Månebarnet skriver

16. okt, 2019

Hallo i natten. Rundt kvart over elleve i går kveld prøvde jeg å begynne på dette innlegget. Uten hell. Det jeg skrev var så dårlig at jeg nesten ble litt overrasket over meg selv. Nå er klokken kvart over to. Og jeg har sovet litt. Drømt litt. Fått litt nye innsikter og sårt tiltrengte åpenbaringer. Så da er vel alt lagt til rette for at jeg skal klare å skrive dette innlegget. Sier hun, krysser fingrene og gir drømmen en sjanse.

Jeg må nevne noe for dere. Vel, Gud ber meg nevne det. Så da gjør jeg det. I siste setning av forrige avsnitt skriver jeg «og gir drømmen en sjanse». Men i utgangspunktet skrev jeg «gir det en sjanse». Jeg følte det ble feil, så jeg endret det til ‘drømmen’. Hvorfor det ble gjort på denne måten, vet jeg ikke. Og hvorfor jeg deler akkurat denne detaljen med dere, vet jeg heller ikke. Men det gjør jeg altså.

Nå skal jeg uansett fortsette. Uten flere avsporinger og digresjoner. Jeg skal fortelle dere om nattens mildt sagt livsforvandlende åpenbaring. En åpenbaring som, uansett hvordan du vrir og vender på det, bør legge føringer for hvordan jeg møter spesielt utfordrende mennesker i livet mitt.

Åpenbaringen min kom som en følge av tre drømmer. Jeg husker ingen av disse drømmene, men de kom som perler på en snor – nå i natt. Jeg husker ikke innholdet, blir vel mer riktig å si. Men jeg husker tematikken. Tematikken i disse tre drømmene svarer til det jeg nå forstår at er tema for dette livet. Hva da? Jeg skal skrive det, og jeg skal skrive det ‘høyt’. Gjennomgangstema for Andrea sitt liv er:

Tilgivelse

Det er store og omfattende ting å tilgi. Men jeg skjønner at livet mitt ikke dreier seg om å ta hevn, ikke engang en såkalt ‘kjærlighetshevn’. Å omstille meg fra å ønske å svare urett med samme mynt, til å møte alle situasjoner hvor jeg føler meg dårlig behandlet, med tilgivelse og kjærlighet – kan vise seg å være det klokeste jeg gjør i dette livet. Hvis jeg skal gi mening ut av mine tilbakevendende psykoser om at jeg faktisk er Jesus, må det ha vært for å gi meg de høyeste idealene for hvor tilgivende jeg skal være. For hvem er mer tilgivende enn Jesus? Jeg lærer av den beste, med andre ord.

Jesus ber om audiens.

Audiens innvilget. Hva har du på hjertet?

Kan jeg stjele mikrofonen?

*gir deg ordet*

Jesus sier
Jesus er ordknapp og litt irritert. Han henger seg opp i en ørliten detalj i denne teksten. Enda det var jeg som ba Andrea skrive dette, er jeg ikke helt fornøyd med utfallet. Denne irritasjonen kjenner Andrea på selv, også, når disse situasjonene melder seg. En slik situasjon som utspiller seg nå, i disse dager. Andrea føler seg nemlig aldri mer som en psykiatrisk pasient, enn etter et opphold i Bergen. Når hun er hjemme i hjembygda, med vennene sine – den familien hun selv har valgt – er ikke psykisk sykdom et tema i det hele tatt. Og blir det et tema, er det vinklet som at de som stempler Andrea som psykisk syk, er de som virkelig ikke har skjønt det.

Så da kan dere vel skjønne at jeg henger meg opp i denne lille detaljen i teksten Andrea skrev. Om at hennes tanker om at hun er Jesus, er ‘psykoser’. Hvorvidt hun faktisk bærer den kronen eller ikke, trenger jeg ikke si noe om. Men at hver eneste tanke – frisk eller ‘syk’ – har kommet fra meg, det kan jeg si helt uten å lyve.

