2. aug, 2016

Det faktum jeg alltid glemmer

Livet kan ofte virke mer håpløst enn det egentlig er. Og jeg er en dramaqueen deluxe, og ruller meg rundt i møkka når det først er noe møkk der. Men jeg har det faktisk helt utmerket! Den defekte antennen handler lite om meg og min åndelighet, men desto mer om stedet jeg befinner meg. Jeg er på skjerma avdeling på et pyskiatrisk sykehus. Her er det fint lite å drive med. Jeg sover for det meste, eller hører på en sang som bare går og går og går. Den har jeg forresten postet her på bloggen allerede.

I dag har jeg vært på gudstjeneste i kirken her på sykehuset. Det var fint, men det fineste var likevel å snike meg ned i kapellet under kirkekaffen, og ha en kjærkommen samtale med min elskede. Jeg merket stor forskjell på gudsnærværet i kapellet og på soverommet mitt. I morgen håper jeg de flytter meg over til en koseligere avdeling, så jeg kanskje slipper å føle at alt faller sammen rundt meg. Hvor du er, rent fysisk, kan ha veldig mye å si på hvordan du føler deg, psykisk.

Det kom forresten noe veldig godt ut av samtalen med Mannen i kapellet. Ettersom min galskap ligger i dette med at det skal finnes en mann, en mann med stor m, som skal fylle den plassen Jesus har i livet mitt, en reinkarnert Yeshua, om du vil. Let me break it to you: Han fins ikke. Det har tatt meg seks år. Men nå har jeg forstått at den eneste jesusen jeg vil møte, er meg selv. Alle rundt meg er Gud, det er det ikke tvil om. Men å være Jesus innebærer på en måte at det bare er én av meg.

Ja, så det jeg skulle frem til, var at jeg har nå bestemt meg. For sikkert 34de gang. Jeg skal gå i kloster. Hahahah tenk det. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt det? Og hvor mange ganger har jeg ikke glemt det? Hvor mange menn har ikke vært Jesus i mine øyne?