23. nov, 2016

MS-skoene

Dere vet jeg har multippel sklerose? Det er en grusom sykdom som på sikt kan gjøre meg lam. Jeg er ikke lam akkurat nå, da. Men for noen år siden ble jeg lam i høyrebeinet. Det var en eiendommelig opplevelse. Jeg klarte ikke bevege tærne. Sko var helt umulig å ta av og på. Men det vanskeligste var truser. Jeg gikk ikke av den grunn truseløs. Men alt ble et stort prosjekt. Dette hendte da jeg var på min første og eneste Amerikatur, sammen med bestekompisen min. Jeg var tre netter på et spansktalende sykehus, før de skrev meg ut med begrunnelsen at det ikke kunne gjøre noe for meg. Moren min hadde nemlig ringt forsikringsselskapet mitt og kjeftet på dem fordi jeg fikk kortison intravenøst. Det er nemlig bare slik man behandler et pågående MS-attakk. Det er ikke helt sikkert, men meget mulig, at kortison skrur på galskapen i hjernen min. Dermed sa Barb til Gjensidige at dersom de ikke sluttet å gi meg kortison, ville de måtte betale for en psykiatrisk pasient i flere måneder. Galehus is USA? Neitakk!

Men jeg tror dette var en digresjon. Jeg skal fortelle om MS, og hvordan den utarter seg nå for tiden. Denne sykdommen fikk jeg ganske brått, brutalt og uventa, - på bursdagen min i 2011. Ja, jeg ble faktisk kalt inn for å motta diagnosen på 23-årsdagen min. En glipp i systemet eller noe sånt. Jeg ble så satt ut at jeg besvimte. I forkant av dette, hadde både bestevenn og lillesøster sagt dette, helt uavhengig av hverandre: Den dagen du besvimer, er dagen du får "game over". Om det virkelig var "game over" på noe vis, er jeg litt usikker på. Det var jo på ingen måte koselig å få en slik diagnose. Men jeg har nå kost meg uansett. Man kan tåle det meste, med rett innstilling. Det er min filosofi.

Sykdommen endret seg ganske brått, også, på bursdagen min dette året. Fra å kunne gå kanskje 200 meter den ene dagen, kunne jeg plutselig gå så langt som bare det, den neste dagen. På bursdagen min. Dette var 12. juli. Jeg var på shopping med lillesøster, en prøvelse hva gangfunksjonen gjaldt. Men ikke den dagen. Jeg pleide å alltid ha full oversikt over hvor jeg kunne sitte og hvile. Men den dagen trengte jeg faktisk ikke hvile. Jeg tenkte ikke så mye over det, annet enn at det var litt pussig. To dager senere ville Jesus gå i skogen, sa han. Så da tenkte jeg hardt og lenge på hvilken skog som lå nærmest. Valget falt på den som ligger like ved huset til moren min. Så jeg gikk. Opp en bratt skråning og spisse steiner og røtter. Og det gikk helt fint. Jeg gikk hjem, og fikk til og med gått på Kiwi og kjøpt en iskaffe. Det var utenkelig, bare noen dager før. 

Så kom jeg på Oase, et kristent stevne som ble avholdt i Fredrikstad. Der var det en av talerne som mente man skulle be for de med MS. Så jeg ble bedt for. Og MS er på nåværende tidspunkt en sykdom som skrur seg av og på ved behov. Tar jeg på meg høyhælte sko, kan jeg basically gå, stå og til og med danse, en hel dag. Andre dager kan jeg så vidt gå fra dusjen til senga. Gud har alltid sagt at MS er en gave. Det er først nå at jeg forstår hva han har ment. Jeg kan motta uføretrygd med god samvittighet. For hvem vil vel ha en ansatt som ikke kan gå? Det begrenser jobbmulighetene litt. I papirene mine hos Husbanken står det at jeg meget mulig kan bli avhengig av rullestol innen kort tid. Jeg krysser fingre for at det ikke skjer. En dame jeg er svært glad i har sagt at hun tror MS kommer til å brenne seg ut av seg selv. Og det er faktisk det jeg tror, også. 

Så er det noe som får meg til å føle, ekstra mye, at MS er en gave. Og det er det faktum at når beina skrur seg av, får jeg alltid lov til å støtte meg på Atreyu. Sånn sett er jeg barnslig og enkel. Eller bare veldig forelska.