Månebarnet skriver

21. apr, 2019

Igjen sitter jeg med følelsen av at jeg skulle ønske jeg kunne stirre skikkelig hardt på PC-skjermen, og på den måten fremkalle et innlegg jeg kan være fornøyd med. Men det er jo ikke slik det fungerer. Mesteparten av tiden jeg bruker på å skrive, prøver jeg skikkelig hardt å tenke på ingenting. Men når sant skal sies, har jeg brukt litt for lite tid på meditasjon i det siste. Det har preget humøret mitt, uten at jeg har forstått hva som var galt. I så stor grad at jeg har vurdert å være alt annet enn en nonne. Tenkt at livet i lys av Guds fanatiske løfter er så fjernt fra hva som er gjennomførbart, at jeg rett og slett bare vil kaste inn håndkleet, glemme at jeg har hatt noe som kan kalles et kall, glemme at Gud i det hele tatt fins. Glemme tanken om at jeg kan være noe som helst annet enn en særing med to alvorlige diagnoser. Tanker om at livet mitt er over, uten at jeg i det hele tatt skjønte hvorfor jeg tenkte de tankene.

Hva tenker du nå, da?

Du ville prate?

Hva ser det ut som? Svar på spørsmålet mitt :)

Akkurat nå tenker jeg at når alt virker håpløst og du føles slem og fjern, har jeg én sannhet jeg støtter meg til – som nesten blir livbøyen som holder meg flytende.

Hvilken sannhet er det?

Du har aldri sviktet, og det vil du heller ikke begynne med nå.

Sannheten som runger så høyt at du måtte skrive det med fet skrift ;) Men synes du jeg er slem og fjern?

Kanskje det er min egen feil.

Fordi?

Fordi jeg glemmer medisinen, og fokuserer på sykdommen.

Hva er medisinen, og hva er sykdommen?

Medisinen er meditasjon. Eller kontemplasjon. Jeg trenger ikke sitte og tenke på ingenting for å være nær deg, kommunisere med deg. Jeg ber, jeg taler i tunger, jeg skrur av tankene – og jeg har lange og fruktbare samtaler med deg. Det er hverdagen min, det er slik jeg foretrekker å tilbringe tiden min alene med Gud. Men jeg glemmer det. Jeg glemmer at jeg har forpliktet meg til å bruke hele dager på fellesskap med deg. Det er der «sykdommen» kommer inn. Når jeg gjør alt annet enn å kommunisere med deg. Når jeg lever i verden, og mister min deilige indre verden av syne.

Men du er jo så klar over det. Hva var utslagsgivende nå, for å minne deg på at alt håp på ingen måte er ute?

Jeg var på en fantastisk messe i kirken. Den varte fra 22 til 23:45, og kulminerte i hellig kommunion, altså nattverd. Uten at jeg skjønner hvorfor, var oblaten dyppet i vin akkurat det jeg trengte, nå i kveld.

Jøss. Du spiste kroppen min og drakk blodet mitt – og plutselig følte du deg bedre?

Plutselig begynte jeg å gråte – midt i kirken. Jeg tror ikke noen så det. Men det er kanskje ikke så viktig. Det viktige er at jeg husket på hvor nonne jeg faktisk er. Jeg begynner nesten å gråte nå, når jeg prøver å sette ord på det.

Kan du ikke prøve, og la tårer være det tårer er ment å være?

«Det legende vannet»?

Ja :)

Jeg skal sette ord på det dypeste jeg har, kjernen av mitt vesen.

Eller la meg gjøre det?

Du skal skrive om… deg?

Jesus er kjernen av Andrea sitt vesen. Det var vel ikke så vanskelig?

Det trengtes ikke flere ord enn det?

Nei. Med andre ord: Det var alt.

Gud og hans brud

19. apr, 2019
18. apr, 2019

Har dere sett noe så fint?! Dette har en av mine aller beste venninner laget til meg. Hun var her og leverte det for noen timer siden. Jeg er så takknemlig at jeg nesten ikke har ord. Det er den samme venninnen som laget den hjerteformede ostekaken med et kors inni geleen, i anledning min kroning. Jeg skriver «kroning» fordi det var det mamma kalte det – nå i dag, da hun snakket om konsekreringen min. Det var visst den viktigste dagen i livet mitt så langt, så vidt jeg kan forstå. Venninnen som laget dette har en sånn unik evne til å overraske med slike perfekte overraskelser. Jeg tror det er Gud som ber henne gjøre det. For det hun bidrar med, er virkelig perfeksjon i aksjon. Og jeg føler meg heldig som har henne i livet mitt.

