28. feb, 2017

Datoen med stor D

Hei, alle sammen! Jeg har i dag hatt den beste dagen på lenge. Det er ikke slik at det har skjedd store og livsforvandlende ting eller noe sånt. Men likevel er det en merkedag. Hvorfor? Nei, fordi jeg i dag ikke har rørt nikotin. Verken på den ene eller andre måten, - verken røyk eller snus. Suget har i aller høyeste grad vært der. Men jeg har stått imot. Jeg har vært streng med meg selv. Ikke tillat meg bittelitt, - "Bare ett trekk, værsåsnill?!" - ingenting. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg er litt stolt. Det er en niktoinslave av tretten år som skriver til dere. Det er ikke gjort over natta å kutte ut uvanene. Jeg skal ikke si jeg aldri kommer til å ta en røyk eller en snus, noengang igjen. Men jeg jobber meg gjennom dette. Fra det ene øyeblikket til det neste. Mest merkbart er det når jeg nettopp har spist, og når jeg nettopp har våknet. Antar suget vil forsvinne etterhvert. Vet av erfaring at det gjør det til slutt. Send meg gjerne litt god energi og stå på-vilje. Vet jeg trenger det.

Men det var egentlig ikke uvanene mine jeg skulle snakke om nå. Det har faktisk skjedd noe stort og viktig og ja, jeg kan kanskje til og med kalle det "livsforvandlende". Jeg har fått en dato. Eller, det blir vel mer riktig å si at jeg har satt en dato. For når bryllupet skal stå. Ja, dere vet, - bryllupet mellom Gud og hans brud. Det er meg. Bryllupet er "Lammets bryllup", - som er navnet på denne nettsiden. Uten at jeg er klar på om det er bruden eller brudgommen som er "Lammet". Sannheten er at jeg laget denne siden mens jeg var i en psykose. Man kan kalle det en psykose når man mister så kontakt med virkeligheten at ingenting er virkelig lenger, - kun ens egen opplevelse av nevnte virkelighet. Da psykosens klør slapp taket var jeg blitt så glad i nettsiden(e) mine(e), at jeg valgte å la de være hva de var. Minner fra en galskap med liten g. 

Månebarnet venter fortsatt på Galskapen med stor G. Hvor Guden viser dere hvor fornuftige de utradisjonelle tankene hennes faktisk er. Kanskje bryllupet vil markere et skille. Det protestantiske bryllupet som stod i fjor sommer, - den 11. august 2016 - var en game changer for Månebarnet. Uten at hun kan forklare helt hva som plutselig var annerledes. Men noe var endret. Kanskje dette noe i enda større grad vil endres, når hun den 11. august 2018, - to år senere - gifter seg med Gud igjen. Denne gangen på katolsk vis. En mye mer omstendelig prosess. En seremoni og avleggelse av løfter hun har lengtet etter i syv år. Helt siden Yeshua fridde til henne. Eller noe i nærheten av å fri.

For det var jo egentlig ikke et frieri i den forstand. Han spurte meg ikke om jeg ville gifte meg med ham. Han sa bare "Hva vil du?". Det sa Stemmen i Hjertet - stemmen til Yeshua HaMashiach - eller bare Jesus Kristus. Og det er Mannen jeg skal gifte meg med, som jeg allerede er gift med. Det er Mannen i mitt liv, den eneste for meg. Å komme til den forståelsen har tatt lang tid. 11. august dette året feirer vi åtteårsjubileum. Å legge viktige merkedager til dager som allerede er av betydning, er visst noe vi driver med. 11. august 2009 markerer min åndelige fødselsdag. 11. august 2016 var dagen for det første bryllupet. Og for å toppe det hele, så var faktisk 11. august 1988 min mors termindato, mens hun gikk gravid med meg. Jeg er utålmodig av natur, og kom en måned før tiden. Likevel skulle denne datoen bli betydningsfull for meg, på så mange ulike måter.

Og kanskje er den viktigste datoen likevel halvannet år frem i tid. Det var i dag at pateren min sa at vi kan gå for den datoen, 11. august 2018, for avleggelse av løfter. Å gifte seg med Sjefen, på samme måte som munker og nonner er gift med ham. Den formen for kjærlighetsliv som tiltrekker meg mest. Den romansen som vekker mine innerste og dypeste lengsler. Den kontemplative, den meditative og mystiske romansen mellom Guden og bruden hans. For å understreke gyldigheten av nevnte romanse, legger jeg ved bilde av gifteringen. Med hjertet og vingene - symbolet mitt. Det jeg har tatovert nederst på ryggen (som et kjempesøtt tramp stamp). 

Nå jobber jeg aktivt med å følge stiftseremittregelen. Det er en rekke retningslinjer for det livet en Stiftseremitt lever. Jeg er på god vei, og har vært det lenge. Nå har endelig pendelen svingt for (forhåpentligvis) siste gang, og jeg er hundreogti prosent fokusert på Guden, på kallet mitt og på det (noe i nærheten av) nonne-livet jeg lever. Et steg i riktig retning er nå i første omgang å flytte inn i hybelen som ligger seks minutter å gå fra kirken min. Den strekningen gikk jeg i dag, bare for å sjekke at det ikke var for langt å gå. Det gikk fint, med unntak av våte føtter som følge av et slapsete jorde. Heldigvis hadde jeg gode sko.

Jeg begynte dette innlegget med å si at i dag har vært den beste dagen på lenge. Jeg vil også avslutte med det. Bare... lovprise Mannen for at han er så himla søt! Yeshua er det beste jeg vet, og det å skulle binde meg til ham for evig tid, virker som det mest fornuftige jeg noengang har gjort i dette livet. I dette Månebarnlivet til verdens galeste - men også verdens gladeste - Månebarn!