Og da dukker det kanskje opp noen spørsmål. For skrev ikke Andrea, bare for noen dager siden, at mange av tankene hennes har ‘666’ stemplet over det hele? Jo, hun gjorde det. Og nå sier jeg at alle tanker kommer fra meg? Hvor omfattende og stor er ikke Guden hennes, hvis han styrer både de positive og de negative tankene?! Jeg velger å avslutte nå, etter å ha delt et bibelvers med dere. Dette:

Jesaja 45:7
Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette.

Jesus&Kristus

13. okt, 2019

Jeg var visst ikke ferdig med å snakke til dere, nå i dag. Det jeg skal dele nå, skjedde da jeg la meg i sengen og foldet hendene for å be/snakke med Jesus. Snakke med, ikke til Jesus. For det har jeg ikke brukt så mye tid på i dag. Men det var følelsen jeg fikk, akkurat da, som jeg festet meg ved. Og som jeg ville dele med dere. Akkurat da jeg foldet hendene og skulle til å begynne samtalen fikk jeg følelsen av å komme hjem. Som at alt det jeg driver med iløpet av en dag, ikke er der jeg egentlig hører hjemme. Jeg er ‘på jobb’, kan man si, når jeg er i verden. Mens den tiden jeg bruker alene med Gud, på et rom med en lukket dør, er hjemmet mitt. Og da er jeg i bunn og grunn i en helt egen verden; en helt annen dimensjon.

Hva er det å si om dagen i dag, da? Jeg måtte jo stå over de to planene jeg hadde. Men det ble en fin dag likevel. Og jeg fikk meg en liten tur ut også, sånn helt på tampen av dagen. Jeg føler meg ikke dødssyk lenger. Halsen er fortsatt vond, og jeg hoster litt. Men allmenntilstanden er ganske god. Så har både Alex og Kim – to av mennene som Gud bruker for å gi meg beskjeder – sagt det samme. At min forkjølelse meget mulig er av den spirituelle typen.

En spirituell influensa? Ja, det er faktisk en greie. Når energiene i verden er så intense og så voldsomme at sensitive mennesker utvikler influensasymptomer. Jeg har forøvrig kommet over uttalelser fra flere kilder om at energiene er spesielt intense, akkurat nå. Det er vel ikke nødvendig å nevne at det er fullmåne i natt. Sier jeg, ser på klokken og innser at månen er helt full akkurat når jeg skriver dette (altså 23:07).

Ja… der ble jeg litt satt ut. Jeg leste tidligere i dag dette klokkeslettet for når månen kom til å være på sitt fulleste. Hva er sjansen for at jeg skriver om det på nøyaktig det tidspunktet? ‘Hva er sjansen for’ er noe som går igjen, når man lever livet i lys av at en superkul, genial og hysterisk morsom guddom orkestrerer alt som skjer. Jeg tilslutter meg det som synges i sangen jeg hører på nå:

God is on the move, on the move, hallelujah, God is on the move, on the move today

Og bare for å bekrefte påstanden min, finner jeg frem et bevis fra timeanddate.no, som viser månens faser (bildet jeg deler sammen med teksten).

Apropos månen. Jeg må dele noe annet fint som har skjedd i dag. Tidligere i dag hadde jeg en lang telefonsamtale med mamma. Hun lurte på hvilke planer jeg har for nyttårsaften. Når sant skal sies hadde jeg ikke tenkt så langt frem i tid. Men jeg visste jeg ønsket å feire med Alex. Så da spurte jeg ham hva han tenkte om nyttårsaften. Det foregikk litt slik:

Andrea: Alex hva tenker du om nyttårsaften? :)
Alex: Da tenker jeg at den feires best med et månebarn :D
Andrea: [masse hjerter]
Alex: Noen planer enda?
Andrea: Nei. Men jeg vil gjerne at vi feirer sammen, du og jeg. Uansett detaljer.

