4. feb, 2017

Yrke: Bruden til Guden

Jeg tror egentlig ikke verden vil gå under om to uker. Selv ikke om jeg røyker en hel kartong med kreftpinner. Ikke at jeg planlegger å gjøre det, altså. Jeg har planlagt å slutte helt siden jeg begynte. I denne omgang var det en liten tid uti psykehusoppholdet jeg hadde i høst. Men jeg var røykfri og snusfri ganske lenge. Så jeg tror jeg kommer til å klare det igjen, til slutt. Det er en vond avhengighet å ha. Og selv om jeg klarer å slutte i et par dager, så sprekker jeg alltid. Jeg tror Alex blir ganske oppgitt. For jeg er plagsomt ærlig med ham.

Faktisk, så er jeg plagsomt ærlig med de fleste. Det kan både være en forbannelse og en velsignelse. Enkelte ville nok si jeg er utleverende. Men det er altså bare den jeg er. Enda så mange vanskelige situasjoner denne ærligheten setter meg i. Det er ikke alt ved mitt liv jeg deler på bloggen(e). Noe illustrerer jeg, og det havner i tegneserien. En tegneserie som er satt litt på vent, etter en negativ tilbakemelding fra et menneske som betyr mye for meg. Han sa den var fanatisk. Og at alle blir ukomfortable av den. Jeg vet ikke helt om jeg skal ta hans ord for å snakke for "alle". Dere kan jo bedømme selv. Her er den å finne i sin helhet.

Ellers så har jeg det bra. Livet smiler til meg, og jeg nyter det i fulle drag. Det å stole på magefølelsen, som forteller meg at jeg er helt trygg i disse enden av endelige endetider, har blitt en levevei. Jeg tror ikke Gud er streng og sint og farlig. Og om han så var, så viser han ikke de sidene overfor meg. Vi er tross alt gift. Et ekteskap som byr på så mange gode opplevelser. Nå har jeg invitert en god venn hit i kveld, for å vorse. Så skal vi dra ut i Sandvika og danse hele natta. Fordi jeg trenger å ta meg en fest en gang i blant.

Jeg var på fest i går, også. Det var Oslo Kristelige Studentforbund som arrangerte bryllupsfest; for å feire den nye vigselsliturgien som gjør at homofile og lesbiske kan gifte seg i kirken. Det er en slags kampsak for meg. Dette med at alle skal behandles likt, uavhengig av seksuell legning og kjønn. Å skulle tenke at Gud har noe imot homofili, blir vanskelig for meg. Mye fordi jeg kjenner skeive mennesker som har den fineste og mest styrkende og nærende kontakten med Jesus som finnes. Jesus som gir min homofile bestevenninne et mentalt bilde av at han setter en krone på hodet hennes. Jesus som ikke fordømmer verken det ene eller andre. Den gamle holdningen er akkurat hva den er, - utdatert. Gud har skapt LGBTQ-miljøet, rett og slett for å sette litt farge på verden!

Det er mine tanker om den saken. Er du uenig, så får du være det. Det endrer ikke mitt syn. Faktisk, så tror jeg mitt syn er det eneste rette. Men det tenker vel alle, om sine personlige holdninger til enhver sak. Er ikke det fint, igrunn? At ikke alle tenker likt. Nei, altså. La folk beholde meningene sine. Men ikke bli fastlås i en forståelse, - et dogme, om du vil. Personlig er jeg fastlåst i tanken om at Guds egentlig navn er "Ardor". Dette ordet som betyr "iver" eller "god vilje". Han har skapt alt, skaper alt, opprettholder alt, og tenker bare gode tanker om alt han har skapt. Selv det som vibrerer på lavere frekvenser. Min tanke om det, er at vi trenger mørket for å anerkjenne lyset. Vi trenger balansen, Yin og Yang. Månebarnet trenger å kjenne seg liten og svak til tider, rett og slett for å omfavne ja-følelsen som hører med yrket og kallet hennes, nemlig bruden til Guden. Just so!