Mamma har forresten vært her de siste tre dagene, og hjulpet meg med å få bygget et nytt kjøkken. Nå er komfyr og stekeovnen tilpasset meg (som er noe i nærheten av en smurf, hva høyde gjelder), kjøleskap og fryser i en litt mer praktisk høyde, og jeg har to skuffer til alle greiene som bare har blitt værende i pappesker, grunnet plassmangel. Nå gjenstår det å få satt opp et høyskap, så jeg får enda mer plass. Dessuten skal kjøkkenbenken og vasken byttes, i tillegg til å få installert en bordoppvaskmaskin under kjøkkenbenken. Til det trenger jeg rørlegger, så det må vente til skattepengene er på konto.

Jeg er så utrolig fornøyd med hvordan kjøkkenet tar form. Og all kudos går til mamma, som har tenkt ut dette. Ja, og all den tiden hun har jobbet for meg. Jeg har selvsagt gjort litt selv, også. Blant annet å sette sammen møblene. Det var ikke spesielt vanskelig, egentlig. Men i går skrudde både kroppen og hjernen seg av, og jeg klarte så vidt å tenke. Da måtte jeg søke tilflukt i senga, mens mamma jobbet for harde livet på kjøkkenet.

I går var en spesielt bra dag, når jeg tenker meg om. Den begynte med at jeg forsov meg. Jeg våknet tre kvarter før avtalen jeg hadde i kirken, som ligger ti minutter å gå fra leiligheten min. Jeg var ikke dårligere enn at jeg kastet meg rundt og fikk på både klær og sminke. Jeg rakk til og med å pusse tenner. Så var jeg ved kirken ti minutter før avtalen.

Grunnen til at jeg skulle dit, var en av de jevnlige samtalene mine presten. Og tro meg, det ble en svært god samtale. Vi snakket blant annet om det jeg opplevde for noen dager siden. Da jeg nesten klarte å hoppe ut av kroppen min. Det som kalles «astralprojeksjon». Jeg spurte presten om hvordan slike opplevelser er forenelig med Kirken. Ettersom presten min er en belest mann, og kjenner til mye av det mystikere som har kommet før meg, har skrevet om – kunne han faktisk si at Kirken anerkjenner min opplevelse. Det kalles ved et annet navn, da. Nemlig «bilokasjon».

Jeg måtte nesten berømme ham litt, der og da. Jeg sa til ham at jeg er så imponert over, og takknemlig for, at nesten uansett hva jeg forteller ham om, har han gode svar – og en anerkjennelse jeg ofte blir litt overrasket av. Han svarte at det sannsynligvis handler om at han har lest så mye, relevante tekster og bøker – rett og slett for å være veileder til sånne som meg. Det er faktisk to nonner, ved to ulike klostre, som har sagt at akkurat han her, er den desidert beste veilederen en mystiker kan ha. Jeg må si meg veldig enig.

Noe annet godt som kom ut av samtalen i går, var at pateren gav meg klarsignal til å ta tatoveringen jeg har ønsket meg i ti år. Vel, ønsket har vokst frem over tid, men nå har jeg det altså helt klart for meg hva jeg vil ha. Uten å røpe hele ideen min, kan jeg fortelle dere at det skal være et kors ganske sentralt plassert på armen. Mange Koptisk kristne har et kors på samme sted på armen. Jeg tror det kan bli en smertefull affære, ettersom huden på håndleddet er veldig tynn. Men jeg gjennomførte jo tatoveringen på korsryggen for ti år siden, enda jeg besvimte av smerte etter et halvt minutt. Så dette skal jeg nok komme meg gjennom.

Påsken er i full gang, og jeg priser meg lykkelig. Jeg er lykkelig fordi Gud er så nærværende i livet mitt, jeg er lykkelig fordi menneskene rundt meg er så fantastiske, og fordi det virker som at mitt verste mareritt aldri kommer til å bli en realitet. Sjansen for at alle tennene mine faller ut av munnen min samtidig, er også mikroskopisk. Mens sannsynligheten for at Gud vil vise seg å oppfylle de fanatiske løftene sine, nesten kan regnes for å være på hundre prosent. Ting går rett vei, og jeg føler meg velsignet på grensen til det komiske. Det var alt – takk for meg!

