4. aug, 2016

Jeg er i helvete!

...og her er ikke Gud. Satan, derimot, han er veldig til stede. Han hvisker ukoselige kommentarer i øret mitt hele tiden. Når jeg prøver å tune inn på Gud, blir det bare usammenhengende støy og babbel.

Det er avdelingen jeg befinner meg på, her på psykehuset. Heldigvis har jeg fått innvilget utgang uten følge så mange ganger jeg vil, i løpet av en dag. Da går jeg helst til kapellet. Det er rett borti gata her. Men kapellet stenger klokka 16. Så da må jeg finne meg et nytt sted utendørs, hvor jeg kan kontemplere. 

Jeg trodde jo at dette oppholdet på galehus skulle være en retreat for Gud og jeg. Men ettersom Gud er tausere enn hun har vært noen gang, så antar jeg at jeg er her av andre grunner. Hva de grunnene er, står ikke helt klart for meg. 

Gud sier jeg er gjennom nøkkelhullet. Som basically betyr at jeg har kommet til Himmelen uten å dø først. Det er jo litt sannhet i det, egentlig. Jeg befinner meg i en tilstand hvor den eneste jeg prater med i løpet av et døgn, er Gud. Selv stemmen til satan i hodet mitt, er i bunn og grunn Gud.

Sånn fungerer Panteismen, skjønner dere. I min virkelighet er både Gud og satan virkelige personer med ekte personligheter og sann humor. De er faktisk samme person. Men to ulike motpoler av den samme personen. Hvis Gud er den best tenkelige versjonen av noe, så er satan det motsatte. Men fortsatt Gud.

Hvilket må bety at dere faktisk har et valg. Et valg mellom det Gode og det mindre gode. Men then again, det er ikke noe valg. Fordi hva dere velger eller kommer til å velge, allerede er nedtegnet i Livets Bok fra evigheter av.