27. feb, 2017

Eremitten

Ohayō, menneskebarn. Det er japansk, og betyr "god morgen". Og dette har så langt vært en veldig god morgen. Jeg våknet tidligere enn jeg pleier, etter en av de viktigste drømmene jeg noengang har hatt. Akkurat hva jeg drømte er ikke så nøye. Men man kan si jeg hadde en ny, liten oppvekkelse da drømmen var over. Og at jeg forstår at nå, nå er det alvor. Jeg skal gjøre alvor ut av å kutte ut nikotin. Røyk, snus, plaster, spray, tyggis, tabletter og drops. Og hva annet som fins av røykeavvendingsprodukter. Jeg skal ikke ha noe av det. Jeg vet jeg har snakket om dette lenge, og aldri ser det ut som at jeg mener det jeg skriver. Det blir en vits og en selvmotsigelse. Men ikke nå lenger. For å bevise det for meg selv, kastet jeg snusboksen med én snus igjen oppi. Det gjorde jeg nesten med en gang jeg våknet fra den betydningsfulle drømmen. Jeg følte meg berørt av Gud selv, og ville bli i den høye frekvensen jeg våknet i.

Det er litt som skjer denne uka. Jeg gleder meg spesielt til tirsdag. Da skal jeg først til sykehuset og få den månedlige MS-medisinen. Deretter skal jeg til kirken min og snakke med pateren. Og etter det skal jeg innom hybelen jeg skal flytte inn i. Jeg skal komme og se hva jeg trenger av oppbevaringsløsninger. Til alle klærne, skoene og veskene mine. Dere som leser denne bloggen har nok forstått at det er en del av de. Men den nye hybelverten vil være behjelpelig med å kjøre litt av det jeg ikke trenger til Fretex-containere. Lenge siden jeg har tatt en slik opprydning i skapet. Men det er nok på høy tid. Jeg har nok klær til tre hele levetider.

Så er det denne samtalen med pateren. Min skriftefar, som det heter på katolsk vis. Jeg drømmer jo om å gifte meg med Yeshua slik en munk eller nonne er gift med ham. Det er det jeg skal ta opp. Vi har en dialog pågående når det gjelder dette. Dere vet nok ikke hva en Stiftseremitt er. Det gjorde ikke jeg heller, før pateren nevnte at det var en mulighet. Den dagen han nevnte dette for første gang, hadde jeg faktisk tenkt til å ta det opp, uten at jeg visste det faktisk var en eksisterende ting. Det er altså en slags vielse, - avleggelse av løfter - seremoni - hvor en lekmann eller -kvinne gifter seg med Yeshua. Og jeg gikk til presten for å spørre om det var en eller annen måte å bli gift med Gud på, - uten å gå i kloster. Så nevnte han dette med Stiftseremitt. Det finnes én person i Norge som har gjort dette. Og 3000 på verdensbasis. Mitt håp er at jeg kan bli en del av den gruppen. Aller helst 11. august 2018. Så det er det jeg skal spørre ham om på tirsdag.

En Stiftseremitt er en som lever tilbaketrukket fra verdens mas og jag, i sin egen bolig - og ikke i et kloster. Fellesskapet hun er en del av er menigheten. Hun holder fokus på enkelhet, lydighet og fattigdom. Og kyskhet, ikke minst! Selv om eremitten bor alene i verden, er hun en del av verden. Bare i en dypere og mer gjennomgripende relasjon til Gud. At det er Gud som skal fylle hverdagen hennes. Eller min hverdag, ettersom det er meg selv jeg snakker om. Det er det planen for den neste tiden er. Å leve etter denne regelen. Å bli en eremitt, uten å ha avlagt de løftene som hører med. Øve meg, rett og slett. 

Eremitten får lov til å ha venner og et sosialliv. Men hun skal verne godt om alenetiden sin. Det er det som er drivstoffet. Jeg har også funnet ut at jeg trenger ordentlig lavkirkelig påfyll en gang i blant. Halleluja-møter med masse lovsang og tungetale. Det fyller meg opp det også, på en annen måte enn messene i den katolske kirken. Et sted som forøvrig vil bli frekventert oftere når jeg bor 6 minutter unna.

Når det gjelder den vonde hendelsen for to uker siden, er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal tenke. Men følelsene mine er gode. Og det er vel det viktigste? Hvis jeg faktisk klarer å slutte å snuse, må det bety at sjelen har vært gjennom en helbredelsesprosess. Det var nikotinen som holdt de vonde følelsene på avstand. Jeg ble nummen, på en måte. Hvis jeg nå klarer meg uten, har jeg bevist for meg selv, nok en gang, hvordan jeg kommer meg gjennom alt av metaforiske shitstorms. Men jeg har nok enda ikke skrevet siste kapittel av den historien. Jeg antar det siste ordet må komme fra Gud. Mens jeg, hundevalpen hans, sitter lydig og følger med på hver minste bevegelse han gjør.

*valpeøyne* *eremittkrepsøyne* 

- Månebarn