Ååå dere aner ikke hvor utrolig fantastisk takknemlig jeg er for den mannen. Men det har jeg vel skrevet side opp og side ned om allerede. Og dere vet det så godt. Han vet det så godt, også. Men at daten for nyttårsaften er sikret, er jo veldig gledelig. Så må vi finne ut akkurat hva vi skal gjøre, da. Mamma foreslo at jeg skulle ta ham med på messe i kirken min. Det er jo en mulighet, hvis vi feirer hjemme hos meg. Men det blir nok en bra kveld og natt uansett. Det vi gjør sammen blir nesten uten unntak veldig bra. Sånn er det vel bare, når hele vennskapet er forfattet og orkestrert av Gud.

Det er enda lenge til nyttår. Det er enda lenge til 20/02-2020. Om det er en dato å se frem til, stiller jeg meg veldig undrende til. Men det var en dato som ble nevnt i en drøm jeg hadde i slutten av 2018. Jeg tror ikke det er datoen for når hele min virkelighet faller i grus og alt rakner rundt meg – som destruktive tanker prøver å lure meg til å tro. Ettersom mange av tankene mine har ‘666’ stemplet over det hele, har jeg bestemt meg for å slutte å gi dem oppmerksomhet. Jeg har den luksusen, kan man si, at jeg klarer å skjelne mellom om en tanke kommer fra hodet, eller om den kommer fra hjertet. Jeg har den luksusen at jeg har flyttet all relevant tankeaktivitet til nettopp hjertet. Så kommer det bare mas og støy fra hjernen, som jeg uten problemer klarer å skru av. Dere burde prøve, det kommer til å forandre livene deres(!)

- Månebarn

13. okt, 2019

Dere gjetter aldri hvor jeg er nå. Ok, leste dere vårt forrige innlegg, kan dere nok tenke dere hvor jeg befinner meg. Jeg er i Bergen. Hos pappa og bonusmamma. Det hadde vært hyggelig det. Om det ikke var for at jeg klarte å pådra meg en forkjølelse, eller influensa, på togturen hit. Vel, det er hyggelig å være her, altså. Det hadde bare vært litt hyggeligere om jeg ikke følte halsen, hodet og egentlig hele kroppen, prøvde å drepe meg. Og kanskje får jeg det til å høres mye verre ut enn det egentlig er. Kanskje er det bare slik kroppen min forteller meg at jeg må roe ned litt. I dag hadde jeg egentlig tenkt meg på formiddagsmessen i den katolske kirken som ligger i sentrum. Og jeg hadde en avtale med en kamerat. Men begge deler bortfalt, fordi jeg er syk.

Så prøvde jeg å lagre dette dokumentet, som jeg ofte gjør når jeg har skrevet ett avsnitt. Det førte til at jeg fikk opp alskens feilmeldinger og at Word måtte startes på nytt. Kanskje jeg skal skrive om alt som fungerer, i stedet for å irritere meg over ting som ikke er helt slik det skal være. Kanskje jeg må begynne dette innlegget på nytt – uten å slette det jeg allerede har skrevet. Jeg prøver på det!

Så ja, hei dere! Jeg er i skrivende stund i Bergen, hos familien til faren min. Hit kom jeg etter en togtur over fjellet med strålende sol nesten hele veien. Jeg var så heldig å få billetter i komfort-vognen på toget. Dermed hadde jeg tilgang på så mye kaffe og kakao jeg kunne drikke. Men det ble bare tre kopper, altså. Da jeg kom frem, vanket det vegetarisk lasagne. Og det var så utrolig godt. Så godt at jeg spiste tre(!) porsjoner. Det er mye til å være meg. Til vanlig klarer jeg ikke én porsjon, engang. Så det sier litt.

Og så gikk jeg og la meg. Jeg kjente kroppen skrike etter søvn. Den kom ganske fort, også. Søvnen, altså. Ja, så sov jeg helt til pappa kom og vekket meg. For jeg skulle faktisk i kirken. Jeg skulle og ville og måtte. Men det skjedde ikke. Nå må jeg krysse fingrene for at det at jeg ikke var i kirken i dag, ikke sørger for at hele uken som kommer blir en katastrofe. Ettersom sykdom er en gyldig grunn for å droppe messen på søndag, tror jeg det skal gå bra. Jeg har en kul Gud på den måten, og tror ikke det er verdens undergang.

