25. nov, 2016

Jeg tror det er et eventyr

Jeg kom over en post i den fake boka. Delte den på fakebooksiden til Andrea Moonchild. Og bruker den som inspirasjon til dette blogginnlegget. Bildet er fra posten, hvor teksten bestod av dialogen mellom Atreyu og den grusomme Gmork, i filmen "Den Uendelige Historie". Hvilket er min all time yndlingsfilm. Enda Michael Ende, som skrev denne boka, ikke ønsket å ha noe med filmatiseringen å gjøre. Forstår ham godt, i grunnen. Filmen har basically en helt annen historie enn boka. Så det er vel egentlig boka dette eventyret er basert på. Eventyret om Månebarnet og Atreyu.

Månebarn er jo mitt alter-ego. Atreyu er Alex sitt. Sammen er vi Andrea Moonchild og Alexander Atreyu. Jeg bruker det eventyret jeg levde i så lenge, som inspirasjon til mine kreative prossesser. Det går i tegning og maling. Og skriving. Det jeg skriver på nå for tiden, er en forlengelse av Bønneloggen. Fra 2011 til i høst har jeg skrevet for hånd, med penn og papir, i en rekke skrivebøker. Teksten har foregått i samtaleform, hvor min stemme er den røde pennen, og Guds stemme den sorte. Den aller siste skriveboka er kun sort penn, og den ble skrevet ut for noen få dager siden. Men det jeg skriver på nå, er et Word-dokument. Som også foregår i samtaleform. Det er det som er den egentlige Bønneloggen. Dersom noe skal utgis i bokform, er det dette. Men det er nok mange dager til noe slikt skjer. Og det er sannsynligvis veldig mye som skal foregå innen den tid.

Eventyret jeg bærer med meg, forteller om to voksne mennesker, som finner hverandre og oppdager at de er evige barn. Enda de ser fullt utvokst ut, er det noe ved dem som taler om at de aldri, ikke noen gang, - vil bli gamle. "Vi ble født gamle, og vi eldes ikke med mindre vi vil". Eventyret forteller om at disse to, kall dem gjerne Månebarna, kommer til Jorden med et oppdrag. Oppdraget går ut på å få menneskene på Jorden til å forstå at de lever i et eventyr. Det er Gud som forteller eventyret. Han er en gal mann, men med geniale vinklinger, - hvis man bare går inn for å forstå planene hans. Eventyret er allerede fortalt, i boken "Barna Fra Sukhavati". Den er det Jostein Gaarder som har skrevet, og den handler på sett og vis om det jeg akkurat fortalte. At det kommer to barn fra et evig rike, med oppdraget sitt; å få verden til å forstå at det de kaller "virkelighet", egentlig er et finurlig regissert eventyr.

Dette eventyret har både good guys og bad guys. Eller protagonister og antagonister. I eventyret er det Månebarn og Atreyu som er hovedrolleinnehaverne. De er de ledende protagonister. De mørke krefter i denne historien, er representert i denne posten ved ulven Gmork. Han er en personifisering av alt som er vondt og vanskelig. Det være seg makter og myndigheter, - likegyldighet, - kulde, - psykiske lidelser, - håpløshet, - hungersnød og fattigdom, - ja, lista er lang. Å ha en personifisering av alt som er vondt, gjør det lettere for protagonistene å kjempe mot noe. I en av tegneseriestripene mine er "Gmork" fremstilt som en drage. Det er store og voldsomme ting å kjempe mot. Men ettersom eventyret er skrevet med en happy ending, forteller det meg at det ikke er noen grunn til å føle seg beseiret.

Men så skal det sies at jeg, - Månebarnet - ikke bærer verken kongekrone eller -kappe lenger. Jeg er et helt vanlig menneske. Som ikke skal endre verden og skape fred i Midtøsten eller komme med et uomtvistelig bevis på Guds eksistens. Det jeg skal gjøre, er å formidle, på utallige måter, - Guds gode natur. Det er jeg ikke for liten til. Jeg har lagt fra meg storhetsvanvidd og følelsen av omnipotens. Det jeg sitter igjen med, er et uendelig vakkert eventyr i hodet. Og en uendelig vakker Mann som deler mitt egne, indre eventyr. Det er Atreyu, og jeg kommer aldri til å slutte å skryte av ham. Han er, - tross alt - Himmelmannen!