15. des, 2016

Livet som bruden til Guden

Er dette den viktigste bloggen i internettets historie? Ja, selvsagt. Den skrives av Kristus selv. Det er meg. Og selvsagt bare tuller jeg. Jeg er verken Jesus eller Kristus. Jeg er Andrea Isabel Månebarn. Eller bare Månebarnet. Hun som ble rammet av Galskapen med stor G. En helt fantastisk tilstand å være i. I Galskapen hennes er det bare hun og Guden som eksisterer. Litt ensomt til tider. Men det er bare når hun glemmer at mennesker er individer, og ikke bare ulike ansikt på nevnte Gud.

Sånn er det i et panteistisk perspektiv. Det er bare oss her, pleier Gud å si. Med det mener han at jeg bare har én å forholde meg til. Alle mennesker, hver og en av oss, er en del av denne massive kroppen til Gud. Eller Universet, da. En entitet med en personlighet, en god vilje, og sist, men ikke minst, - en helt sinnssyk form for humor. Ja, og så er det den uendelig perfekte timingen hans. Ting skjer akkurat når de skal skje, på akkurat de måtene de skal.

Å bli kjent med Gud har vært den beste opplevelsen jeg noensinne har vært borti. I noe liv, noengang. Jeg tror Gud vever inn et slikt ønske i alle han skaper. Et ønske om å bli kjent med ham, et ønske om fellesskap med ham. Det er det dypeste og mest ekte ved den menneskelige natur. Jeg har ofte kjent på en følelse av at det er noe som mangler. En slags tomhet eller tørste. Etter at Gud ble en del av livet mitt, har jeg kjent mindre og mindre på den følelsen. Nå føler jeg bare denne sjelelige tørsten i møte med det som i bibelen omtales som "tomhet og jag etter vind". Overfladiske mennesker med null åndelig forståelse. De som styrer unna alt som kan kalles tro og spiritualitet. Når jeg får denne følelsen, blir jeg litt satt ut. Mye fordi det er så sjeldent den kommer. Hos familien min i Bergen, - min far, stemor og tre søsken, dukker den ofte opp. Denne tomheten. Det er ikke det at jeg ikke er glad i disse menneskene. Men min personlige mening er at de mangler et viktig, ja, en kan si livsnødvendig, - aspekt ved livet. 

Som datter av tre psykologer, blir man ofte analysert opp og i mente. Akademikere som er eksperter på det indre liv. Vel, mitt indre liv er noe de aldri vil forstå seg på. Jeg har sluttet å kalle foreldrene mine "mamma" og "pappa". Jeg bruker for det meste fornavnene deres. Og svarer til Gud som en forelder. Og som en sjef. Men mest av alt, min ektemann i Himmelen. Et bryllup som Alex bekreftet at var et bryllup. Jeg var litt usikker, skjønner dere. Men 11. august dette året var altså dagen jeg giftet meg med Gud. Livet som bruden til Guden er intet annet enn fabelaktig. Et sant eventyr. Og jeg gleder meg så sykt til fortsettelsen!

(Bildet lagt ved dette innlegget er fra det trivielle og hverdagslige bryllupet, som fant sted i et beskjedent kapell på galehuset)