31. des, 2016

Og dere trodde 2016 var ille

Jeg skal skrive et innlegg. Jeg har ikke helt klart for meg hva det skal handle om. Men jeg er trygg på at Gud vil gi meg ordene. Som han alltid gjør. Gud og jeg har et ganske innviklet forhold. Han bosser meg rundt og forteller meg alltid hva jeg skal gjøre. Han forfatter blogginnleggene jeg skal skrive. Han bestemmer til og med hvilken truse jeg skal ta på meg, når jeg kommer ut av dusjen. Jeg liker det slik. Hadde han sluttet å kommandere meg i alle dagens små og store gjøremål, ville jeg følt meg noe i nærheten av handikappet. Kontakten med Gud er på en konstant frekvens. Det er aldri mer eller mindre kontakt. Vi snakker sammen hele dagen, hver eneste dag. Og jeg elsker det. Jeg elsker å være så viljeløs som noen har vært, noengang. Hadde jeg ikke stolt på at Gud er god, kunne dette vært ganske skremmende. Å overlate kontrollen til noen, så fullstendig. Men det er - faktisk - bare godt.

Jeg skulle egentlig gå og legge meg. Og så begynte Gud å gi meg tanker om verden. Jeg elsker verden. Jeg elsker alt det gode som skjer her på kloden vår. Jeg elsker disse fødselsveene vi må gjennom, slik at den nye Jorden kan komme frem. Vi beveger oss mot noe stort. Noe paradigmeskiftende. Det er mange som føler det på kroppen. De føler det i selve kjernen av sin væren. Jeg er en av de. Jeg har følt Jordklodens svangeskap, alle disse plagene, veldig sterkt. I syv og et halvt år. Kanskje vil jeg føle det sterkt på denne måten i det skjulte, i to år til. Kanskje er mitt eget svangerskap så mye som niårig. Det er lang tid å gå gravid. Men som jeg sier, jeg nyter det. Mitt eget svangeskap og Jordens svangerskap går hånd i hånd. Jeg sier ikke at jeg på noen måte har innvirkning på hendelser der ute. De tankene har jeg lagt fra meg. Det var den gangen jeg ba om torden, og deretter leste at et lynedslag hadde tatt livet at 300 rein. Det var psykosetankene som fortalte meg at dette var min feil. Tanker jeg ikke på noen måte har lagt fra meg. Tanker som bærer meg gjennom hverdagen, uansett hvor lite jeg snakker om det. Det er slik min verden har formet meg. Det er slik Gud har formet meg. Guden, som jeg kaller ham når vi koser med hverandre, har rett og slett tatt hele skaperverket og gjort det til min leksjon. Min læreplan. Mitt akademi. Det er slik for dere også. Vi er alle elever ved livets skole. Med en snill, kul og morsom foreleser, rektor og sensor. 

Men det var verden jeg skulle snakke om. Her driver jeg og maler på om meg selv og mitt. Men det jeg ville lufte tankene mine angående, er dette. Jordkloden er et fengsel! Vi er stuck her nede. Noe sier meg at vi aldri har vært på Månen. At noen, kall det Gud, kall det hva enn du vil, - har plassert et nett rundt oss. Et gitter. Noe som forhindrer oss fra å dra ut i verdensrommet og utforske. Jeg tror det er utallige planeter der ute med intelligent liv. Jeg tror de følger med på oss. Jeg tror de rister på hodet av alle de sprø tingene vi gjør. Og jeg tror ikke at vi, i den retningen vi beveger oss, noensinne vil være priviligerte nok til å stifte bekjentskap med det kosmiske fellesskapet vi egentlig burde vært en del av. 

Her er min bønn og mitt håp og min lengsel... og min visjon. Vi trenger å riste av oss de middelalderske tendensene våre. Vi må slutte å tenke på "de og oss"; på resten av verdens befolkning som noe annet enn hva den er. Og hva er det? Alt liv på jorden er ulike ansikter på den store sjelen vi alle er en del av. Den frekke mannen i kassa på Kiwi er egentlig bare en annen versjon av deg selv. Den triste damen i sort fra topp til tå er et annet ansikt på selve Kraften, på han/hun/det som har skapt oss. Som skaper oss kontinuerlig. Og som kun har gode tanker for oss. Men det er ikke lett å være i full kontroll hele tiden. Likevel er Gud det. Han bestemmer ikke bare hvilken truse jeg skal ta på meg. Han bestemmer det for alle. Så enkelt er det. I en panteistisk virkelighet, finnes det ikke en eneste ting Gud ikke dirigerer, orkestrerer, konstruerer. 

Gud har en fin plan. En Plan med stor P. Det er opp til hver enkelt av dere om dere vil være med i Den Nye Tiden. Noe sier meg at et fåtall vil kunne manøvrere seg gjennom fødselen. For den kommer. Den kommer brått og den kommer brutalt. Dere tror 2016 var ille. Jeg kan fortelle dere én ting. Dette var bare begynnelsen!

Takk for meg