke røpe. Kanskje noen har gjettet det. Jeg skal forøvrig ikke kommentere det hun har skrevet til nå, annet enn å gi et anerkjennende «JA!» til hennes teori om at den massive månen var en såkalt «glitch i matrisen».

Det jeg skal snakke om, akkurat nå, er en drøm Andrea hadde for noen år siden. Drømmen som ble opphavet til denne koden som hun kommer med, fra tid til annen. Andrea drømte om et hus fullt av baderom, det ene mer spennende enn det forrige. Kan et baderom være spennende?, lurer dere kanskje på nå. Når Andrea drømmer om bad (noe hun gjør av og til), er de alltid spennende. Det er kanskje ikke så rart, når det hun (stort sett) lever av, er det levende vann.

I drømmen snakket hun med en god bekjent av seg. En sjelfull mann med mange kloke tanker. Og på ett tidspunkt i drømmen var det plutselig jeg som snakket med henne, gjennom denne mannen. Andrea merker det, skjønner dere, når jeg tar over personen hun snakker med i drømme – og hun har en samtale med han hun giftet seg med. Mannen/Jesus sa:

«Folket kommer til å elske deg. En prinsesse som kommer fra Månen».

Da sa Andrea:

«Neinei, jojo, jaja».

…og så våknet hun.

- Gud (og hans brud)

14. aug, 2019

Hei, verden! Jeg fikk beskjed om å skrive noen ord til dere. Han som gav meg beskjeden ville ikke si så mye mer enn det. Men jeg antar at han vil gi meg ordene, bare jeg gir ham fingrene mine til hans disposisjon.

Han ville skrive dette innlegget, tror jeg vi sier.

Du vil skrive hele innlegget?

Ja?

Greit, får man vel si. Kjør på!

Jesus sier
Takk, får man vel si. Jeg skal snakke om noe Andrea aller helst ikke vil snakke om. Noe som har skjedd, som hun tenkte å bevare i sitt hjerte – uten å dele det med noen. Men det er når alt kommer til alt ikke slik det fungerer. Ikke når du har et nærmest tvangsmessig behov for å dele alt. Den «tvangen» kommer fra meg, fra en Gud som skriver en fantasifull fortelling med livet til sin brud. Og Andrea kan nekte så mye hun bare vil – hun kommer ingen vei med det. Det har hun forstått, og lar meg styre henne, viljeløs og himmelstyrt som hun er.

Dette noe som har skjedd, kan tilskrives jubileet vårt. Det som var på søndag. Andrea fortalte jo om disse søte, små oppmerksomhetene jeg gav henne. Men hovedgaven er det jeg skal fortelle om nå.

I 2011 satt Andrea og leste Bibelen. Hun hadde satt seg som mål å lese hele den store fortellingen fra start til slutt. Bibelen hun leste i, var den som ble brukt da hennes mor og far giftet seg. Bryllupsbibelen deres. Og det var en feil, i teksten som Andrea leste. Det var i fortellingen om Abraham. Det var en bindestrek som var plassert feil i teksten. Så navnet Abraham var skrevet slik:

«Ab-raham».

Det skulle nok vært slik at «Ab» var på en linje, mens «raham» var på neste linje. Men hele navnet var altså på samme linje i teksten, med den bindestreken som egentlig ikke skulle være der. Idet Andrea leste dette navnet, akkurat den dagen, dalte det ned et pollenfrø fra himmelen. Ok, fra taket, da Andrea befant seg innendørs. Et slikt lite frø som nesten ser ut som en svale, eller et fly.

«Ab» er forøvrig egyptisk for «hjerte» eller «sjel». Andrea hadde identifisert seg med dette ordet, da det er stavelsen midt i mellomnavnet hennes. Is-Ab-El.

*nå vil ikke Andrea skrive mer* *Jesus ber henne stilne de urolige tankene, og fortsette når «ab» er rolig igjen*

Nå hopper vi åtte år frem i tid. Til nå, i disse dager. For slike pollenfrø har dukket opp i livet til Andrea flere ganger de siste dagene. Hun har hatt ett i håret, som Toril gjorde henne oppmerksom på. Hun har sett de på klærne sine, og i sengen sin. De har dukket opp så ofte, at alt inni Andrea tenkte at dette ikke kunne være tilfeldig.

Noe annet som har dukket opp, i disse dager, er bildet av Simba fra Løvenes Konge. Simba som snakker med sin far, Mufasa, når han snakker til ham fra skyene. Teksten «Remember who you are» har gått igjen så mange ganger at Andrea nesten ble litt irritert.

