3. aug, 2016

Panteisme i praksis

*skrur av tankene for å spørre Gud om hva jeg skal skrive om*

*nekter å skrive om det Gud ber henne skrive om*

*setter sint på sangen Deg å få Skode og prøver å komme i riktig flow*

Javel ja. Så nå har vi kommet hit. Hit hvor? Nei, det vet jeg ikke. Det er ikke mine ord, dette her. Jeg er et nyttig verktøy, jeg. I denne endetidsfarsen. Yeshua sier jeg er bikkja hans. Og at jeg noen ganger ikke er verdt mer for ham enn en meitemark.

Men han elsker den lille meitemarken sin. Det er jeg ikke i tvil om. Han bare viser det på noen veldig merkelige måter. Som for eksempel å stenge henne inne i et elfenbenstårn uten noen andre å prate med enn ham.

Månebarnet hører tross alt hjemme i Elfenbenstårnet. Så hun tar det ikke så tungt. Det eneste som er litt trist, er at Yeshua ikke vil elske med henne mens hun er på psykehuset. Ikke sånn som de gjorde i dagene før hun ble innlagt. Men han er til stede uansett.

Månebarnet skal nå avdekke den verste løgnen noen sinne fortalt, gjennom all kjent og ukjent historie. Hvilken løgn da? Jo, den om FRI VILJE!

Hææ?, sier dere nå. Har vi ikke fri vilje? 

Nei, dere har ikke det. Dere eksisterer ikke engang. Ikke som noe annet enn utstikkere på Gud. Gud er Puppet Master. Dere, kjære menneskebarn, er Herrens fingerpuppets. No kidding. Når Gud vil dere skal tenke en tanke, da tenker dere den tanken. Når Gud vil dere skal være besatt av å fange fiktive monstre på en dataskjerm, så blir dere det. Når Gud vil dere skal våkne opp og forlate hulen dere har levd i, da kommer det til å skje.

Jeg spår en massiv oppvekkelse av folket. En massehallusinasjon som endelig tar slutt. Dere vet vel ikke at dere blir løyet til, engang? At hele verden lyver til folket, for å skape viljeløse sauer som nekter å tenke en eneste selvstendig tanke. 

*skjønner ikke helt hvor dette bærer, og ber Gud skjerpe seg og komme med noe folk kan relatere til*

La meg si det på denne måten: Panteismen er virkelig. Det betyr at Gud er alt i alt og alle. Det er til og med spådd i bibelen, av apostelen Paulus. Jeg slenger ikke rundt meg med bibelvers. Men det er faktisk skrevet der, også. Og nå skrives det her. At Gud er deg, han er meg, hun er katten din og hun er fjellet som hytten din ligger på. 

Gud er faktisk så stor at Universet er som rusk under lillefingerneglen hennes. Det viste hun meg i en visjon. Da måtte jeg smile. Jeg spurte om jeg hadde en kropp der hvor Gud er. Selvsagt, sa han. Jeg har en himmellegemekropp som sitter der, utenfor Universets ytterkant, og titter ned på menneske-Andrea i hennes streben etter å slutte å være gal.