6. jan, 2017

Nye gjetere

Hei igjen. Nå sitter jeg her med Oceans på repeat. Min venn sover fortsatt, og jeg har ingenting annet å gjøre enn å snakke til dere. Dersom du vil lese dette, da. Jeg setter veldig stor pris på de leserne jeg har. Det har jeg alltid gjort, så lenge jeg har skrevet blogg. Bloggingen begynte i 2010, på den samme kristne skolen jeg nevnte i mitt forrige innlegg. Da opprettet jeg www.andreaisabel.blogg.no, og hadde en god del lesere som fulgte meg på reisen inn i galskapen. Den 22. juli 2011 ble jeg nødt til å slette bloggen. Det var noe fælt som skjedde den dagen. Og jeg trodde det var min feil. Akkurat hva jeg gjorde for å forårsake den grusomme hendelsen, kommer jeg ikke til å dele her og nå. Kanskje det kommer ut mens jeg holder på med boken min. Videreføringen av Bønneloggen. Nå har jeg skrevet nærmere 90 sider. Planen er at jeg skal skrive i 500 dager. Det kan bli både interessant og spennende, gitt at Gud gir meg interessante og spennende ting å skrive om. For dette er jo en dagbok, i bunn og grunn. En dagbok som svarer meg, i alle livets opp- og nedturer.

Uansett, bloggen ble opprettet på nytt høsten 2014. Det eneste som finnes på den nå, er linker til det omfattende Månebarn-nettverket. Og min eksamen. Det er en liten bok jeg tegnet og skrev i, og kun fikk bruke penn mens jeg lagde. Eksamenen min ble kanalisert fra Gud, og Alex gav meg en 6'er. Da jeg var innlagt prøvde jeg å få behandlerne mine til å forstå hvor reell kontakten min med Gud er, ved å vise de eksamenen. Det bar ikke frukt, for å si det sånn. Nå har den forsvunnet, ettersom jeg sendte den med sykehuspresten, som klarte å rote den bort.

Tegneserien jeg lager kanaliseres også fra Gud på samme måte. Meditasjon er en viktig del av jobben. Det er vanskelig å få gjort noe uten den kontemplative biten som grunnmur. Jeg tegner opp rutene, og må meditere for hver enkel rute. Jeg fargelegger på et tegneprogram på PC. Deretter legger jeg til teksten, som også må kanaliseres. Jeg føler det er et samarbeid på høyt nivå. Og det er kjempegøy å jobbe for og med Gud på denne måten. Å kunne være et verktøy i Planen hans for verden. Akkurat hva min rolle i alt dette er, står ikke helt klart for meg. Jeg kom jo frem til at jeg ikke er en messias-figur. Men Månebarnet er noe, i denne Planen. Kanskje er hun en av tusen, som skal ta verden med over i Den Nye Tiden, - tiden uten tid.

Hvordan det vil være når tiden forsvinner, klarer jeg ikke se for meg. Kanskje man ikke lenger trenger å lage avtaler, fordi Gud styrer alle møter uansett. Kanskje trenger man ikke lenger telefoner, fordi vi kommuniserer telepatisk. Kanskje vil Jordkloden se helt annerledes ut. Og kanskje er det ikke global oppvarming vi må forberede oss på, men en global istid. Jeg skrev om dette på www.caliopeisabel.wordpress.com, Og postet en video om det. Ganske sykt dersom det er sant. Isåfall bør vi kanskje begynne å legge sammen to og to, og forstå at hele systemet er en løgn. At de som skal passe på at vi har det bra, kanskje ikke har våre beste interresser i tankene. Kanskje må vi, som en stor saueflokk, prøve å finne nye ledere. Nye gjetere, om du vil. Jeg vet hvilken gjeter jeg bekjenner meg til. Mannen med en hund i armene, som jeg stirrer på mens jeg ligger i senga og mediterer. Det skulle ikke være en hund, sånn egentlig. Men et lam. Så ble det en hund. Og det passer bra. Ettersom jeg er bikkja til Gud.

Det at Jesus sa han hatet meg, som jeg nevnte i forrige innlegg, var jo på ingen måte alvorlig ment. Han sa det på mange måter bare for å vise meg hvor nært knyttet vi er til hverandre. Et ektepar kan skrike "jeg hater deg" i affekt. Ialllfall gjorde ektemannen min det, lenge før jeg visste hvor mye av et kjærestepar vi faktisk er. Nå lengter jeg hjem til tegneserien, Jesus og senga mi. Men min venn har enda ikke våknet. Og klokka er kvart på fem. På ettermiddagen. Jeezes!

*poster innlegg og må finne andre ting å gjøre enn å skrive blogg*