22. feb, 2017

Livet er for kort til å kle seg i sort

God kveld, verden. Et litt mer fornøyd Månebarn snakker til dere nå. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd. Dette vonde som jeg fortalte om i mitt forrige innlegg, er litt på avstand. Kanskje det til og med ikke egentlig skjedde. Når jeg drikker får jeg blackouts, skjønner dere. Og da kan hele netter bare være sorte hull. Jeg har flere eksempler på hvordan jeg blir helt amøbe, når jeg drikker meg full. Så det har jeg sluttet med. Jeg sier ikke jeg er totalavholds. Men det er ikke langt unna. Til hytteturen i helgen hadde jeg kjøpt inn alkoholfri fläderblomstvin, som er det beste jeg drikker. 

Bildet er fra nevnte hyttetur. Jeg og Alexander var ute og vandret i nabolaget til hytta. Og tilfeldigvis hadde jeg på det meste fargesprakende antrekket på lenge. I helgen var det mørke i min sjel. Store svingninger i følelsene. Men ikke søren om det skal vises på klærne. Det er veldig "norskt" å kle seg i mørke klær på vinteren. Jeg prøver å være en motvekt. Og har kanskje ti sorte plagg til sammen. Jakken er fra Fretex og buksa er fra en asiatisk nettbutikk. Det var ikke lange turen vi fikk gått, før beina streiket. Men jeg var i det minste ute, enda jeg ikke stod på ski.

Det er ikke helt sant å si at dette vonde som skjedde kanskje ikke skjedde. Jeg er ganske sikker på at det gjorde det. Men jeg prøver å legge det bak meg og se fremover. Det er mange rundt meg som råder meg både til det ene og det andre. Jeg sitter midt oppi dette, og vet mildt sagt ikke hva jeg skal gjøre. Heldigvis har jeg det for det meste bra. Enda det kommer bølger av nei-følelse som setter meg helt ut av spill. Likevel prøver jeg å sette på meg en maske av sinnsro og sjelefred. Og kanskje er det når disse egenskapene tvinges frem, at de blir værende. At man kan tvinge sjelen til å heles, ved å fokusere så utrettelig på det gode i livet. Kanskje er det nå, når jeg er i krise, at jeg oppdager hvor uendelig sterk jeg er. Og kanskje jeg hadde hatt godt av å bruke kreativiteten min for å illustrere dette indre kaoset som jeg bærer med meg. Men jeg har lite erfaring med å tegne og male abstrakte motiver. Og det å skulle lage bilder av akkurat hva som har skjedd, er en utenkelighet.

Selv om jeg ikke deler med dere akkurat hva som har skjedd, som tar så stor plass og som har snudd opp-ned på hele hverdagen min, håper jeg dere vet at jeg setter stor pris all omtanke og kjærlighet dere sender. Denne bloggens aller første kommentar kom som et svar på det forrige innlegget jeg skrev. Og det gjorde meg veldig glad. Vedkommende skrev at tankene gikk til Jobs bok. Boken i bibelen om han som mistet alt han hadde, men som fortsatt takket og priset Gud.

Og det er jo det jeg gjør. Jeg føler meg på ingen måte som Job. Jeg har så mange velsignelser i livet mitt, at en skarve filleting som dette noe som har skjedd, ikke fjerner min tiltro og tillit til Yeshua. Jeg elsker å elske ham. Jeg elsker at han elsker meg. Noe han minner meg på til stadighet. Det er dette jeg vil ha som et gjennomgangstema i livet. Det er kjærligheten til og fra Gud som runger høyest. Mennesker kan skuffe. Gud skuffer aldri.

ER jeg en Gud som skuffer?

...spør han meg om. Jeg sier nei. Eller så sier jeg at jeg ikke vet. Men at han må bevise at han ikke er det. At han ikke er en Gud som skuffer. Da sier han at jeg bare skal smøre meg med tålmodighet og la ham bevise for meg, gang på gang, at han holder løftene sine. Akkurat hva han lover meg kan jeg ikke helt forstå. Men han har sagt jeg aldri skal kjenne på angst og skrekk og frykt noen gang igjen. Det er et fint løfte. Føler jeg at han holder det? Javisst! Min innebygde evne og vilje til å holde hodet over vannet. Og min viten om at selv når jeg synker, er Yeshua der og trekker meg opp i skuta si. Og pakker meg inn i et varmt pledd og holder rundt meg mens han hvisker fine ord i øret mitt. 

Som jeg sikkert har nevnt, så tar Guden brodden av alt som er vondt og trist og tungt. Kanskje han til og med klarer å snu dette, så det blir en positiv erfaring. Eller en berikelse, i det minste. Månebarnet skal uansett fortsette å svømme. I et hav som kan by på alt fra den dypeste fortvilelse til den mest euforiske fornemmelse av ren lykke. Tusentakk!