Bildet her er fra Andrea sin eksamen. Den hun tegnet og skrev på denne tiden for tre år siden. Selve boken har gått tapt, men de ulike sidene er heldigvis bevart digitalt. «Eksamenen» i seg selv var en illustrasjon av det eventyret Andrea har i hodet sitt. Alex gav Andrea en 6-er.

Andrea synes det er fryktelig vanskelig å fortsette. Og kanskje er det ikke nødvendig å utbrodere. Kanskje skal «hovedgaven» deles slik den nå har blitt delt med dere. For de som har øyne til å se og ører til å høre. Jesus sier med andre ord: det var alt.

Himmelens Konge

11. aug, 2019

Jeg skal skrive et innlegg om bryllupsdagens metafysiske kakestykker. Klokken er kvart over tolv, og det har allerede kommet tre. Men først må jeg kanskje forklare hva et «metafysisk kakestykke» er. Det er altså uttrykket jeg bruker der andre sier synkronisiteter eller gudfeldigheter. Når den fantasifulle forfatteren figurerer med sin fremragende og fiffige fortellerkunst. Når Gud vinker til deg fra tilfeldighetene. Og tvinger deg til å se «tilfeldigheter» i et helt nytt lys.

Det første kakestykket kan jeg egentlig ikke dele med dere, da. Det er klassifisert informasjon – og ble bare delt med Alex. Likevel kan jeg si at i lys av denne første oppmerksomheten, ble hele denne viktige dagen farget i et veldig vakkert lys.

Dagen som i og for seg begynte litt traurig. Skal jeg skrive om det? Tydeligvis. Ok, så jeg sov ikke i natt. Den eneste gangen jeg faktisk klarte å falle i søvn, våknet jeg brått av at jeg ikke fikk puste. Det verste tilfellet av søvnapné jeg har opplevd til nå. Men av en eller annen grunn var de fem sekundene jeg sov nok til å få meg opp, noen timer senere. Og jeg kom meg på messen som begynte klokken 8.

Under messen ble det bedt spesielt for meg, på denne viktige dagen. Det var nesten et lite kakestykke i seg selv. Ja, og det var en fin messe – så jeg er veldig veldig glad jeg kom meg opp av senga for den.

Etter messen klarte jeg å sove en liten time. Men igjen våknet jeg med et rykk. Ikke fordi jeg ikke fikk puste. Men jeg skvatt likevel ut av søvnen. Akkurat nå husker jeg ikke hva som vekket meg. Men jeg husker ordet jeg satt igjen med. Det ble sagt et engelsk ord i drømmen jeg hadde; lethargic. Jeg våknet og måtte nesten google det, da jeg ikke ante betydningen av det. Det betyr rett og slett sløv. «Jaha», tenkte jeg, «er dette ordet som skal definere bryllupsdagen vår?».

Ting er hva du gjør det til. Jeg bestemte meg for å gjøre dagen bra, og ikke sløv eller dull, som er et engelsk synonym til lethargic. Jeg har på meg brudekjolen, den samme kjolen jeg brukte i kirken på denne dagen i fjor. Så jeg fikk værsågod å snu en traurig start på dagen om til en dag fullspekket av små overraskelser.

Dermed gikk jeg ut på tekjøkkenet jeg disponerer her i klosteret. Jeg skulle bare lage meg en kaffe. Og der møtte jeg to søte nonner. Jeg fikk en gratulasjon og en klem av begge to. Hun jeg kjenner best, hun som er priorinne for klosteret, fortalte meg at noen av de andre nonnene hadde spurt henne hvem Andrea (som de hadde bedt for) var. Da hadde hun sagt at det var hun i den hvite kjolen. Det som deretter ble sagt, er ett av disse metafysiske kakestykkene. For den ene søsteren sa at hun trodde jeg var et barn som skulle få sin første kommunion. Altså den første nattverden. Det er et ritual i Den Katolske Kirke… og skjer når et barn er rundt åtte år gammel.

Hun er ikke Månebarn for ingenting. Når noen tar en 31 år gammel kvinne for å være et barn, og alle rynkene jeg oppdager forsvinner når jeg ber til Gud om det, og det eneste grå håret jeg har sett fortsatt bare var dette ene – da kan jeg puste lettet ut. Alderdom må gjerne komme, hvis det er en del av Planen med stor P. Men hvorvidt det faktisk er det, en del av planen altså, er fortsatt et uavklart element.