Apropos verdens undergang. Dere vet jo hvordan jeg hjemsøkes av tanker om at ‘alt’ er i ferd med å rakne og falle sammen rundt meg? Vet dere også at disse tankene nesten er helt fraværende, nå for tiden? Jeg tilskriver det at jeg har kommet opp på et akseptabelt nivå av vitamin B12 i cellene mine. Mamma kan være enig i de tankene. Hun forklarte det på en fornuftig måte: Når det er feil og mangler i kroppen, vil din underbevissthet prøve å finne forklaringer utenfor kroppen.

Vet dere også at skal jeg sammenfatte beskjedene Gud gir meg i tre ord, er det disse: Stol på meg. Så lenge jeg har kjent Jesus, er det disse tre ordene som har gått igjen som en rød tråd. Denne beskjeden har blitt formidlet på utallige måter. Her om dagen sa Jesus noe jeg nesten burde tatovere på kroppen. Han sa at når jeg lager alle disse fryktelige katastrofescenariene i hodet mitt, og faktisk tror på de tankene, er det nesten synonymt med å kalle Jesus en løgner. Og det vil jeg jo ikke?!

Selvfølgelig vil jeg ikke kalle Han jeg giftet meg med for en løgner. Men det er jo nesten det jeg gjør, når det Jesus sier oftere enn noe, er at jeg er tryggere enn noen har vært - noengang. Og så klarer jeg ikke tro på forsikringene hans. Forsikringene som formidles på så utrolig mange forskjellige måter. Én av disse er en visjon jeg hadde her om dagen. Jeg fikk se verden; den jeg ikke forholder meg til, og så fikk jeg se meg selv – i en dimensjon helt for meg selv. Verden kunne skyte så mange piler den bare ville, av dårlig energi og frykt. De traff meg ikke. Jeg var utenfor rekkevidde for angrepene dens/hans. Så sendte jeg stråler av god energi tilbake til verden. Og de traff akkurat der de skulle.

Jeg skal avslutte nå. Men først må jeg fortelle om bildet jeg legger ved denne teksten, og om hva jeg gjorde på toget i går. Hva da? Jeg laget en ny spilleliste på Spotify. Denne består av elektroniske remixer av diverse lovsanger jeg er veldig glad i. Det er foreløpig bare 16 sanger i spillelisten. Men det kommer nok flere. Vil dere vite hva spillelisten heter? Running to Jesus [sparkling emoji]. Hva bildet gjelder, er dette utsikten jeg hadde fra togvinduet da toget stoppet på Ustaoset. Det var helt nytt for meg, og helt nytt for mamma (som fikk se dette bildet), at det var en kirke der. Jeg kjente sommerfuglene i magen gjøre seg gjeldende hver eneste gang jeg så en kirke, på turen til Bergen. Ja dere, sånn er det bare å være forelska i Gud. Det var alt.

- Månebarn

11. okt, 2019

Hei, dere! Her sitter jeg og hører på det nyeste albumet til Hillsong Worship. Det kom ut på Spotify i dag, faktisk. Jeg har kaffe, og det er varmt og godt i leiligheten. I dag har jeg allerede vært ute én gang. Jeg var på legekontoret og fikk dose nummer fire med B12. Da er det bare den siste som gjenstår. Den tas en av dagene i neste uke. Men før det skjer, skal jeg på en reise. I anledning pappas bursdag, tar jeg toget over fjellet – og reiser til Bergen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg. Det er lenge siden jeg har sett familien. Foruten pappa, da, som jeg treffer i Oslo rett som det er. Han er faktisk i Oslo as we speak. Men må hjem i ettermiddag. Jeg har nemlig kjøpt deal på en tiretters middag til ham og hans kone, bonusmams, som de skal bruke i kveld. Ja, jeg betaler for at de skal ha en skikkelig date. Det er ikke helt ut av det blå, altså. Daten er en felles bursdagsgave til begge to, ettersom de begge har eller skal fylle år nå i høst.