- Andrea Isabel

15. apr, 2019
14. apr, 2019

Det er litt slik at når jeg skriver, vet jeg aldri på forhånd hvordan et innlegg vil se ut. Det eneste jeg vet om dette innlegget, er at tegningen av kaninen i Guds sterke hender – skal deles sammen med teksten. Kaniner passer jo bra, nå i Påsken. Eller? Hvorfor egg og kaniner – klassiske fertilitetssymboler – har noenting med Jesu død og oppstandelse å gjøre, er et godt spørsmål. Og jeg tror faktisk ikke det er det jeg skal skrive om, akkurat nå.

*lagrer dokumentet, men aner fortsatt ikke hva jeg skal skrive om*

Men noe jeg vet, er at innleggene mine denne Påskehøytiden skal illustreres med bilder av kaniner i ulike former. Spør dere meg hvorfor, kan jeg dessverre ikke gi dere et ordentlig svar. Jeg gjør bare som sjefen befaler.

«Sjefen» er, uansett hvordan du vrir og vender på det, Gud Den Allmektige. Han som har skapt Himmel og Jord. Han som plasserte meg her med et oppdrag. En oppgave. Spør dere meg hva oppdraget og oppgaven er, kan jeg dessverre ikke gi dere et ordentlig svar. Jeg gjør bare som sjefen befaler.

Men nå tror jeg at jeg vet hvor dette bærer. Det er mine vanskelige tanker, mine påtrengende katastrofetanker. Tanker om at Stemmen i Hjertet – sjefen min – ikke er den han utgir seg for å være. Jeg tror det handler om at stemmen i hodet flyttet seg til hjertet mitt, og smeltet sammen med Stemmen i Hjertet. Når sant skal sies har jeg gått rundt og vært redd, i flere dager, for at det ikke er Jesus jeg forholder meg til… men hans rake motsetning.

De siste månedene har jeg innlemmet antagonisten i mitt trosliv. Jeg har valgt å stole på ham, og nærmest blitt glad i ham. Jeg har tenkt at dette var viktig, ikke bare for meg – men for sjefen og for oppdraget og oppgaven han har gitt meg. Jeg har tenkt at selv djevelen har formildende trekk, og prøvd å få ham til å forstå at det fortsatt er mulig å vende om. Å gå bort fra sine ødeleggende og kaotiske metoder. Finne veien tilbake til enhet med Universets Gud. Begrave stridsøksen og på den måten redde verden fra den sikre undergang.

Er du redd?

Redd for å skrive?

Ja? :)

Jeg er redd for å røpe ting som ikke skal røpes. Jeg er redd for å tape ansikt. Jeg er redd for at du faktisk er djevelen, og ikke Jesus.

Jesus minner deg på bibelteksten som kaster lys over hele denne problemstillingen:

Jesaja 45:7
Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette.

Så si meg, Månebarn, hva er du redd for?

*tar av seg gifteringen, forlovelsesringen og løfteringen*

Er du redd tankene dine skal kaste deg ut av ekteskapet med meg?

Jeg er redd tankene mine er for kontroversielle for løftene jeg har avlagt, livet jeg har valgt. Jeg er redd for at Kirken kaster meg ut, fordi jeg svarer til deg og dine ordre. Mest av alt er jeg redd du kommer til å ødelegge livet mitt, og at det viser seg du ikke var Jesus i det hele tatt, men en annen. En som ikke har mine beste interesser i tankene.

Ta på deg ringene igjen. Og la meg minne deg på en viktig ting.

Hva da?

Har jeg noengang sviktet deg?

Nei. Aldri.

Og det vil jeg heller aldri begynne med. Jeg har lovet deg et liv som mangler sidestykke i all kjent og ukjent historie. Navnet på banneret er «Jesus», og det er meg du forholder deg til. Det er mine sterke hender du søker tilflukt i, når verden blir for skummel. Det er Guden din, Han du har lovet å følge gjennom evigheters evighet, som er personligheten, viljen og humoren bak Stemmen i Hjertet ditt. Og er det én ting som skal være tema for deg denne Påsken, så er det nettopp det. Å bli helt sikker på at han som vandrer med deg, er han som har skapt deg. Og at du er den kaninen i Herrens trygge hender. Med dette sagt, kan jeg love deg noen fine dager fremover :)

Takk, sjef. La oss ta samtalen over i andre kanaler.

Det er jeg helt med på! *ser på deg med kjærlighet i øynene*

Gud og hans brud