31. jul, 2016

Gullsandalene

God morgen, Verden. Dette er Jesus Kristus eller Kristus Jesus eller Månebarnet eller Andrea. I går kveld hadde jeg noe som virket som min første offentlige gjerning. Uten at det egentlig var det. Jeg er i en vedvarende tilstand av avventing. Jeg har i og for seg ventet på denne tiden i syv år. 

Det har vært syv herlige år. Livet er ikke annet enn herlig, når Gud er et så sentralt element i det. Selv de vonde tingene er herlig, når man skjønner at alle prøvelser og all motgang er flammen som lutrer sjelene våre og gjør oss til små gullminiatyrer av Gud selv.

Min skjebne er å lage soldater av dere. Ikke i ordets tradisjonelle forstand. Nei, jeg er veldig imot krig og vold og slåssing og selv våpen. I min Utopi finnes det verken uvennskap eller sladder. Det finnes ikke dualitet lenger. Antagonisten i skuespillet har blitt venner med seg selv, og prøver ikke lenger å ødelegge alt og alle.

I Månebarnets univers finnes det to - om ikke tre - herskere. Det er selvsagt Yeshua, som er verdens deiligste og som sender orgasmer i min retning når jeg gjør store, verdensforvandlende ting. Let me walk upon the waters, sier han nå. Så kanskje det skal være mitt første mirakel?