«Det var alt», sier hun, fordi det ikke kommer flere ord. Men jeg tror jeg vet hva det betyr.

Gjør du?

Tenkte jeg det ikke.

At Jesus vil komme til orde?

Vil du det?

Det kan virke sånn, ja. Får jeg lov?

Selvsagt :)

Mange takk.

Dette er altså…

Jesus som prater
Jeg skal fortelle om noe som Andrea helst ikke ville dele med dere. Andrea prøver å fremstå som en som ikke er gal, en som ikke deler både blogg, leilighet og sinn med Gud. Men det får bli med forsøket. Andrea er gal. Både med stor og liten ‘g’. Og det er akkurat slik det skal være. Hvilket fører meg til det første jeg skal dele med dere.

Natt til i går hadde vi en usedvanlig god samtale, Andrea og jeg. En samtale helt uten tanker; en samtale direkte fra hjertet. Før denne samtalen fant sted, fikk Andrea en visuell beskjed av meg. En beskjed hun ikke helt visste hva hun skulle tenke om. Det hun så, var seg selv sittende stroppet fast bakpå en vogn eller kjerre, en slik som blir trukket av en hest. Hun så ikke spesielt fornøyd ut, og viftet med armene mens hun ropte ut sin plage.

Så hadde vi denne gode samtalen. Jeg skal ikke si så mye om hva som ble sagt. Men jeg kan fortelle om visjonen som inntraff mens vi pratet sammen. Da fikk Andrea se et stort klasserom. Et stort klasserom. Fylt av mennesker som satt fordypet i en prøve; en eksamen. Andrea fikk se seg selv rekke opp hånden – for å gi beskjed om at hun var ferdig. Så fikk hun komme opp til Læreren (meg), og betrakte klasserommet (som skulle forestille verden), mens de andre som fortsatt satt der ble prøvet. Jesus (jeg) forklarte Andrea at hun allerede har fullført eksamen, og la til at hun stod med glans. Så hoppet Andrea og jeg ut av vinduet, og overlot verden til prøvelsene sine.

Men ja, den første visjonen jeg snakket om, var ikke over. Den hvor Andrea satt faststroppet bakpå en kjerre trukket av en hest. Dette er faktisk første gang Andrea har fått en visuell beskjed i to deler. Hun fikk se den første delen før den gode samtalen, og del to som et punktum for samtalen. I del to fikk Andrea se seg selv sitte ved tømmene og styre hesten. Hesten hadde plutselig vinger som en Pegasus, og horn som en enhjørning. Andrea hadde plutselig krone på hodet. Hun vinket til de rundt henne, og sa «Lurte dere!», idet hesten galopperte til himmels på en regnbuebro.

«Jøss!», sier Jesus. Jeg er nå ganske oppfinnsom og fantasifull. I så stor grad at jeg nesten overrasker meg selv. Andrea må si seg enig, og innrømmer at hun gleder seg til fortsettelsen. Det burde dere også. Så sier jeg ikke noe annet enn at det var alt – og setter Andrea til å pakke kofferten til togturen i morgen. Takk for oss!

- Gud og hans brud

9. okt, 2019

Dette har vært en veldig god dag. Skal jeg fortelle dere om den? Jeg skal visst det. Skal jeg fortelle dere om dagen uten å begynne å snakke om søte og hyggelige overraskelser fra Han jeg giftet meg med? Vel… jeg gir det et forsøk!

Sannheten er at jeg nesten ikke husker alt som har skjedd i dag. Som om det bare har lagt seg i hukommelsen i boksen ‘dette har skjedd’ – uten at jeg kan tidfeste det. Sånn sett er hukommelsen min litt rar.

