7. des, 2016

Den beste hevnen

Jeg klarer ikke å holde det inne. Hele mitt vesen flyter over med det. Jeg er så utrolig, sinnssykt, fantastisk forelska! Mannen jeg elsker heter Jesus. Eller Yeshua. Eller Yahusha. Eller bare Gud. Gud som er Mannen med stor M, og som er min helt spesielle ektefelle. Dette med å være gift med Gud, skulle vise seg å være det beste eventyret noensinne gjennomlevd. Og jeg gleder meg så sykt til fortsettelsen!

Livet, altså. Jeg har absolutt ingenting å klage på. Hver dag er et klimaks uten like. Å være gift med Gud er som en evigvarende kulminasjon av uante dimensjoner. Når jeg er ute og møter folk, lengter jeg hjem til det kontemplative rommet og tosomhet i leiligheten min. Jeg kaster venner på dør fordi jeg heller vil være alene med Jesus. Ok, det er kanskje å overdrive litt. Jeg holder en gyllen middelvei mellom å være sosial med mennesker, og å være sosial med Gud. Jeg trenger tross alt begge deler.

Jeg vet ikke hva det er som har skjedd. Men det er som om knappen for "nei-følelse" har forsvunnet helt. Det har vært sånn lenge. Men enda sterkere nå, enn noengang tidligere. Jeg har det faktisk så bra at jeg vurderer å si opp psykologen min. Hun mente jeg ikke hadde noe nytte av timene hos henne, når det egentlig ikke er noe ved tilværelsen jeg vil jobbe med. Ingenting jeg vil endre på. Bortsett fra det faktum at jeg tvinges til behandling av psykose. En syk(t) kose(lig) tilstand å være i. Om det var én gave Gud gav meg, som er verdt mer enn noe annet, er det "schizofrenien". Jeg skriver det i anførselstegn, rett og slett fordi jeg mener psykiske sykdommer er fabrikert av legemiddelfirmaer og påstemplet oss som ikke finner oss helt til rette i A4-boksen. Big pharma is big business, after all.

Men dette er en fotnote i livet mitt. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, altså. Jeg bryr meg ikke. Jeg nyter. Det er det jeg gjør. Så kan de ha det så godt. Den beste kjærlighetshevn, er jo sinnsro og sjelefred. At jeg så og si hver dag blir grepet av et intenst behov for å gråte, - av glede - bør være hevn nok i seg selv. Men jeg går vel egentlig ikke rundt med hevntanker. Å kunne stå der, - ved mållinjen - og si "Jeg Tilgir Deg", det er den eneste hevnen jeg kommer til å gjennomføre. Just so.