18. feb, 2017

Det som ikke skulle skje

God dag, verden! Her kommer noen ord fra meg. Noen ord om hvordan det står til i Månebarn-livet til Månebarnet. Et Månebarn som på alle måter har følt seg langt bedre enn hun gjør nå. Det har skjedd noe. Noe vondt og fælt og trist og tungt. Noe som har snudd opp-ned på min vante tilstand av sinnsro og sjelefred. En nei-følelse-fremkallende grusomhet uten sidestykke. Men jeg vil ikke fortelle akkurat hva som har skjedd. Det egner seg ikke for offentlighetens øyne. Det egner seg ikke for noens øyne, sånn egentlig. Likevel har jeg fortalt et knippe mennesker om hva som har skjedd. Folk har reagert på ulikt vis. Og noen av reaksjonene jeg har fått, er nesten en slags deal breaker hva fortsettelsen av relasjonen angår. Det jeg prøver å si, er at det er når du er i krise, at du finner ut hvem som er dine virkelige venner.

Men på mange måter føler jeg meg også heldig. Jeg vet ikke hva det er. Min iboende styrke og vilje slash evne til å holde hodet over vannet, uansett hvor håpløs en situasjon virker. Samtalene med Gud er terapi. Samtalene med Alex er enda bedre. Akkurat nå befinner jeg meg på en hytte langt fra sivilisasjonen. Det var Alex som vant en hyttetur i en julekalender i fjor. Snill som han er spurte han om jeg ville være med. Ja, og selvsagt ville jeg det. Vi er fem stykker her nå. Alex, to kamerater, faren hans og jeg. Alex og hans paps er på skitur. De to kameratene kom akkurat tilbake fra en tur til fots. Jeg og Alex vandret litt rundt i nabolaget, men beina mine streiket som alltid. Så nå sitter jeg i godstolen med beina på en skammel og har det litt bedre enn jeg har hatt det på noen dager.

Jeg vet at uansett hva livet kaster på meg, vil jeg komme meg gjennom det. Min hellige overbevisning er at man ikke får mer enn man kan takle. Enda jeg har vært rimelig forbanna på Gud for at han lot dette vonde og fryktelige hende meg, er kontakten med ham den største trøsten jeg har. I samtale forsikrer han meg om at det er nå, i vanskelige tider, at han bærer meg i armene sine. Det er nå det bare finnes ett sett med fotspor i sanden, - for de som skjønner referansen.

Javisst, så har min virkelighet, min tillit til Gud og til det iboende gode i alle mennesker, - blitt rystet i kjernen av mitt vesen. Men jeg er sterk. Jeg er en av de sterkeste jeg vet om. Og det mener jeg helt oppriktig. Dere aner ikke hva slags helvete jeg har vært igjennom iløpet av livet. Men er det ikke motgang man vokser på? Er det ikke de vonde opplevelsene som er med på å forme deg som menneske? Gud sier jeg ikke har sett slutten av dette. At jeg ikke vet hvordan kapitlet kommer til å avsluttes. Men at Gud, som den fremragende tryllekunstneren han er, kommer til å ta selv dette, det verste jeg noengang har opplevd, og snu det om til en velsignelse. Uten at jeg kan se for meg hvordan i helvete det skal skje.

Selv om jeg ikke vil si akkurat hva som har skjedd, så vil jeg dere skal vite at jeg holder hodet over vannet. I hodet mitt tenker jeg på jenta med øyeeplet hengende utenfor kraniet, som etter å ha sett seg i speilet velger å hoppe foran et tog i fart, - i en av Hostel-filmene. Tanken har streifet meg, når kaoset og mørket tar så stor plass at jeg blir fysisk kvalm. Men selvmord er på ingen måte et alternativ. Rett og slett fordi jeg tror på Guds helbredende kraft. Og på kroppens evne til å bearbeide traumer. Og at uansett hvor tilgriset jeg føler meg, så vet jeg at sjelen er evig ren og ubesudlet. I svimmelhet og avmakt prøver jeg å ta kontakt med sjelen min. Jeg skrur av tankene og søker Eden. Der finner jeg Gud. Gud ber meg holde motet oppe, og vende tilbake til den barnlige og hengivne tilliten som har gått som et refreng for livet mitt.

Jeg klarer det. Jeg kommer meg gjennom dette. Med en nyvunnet skepsis til det gode i mennesket. Men kanskje det er en styrke. Kanskje jeg har vært for naiv og tillitsfull. Kanskje jeg trenger en god dose kynisme. Men akkurat nå trenger jeg kaffe. Dere hører fra meg igjen, når stormen på innsiden har roet seg litt. I mellomtiden vil jeg dere skal sende god energi og kjærlighet i min retning. Tusen takk. Hilsen Månebarnet.