2. mar, 2017

Katten og kaken

God kveld, kjære dere. Jeg håper alle har det bra. Selv er det lite å klage på. Likevel føler jeg meg ikke helt på topp. Det er denne hendelsen som fortsatt stikker dype nåler inn i sjelen min. Det som skjedde som jeg har delt med dere, uten å dele akkurat hva det er som har skjedd. Jeg bør kanskje slutte å skrive om det, slutte å klage. Men hvis jeg er helt ærlig, både med dere og med meg selv, så trenger jeg å lufte hvordan jeg har det. Selv om det ikke alltid er av positiv karakter.

Er det ikke ofte slik at de vonde tingene får mer oppmerksomhet enn de gode? Slik er det iallfall for meg. Det skjer jo mye godt, også. Jeg kjenner på følelser av mild eufori. Ja, faktisk. Det er denne overveldende ja-følelsen som gjør at jeg nesten henfaller til gledestårer. Den er der, den følelsen. Kanskje ikke hver dag, hele dagen. Men i små, korte glimt kommer det. Og gir meg mot og styrke til å svømme videre. En vilje til å fortsette å bevege meg, bare for å se hva Gud har planlagt rundt den neste svingen.

Livet med Gud bak roret er aldri kjedelig, skjønner dere. Tvert om. Det er veldig spennende. Dette har vært en begivenhetsrik uke. Høydepunktet så langt, var samtalen med pateren på tirsdag. Å føle at jeg følger den stien jeg har beveget meg inn på. Leve i lyset av at Yeshua skriver historie med livet mitt. En historie som aldri slutter å overraske og fascinere meg. En kjærlighetsfortelling helt utenom det vanlige. En romanse hvor brudgommen er... ja, hva skal man si? ...en entitet. Et univers. En metafysisk skikkelse med en helt egen personlighet, vilje og plan. Og en humor. Ikke minst!

Guden er, når alt kommer til alt, en komiker. Han spiller for et publikum som er for redde til å le. Dette var det Voltaire som sa. Jeg synes det er ganske passende. Det er ikke sjeldent at jeg sender en tanke opp til Gud, berømmer ham for de briljante planene hans og hans lattermilde medvirken. Det er ikke bare jeg som opplever Gud på en slik måte. Men det er kanskje bare jeg som har fått erfare hvor spik, spenna gæren han er. Han pleier å si at han gjorde meg gal med vilje, slik at han kunne ha en som var på hans nivå, - for konversasjon og samvær. Et bilde som har blitt brukt, er det av et bonsaitre. En bonsaikunstner er lidenskapelig opptatt av treet sitt, og bruker lang tid på å stelle det og forme det slik han vil det skal se ut. På samme måte former Gud meg til sitt foretrukne bruk og bilde. Klipper bort de greinene som ikke behager ham, og lar de han liker vokse frem.

Men jeg er utålmodig. Jeg er lei av å være et prosjekt. Jeg vil ha det ferdige resultatet. Jeg vil ha Kaken. Men Guden ber meg være tålmodig. Han sier at alt skal skje, alt til sin tid. Så da må jeg vel bare vente da. Vente, mens han klipper den siste greinen. Hvilken er det? Jo, tålmodighet. Den har han stusset og formet siden 2011. Man kan si tålmodigheten er så finpusset nå, at hadde Kaken vært en realitet, hadde jeg ikke trodd det var virkelig, engang. I mitt hode er "Kaken" bare en fin tanke, - og aller høyst sannsynlig er den en løgn. Men den er en slags gulrot som gir meg lyst til å fortsette videre. Alt i lys av at Gud faktisk har en god plan. "Kaken" er noe som kanskje er der, og kanskje ikke. Men det vil jeg aldri vite, før den har manifestert seg. Litt som Schrødingers katt. For å oppsummere og vifte litt ekstra med gulroten for meg selv, legger jeg ved et bilde av en høyst levende katt, med en høyst virkelig kake. Så får jeg bare be Gud forte seg, enda jeg vet at en slik bønn er det siste han hører på.

Skal jeg gjøre noe, gjør jeg det ordentlig!, sier han. Han sier også at han gjør tingene på en slik måte at man vil spørre seg om han i det hele tatt har gjort noe som helst, når planene hans har fått utfolde seg. En tryllekunstner av stort kaliber, er hva denne Guden vår er. Og jeg har fått i oppgave å formidle deler av hans geniale vesen med dere. Det, og litt annet som fortsatt er uavklart. Men følg med videre, så vil alt komme for en dag, med tid og stunder. Det lover både jeg og Guden!

- Månebarn