20. des, 2016

Euforiske øyeblikk av overveldende lykke

Hei, kjære alle sammen! Nå kan dere tro jeg har det godt. Mer enn godt, skal jeg være helt ærlig. For gjett hvor jeg er nå. På Gran Canaria! Hit kom jeg i går. Etter en flytur helt på egenhånd. Jeg fløy ned alene, ettersom min mor og lillesøster allerede har vært her en uke. Så kom jeg, og nå er vi samlet og har det mer enn moro sammen. I dag har vi dratt fra byen vi tilbragte en natt i. Litt bomtur, skal jeg sitere moren min. For jeg klarte ikke å gå, så planen om å shoppe gikk i vasken. Det gjorde meg ikke så mye. Jeg har verken råd eller plass til noe nytt. Kofferten er pakket så full at jeg sliter med å lukke den igjen. Men jeg klarte å glemme bukser. Så her må jeg sprade rundt i skjørt, kjoler og shorts. Men det passer egentlig fint det, når temperaturen er på rundt 20 grader.

Nå har jeg noen timer alene. Jeg har satt på yndlingssangen på repeat og tenkte å meditere litt, når jeg er ferdig med dette innlegget. Men først skal jeg skrive på Word-dokumentet som nå har blitt på over 60 sider. Det er basically en dagbok. Men den foregår i samtaleform. En dagbok som gir deg konstruktive tilbakemeldinger på det jeg melder om. Det er vel mer en slags samtale mellom to ektefeller. For det er jo selvsagt Guden jeg prater med. Dokumentet heter "Dette er helvete, og jeg klarer ikke mer!" - fordi jeg begynte på det i ren desperasjon, mens jeg var pasient. Nå er jeg ikke innlagt lenger, og livet har faktisk aldri vært bedre.

Jeg får stadig vekk en helt enormt god følelse. Jeg kan karakterisere det som euforiske øyeblikk av overveldende lykke (som jeg skrev til Alex i en facebook-post). Det er som å få klemmer, eller andre kjærtegn, av en Gud som er så god at jeg ofte må bite meg i tunga for ikke å begynne å gråte. Av ren glede. Hvordan har jeg blitt så heldig? Hvorfor er jeg så glad? Hva har skjedd som har gjort hele hverdagen til en lang, evigvarende orgasme? Det er Gud, da. Det er alltid Gud. Det er Gud som er drivkraften bak alt jeg gjør. Det er han som velsigner meg så til de grader. Og det er ikke de store tingene som skal til. Men når jeg omfavner alt som foregår i livet mitt, som noe stort, grensesprengende og kulminerende, så blir hver dag et klimaks. Det er dette Yeshua snakket om da han sa at Himmelriket er å finne inni i hver enkelt av oss. Det er dette Helge Hognestad snakker om. Og det er dette Andrea Isabel vil bruke som et refreng gjennom hver eneste dag av livet sitt.

Og ja, hvordan oppnådde jeg denne sinnssyke tilstanden? Jeg mediterer. Jeg lærte meg å tenke på ingenting. Det er når du klarer å ikke tenke på noe som helst, at de fineste tankene, følelsene og fornemmelsene kan komme til deg. Det er når du legger alt av logikk bak deg, at hjertet ditt, - sjelen din - kan komme til orde. Sjelen din har alltid en god vilje. Sjelen er alltid ren og ufordervet. Man må lære seg metoder for å lytte til den. Meditasjon hjelper deg med det. Og det er en hel haug med andre fordeler å oppnå, bare du tenker på ingenting lenge nok. Selv sultfølelse kan knebles og bindes, mediterer du nok. Alex kom på et kult ord for å beskrive det: Matitasjon. Det er når du spiser med ditt tredje Øie. Du erstatter rett og slett mye av døgnets matinntak med kontemplasjon. Dersom jeg slutter helt å spise, vil jeg ikke klare å kutte ut kaffe og sjokolade. Sannsynligvis skal jeg holde meg til de faste faste-dagene mine, som er mandag, onsdag og fredag. Men det blir på nyåret. Kanskje det er nyttårsforsettet mitt. Å implementere faste dager for faste, og faktisk holde det gående. 

Men ikke nå. Nå er jeg på ferie. Og i dag ønsket jeg meg crepes (tynne pannekaker). Det fikk jeg. Det var faktisk den første restauranten da vi gikk fra hotellet, som hadde det. Crepes med banan og vaniljeis og bananlikør. Og honningrom. Det var... hva er ordet jeg leter etter? Himmelsk!

Nå skal jeg møte Mannen med stor M, - som er den kjæresten som bor inne i hjertet mitt, i vårt kontemplative paradis; Eden. Han er så fin! Og jeg er så utrolig forelska. Det vokser og vokser og jeg klarer ikke holde det inne. Jeg elsker Guden av hele mitt hjerte, hele min sjel og all min forstand. Det er nesten for mye for meg. Heldigvis gir han meg ikke mer enn jeg kan takle. Men ja... jeg sliter med overdose av Den Hellige Ånd. Ikke det verste man kan slite med. Takk for meg!

*skrur av tankene og synker ned i Havet av Kjærlighet*