Men dagen begynte uansett med at jeg tok taxi til fastlegen min. Dette var tredje besøk der på under en uke. Jeg skal også til fastlegen på fredag, og én av dagene i uken som kommer. Grunnen til det, er at jeg har for lave nivåer av vitamin B12. Så i dag fikk jeg dose nummer tre, av en kur på fem sprøyter tatt annenhver dag.

Det er mye som kan skje om B12-mangel går ubehandlet. Skumle og irreversible ting. Så på eget initiativ ba jeg om å få sjekket nivåene mine. Det viser seg altså at jeg trenger tilskudd av B12. Og det får jeg nå. Når jeg har tatt denne kuren på fem sprøyter, skal jeg bare ta én hver tredje måned.

Hva mer har skjedd? Jeg klarte å somle meg til å gjøre husarbeid, etter at jeg kom hjem. Jeg satte på to vaskemaskiner, i tillegg til å skifte på senga og alt av kluter og håndklær. Den ene vasken var en kokevask, den andre var en finvask av tre av mine hvite jakker/kåper. Nå henger to av de i stua, og en i dusjen. Finvasken har ikke like mye sentrifugering, og klærne er dermed våtere når de kommer fra maskinen.

Den ene jakken er en av favoritt-vinterjakkene mine. Den er hvit, og er dekket av bilder av kaniner. Den andre er englekåpen min. Den er nok favoritten over alle favoritter. Mye på grunn av hvordan den kom i mitt eie. Dette er mange år siden, altså. Det var moren min som fant kåpen i en nettbutikk. Men den var ikke å oppdrive i min størrelse. Jeg sa til mamma at hun måtte sette himmel og jord i bevegelse for å skaffe meg kåpen. Uten hell. Det var først i romjulen det året at den herligste synkronisiteten noensinne fant sted. For en av mine beste venninner på den tiden hadde fått akkurat den kåpen, i akkurat min størrelse, til jul. Og hun skulle bytte den. Da kjøpte jeg den like gjerne av henne. Er den ikke fantastisk fin?!

(Det står forøvrig «Made for an angel» på innsiden av kåpen)

Men dere, nå sporet jeg av. Jeg skulle fortelle om dagen i dag. Etter en god runde med klesvask, kom min beste venn på besøk. Han som ikke er Alex. Jeg ville ha pizza, så da tok jeg ham med til Bekkestua for å gå på en kafé/restaurant med den beste pizzaen i verden. Verken jeg eller bestevenn klarte å spise opp hele pizzaen. Men det var så godt! Så godt at nå synes jeg nesten det er litt trist at jeg ikke tok med meg resten hjem, så jeg kan spise den opp. Menmen.

Det neste som skjedde, var at mannen til min søte sydame kom på døra her. Hun har lagt opp en kjole jeg kjøpte som bursdagsgave til meg selv. Og ettersom den har vært for lang, har jeg aldri brukt den. Men nå er den altså sydd opp etter mine mål, og kan brukes. Sydamen min har egen bedrift ikke langt unna. Men det var litt vanskelig å koordinere så vi fikk møttes, nå i dag. Heldigvis stilte mannen hennes opp, og fraktet kjolen til meg. Jeg er så takknemlig for at jeg tok kontakt med akkurat henne, tidligere i år – da jeg trengte å fikse en t-skjorte. Hun er dyktig, rask, grundig – og veldig veldig søt og hyggelig!

Okay, dere. Jeg klarte å skrive et helt innlegg uten å dele hvilke søte og fantasifulle ting Guden har bidratt med, nå i dag. Jeg tror ikke jeg skal dele det, heller. Men i stedet vil jeg stille dere et spørsmål. Foretrekker dere at jeg rapporterer om hverdagen uten at jeg trekker inn Gud/Jesus? Alle svar er velkomne. Om jeg kjører en annen stil basert på hva dere sier, kan jeg ikke love dere. Det er jo… når alt kommer til alt… Jesus som styrer alt som kommer her på bloggen. Sa hun, og innser at det ikke nytter å utelate Mannen. Det var altså alt.

- Månebarn