4. des, 2016

De beste vennene mine

Hei, dere! I dag er jeg inspirert til å skrive et innlegg til ære for vennene mine. Ja, for det er mange av dem. Ikke altfor mange. Jeg har en fin, liten bukett. Det er selvsagt de som har blitt borte i møte med mine litt utradisjonelle tanker. Men de skal jeg ikke vie så mye oppmerksomhet. Jeg tar det ikke så tungt om jeg mister noen. Faktisk, så tenker jeg at det er deres tap; ikke mitt. Men de som er i livet mitt, er fantastiske mennesker med mange ulike kvaliteter. Jeg har ikke for vane å nevne noen ved navn her på bloggen. Så dersom du kaller deg min venn, er det meget mulig at det er akkurat deg jeg skriver om.

Aller først vil jeg skrive om min aller, aller, aller beste venn i hele verden. Dette er en mann jeg har kjent siden 2007. På disse ni årene vi har kjent hverandre, har vi vært gjennom mye sammen. Vi var kjærester i et par år, men er nå helt platoniske venner. Og det er begge to fornøyd med. Vi kjenner hverandre ut og inn, og kan ofte vite hva den andre tenker på, uten å ha snakket om det. Det er få jeg har så intense latterkramper med, som med bestevenn. Han er en av de morsomste jeg kjenner, og burde egentlig ha med seg en liten notatbok til enhver tid, for å huske alle gullkornene sine. Jeg tror dette er et vennskap som vil vare livet ut. Og jeg elsker ham dypt og inderlig. Dessuten er jeg utrolig glad i familien hans, som jeg har et veldig godt forhold til. Moren hans var til og med meg på min aller første visning. Jeg fikk ikke leiligheten. Men det er en annen historie.

Bestevenn har en søster jeg er veldig glad i. Vi var i Sverige sammen her om dagen. Meg og hun og hennes lille, nydelige pjokk. Jeg kaller ham Kaspian, etter en prins i Narniabøkene. Dette er en jente jeg har kjent nesten like lenge som jeg har kjent bestevenn, og vi har gjort mye morsomt sammen. Kan trekke frem turen til Tyrkia for noen år siden. Da vi ble banket av to britiske jenter. Det var en ubehagelig opplevelse. Men det ble en god historie ut av det. Forholdet ble anmeldt, og dagen før vi skulle reise hjem, ble de to jentene tatt av politiet. De ble nektet adgang til Tyrkia i to år, og måtte betale hver sin bot på 5000 euro. Ja, så ble vi intervjuet av tyrkisk media. Er visst ikke mye som skjer der, når dette ble en nyhetssak. Det skjedde noe annet som også er en god historie. Men den tror jeg ikke jeg skal fortelle. Dere får vente til jeg skriver biografien min, om 12 år eller så.

Jeg har to jenter jeg ser på som mine beste venninner. Begge har jeg møtt på Oslo Kristelige Studentforbund. Begge to på våren i 2014. Men ikke på samme dag. Jeg er så glad i disse to. Og vi har det alltid så koselig når vi møtes. Hun ene er flink til å arrangere koselige samlinger, og i går var jeg hos henne og spiste julegrøt og julesnop. Hun andre er en sann kunstnersjel, og lager fine malerier og dikt, i tillegg til at hun spiller piano. Det var hun som tok initiativ til vårt litt sporadiske bibelfellesskap. Det blir litt bibel og mye digresjon. Men vi pleier å avslutte med en bønn. Det er så fint å ha to gode venninner som deler troen min. Den ene av disse to er en liberalkarismatiker, og elsker kristenlivet i lavkirkelige settinger. Jeg var på Oase i sommer sammen med henne, og hadde et av de sterkeste møtene med Jesus, - noensinne. Den dagen jeg fikk en skrevet tekst som et bilde i hodet (som legges ved til innlegget).

Nå har jeg skrevet om fire av de nærmeste. Resten av dere er også satt pris på. Men ettersom ingen gidder å lese lange tekster, avslutter jeg nå. Dere som kalles mine venner, skal vite at jeg er utrolig takknemlig for at jeg har dere. Ja, og så er det han som jeg kaller Himmelmannen. Jeg tror han vet hvor høyt jeg setter ham, og at han fortjener et fembindsverk tilegnet ham, og ikke bare en paragraf i et blogginnlegg. I mitt hode var det han som gav meg den beskjeden jeg fikk på Oase. Og jeg venter og venter og håper han våkner og vil treffe meg i dag. Jeg ønsker dere en fin søndag. Gå med Gud, ettersom alt annet er tomhet og jag etter vind. Just so!