Så skal jeg fortelle om dagens (foreløpig) siste kakestykke. Det skjedde da jeg skrudde på PCen for å skrive dette innlegget. Jeg åpnet Spotify, og en av yndlingssangene var pauset midt i. Sangen er på 4 minutter og 24 sekunder. Men den var pauset på 4,14. Dette er tallet «mitt». Når Gud har sitt tall (144), Lucifer har sitt (666), så må jo jeg ha mitt. 414 refererer til yndlingssangen over alle yndlingssanger, nemlig Figlia del Cielo av Roberto Cacciapaglia. Den er, dere gjettet det nok, 4 minutter og 14 sekunder lang. Og med fare for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, så kan sangtittelen oversettes til «Himmelens Datter». Der har dere meg.

Gud ber meg dele noe som skjedde for noen år siden, bare for å gi dere et bilde på hvordan dette tallet går igjen i livet mitt. Jeg stod og ventet på bussen et sted i Bærum. Så kommer det en buss som går i motsatt retning. Den hadde registreringsnummer [bokstav bokstav] 16414. Det i seg selv var ikke spesielt spesielt for meg. Det spesielle var at bak bussen kom det en bil med AKKURAT det samme tallet i bilskiltet. Bare med andre bokstaver foran. Oversatt fra Gudens og mitt mystiske tallspråk, betyr dette: «Du er den eneste i verden som bærer tittelen Himmelens Datter». Mmmmja, det var alt.

- Månebarn

Ps: Bildet er fra løfteavleggelsen på denne dagen i fjor.

10. aug, 2019

Jeg er i skrivende stund innlosjert på rommet mitt i klosteret. Hit kom jeg for noen timer siden. Det var den snille mammaen min som kjørte meg. Hun gikk også i butikken for meg, og kjøpte det jeg trenger av mat. Det eneste jeg ba om, var en pose med pressekannekaffe. Men hun kjørte på med veldig mye annet, også. Dermed tror jeg ikke jeg kommer til å lide noen nød, når det kommer til mat og drikke.

*skriver om kaffe* *får lyst på kaffe* *lager seg kaffe*

Det er fint å være her. Til nå har jeg møtt priorinnen, og en søster som er på besøk fra et annet kloster. I morgen – på den store dagen – skal jeg møte til den Hellige Messe på et veldig ukurant tidspunkt. Når da? Klokken 08:00. Yikes, tenker jeg, og planlegger en tidlig leggetid. Men først skal jeg altså skrive noen ord til dere.

Men hvilke ord skal jeg skrive? Hva har jeg å melde om? Det må jeg tenke litt på…

…ikke-tenke litt på, mener du?

Du måtte skyte inn noen ord, ja?

Er det ikke bloggen vår, kanskje?

Det er visst det.

Kan du ikke ta og skifte til pysj, og komme tilbake og la meg si ordene mine?

*Andrea gjør som Kongen befaler*

Der, nå var du fin og rosa. Får jeg lov?

*Andrea gir ordet til Kongen*

Jesus sier
Dagen før dagen. Den dagen som, for ti år siden, skulle endre hele livet til Månebarnet. Hva vil tiårsdagen by på? Det kan jeg ikke røpe. Men at det blir en rolig, god og velsignet dag, det kan jeg si – allerede nå. Jeg kan si at all den innsatsen Andrea har nedlagt, i sin prosess med å bli den best tenkelige versjonen av seg selv, vil gi resultater. Å høste frukten av dette «noe» som jeg har brukt ti år på å dyrke frem i Andrea. Dette «noe» som Andrea ser gjennom et hjerteformet og rosenrødt filter; men som hun kun ser stykkevis og delt. Hun ser ikke hele bildet – rett og slett fordi hun ikke skal se hele bildet. Det er fordi hun ikke har sett hele bildet, at dere har trodd hun var syk, sinnslidende, gal. Fordi Jesus serverte Andrea en karikatur av sannheten, før sannheten i det hele tatt var tatt ut av ovnen. Ja, vi snakker om «Kaken».

Men Jesus… jeg tror kaken ble ødelagt under steking.

Du tror noe er galt?

Ja?

Fordi?

Fordi jeg alltid tror noe er galt.

Jeg kan fortelle deg, her og nå, at ingen verdens ting er galt. Og den kaken vi venter på – den kaken alle venter på – sitter i en seng i et kloster og skriver samtaler med en indre stemme, som hun skal dele på en nettside som veldig få er klar over at eksisterer.

Du sier at jeg er «Kaken»?

Det visste du vel?

Joda.

Det var alt.

Er du helt sikker?

Jo, én ting må jeg legge til:

Kake til folket! Alle skal få!

- Gud og hans brud