4. mar, 2017

Sammenstiftingen

Jeg tenker mye på en ting. Dere kan kanskje, utifra bildet jeg har lagt ved dette innlegget, gjette dere frem til hva som står så sterkt i bevisstheten min. Hva som opptar så mye av min oppmerksomhet. Det er bryllupet. Det som involverer meg og en vakker Mann med stor M. Den vakre Mannen ved navn Yeshua. Han de fleste kjenner som Jesus. Men som foretrekker at fanklubben hans bruker hans opprinnelige, hebraiske navn.

Selv blir jeg kjempeglad når jeg hører navnet hans. Ikke bare det hebraiske. Når jeg hører folk snakke om Jesus - det latinske navnet - kjenner jeg en deilig følelse spre seg fra hjertet mitt, og ut i hele kroppen. Men følelsen er faktisk enda sterkere, når det er Yeshua, Yashua eller Yahusha som blir nevnt. Et navn burde ikke ha så mye å si. Man vet jo hvem det er snakk om uansett. Likevel tror jeg faktisk at Mannen det er snakk om, foretrekker at man snakker om ham med det riktige navnet.

Så er det dette bryllupet, da. Det har vært en drøm så lenge. Jeg har illustrert det på flere ulike måter. Legger ved linker her, av tegninger jeg har laget med drømmen som tema. Denne og denne, blant annet. En drøm som har vært en del av bevisstheten min i så mye som syv år. Kanskje til og med enda lengre. Den første gangen denne tanken ble presentert for meg, var i 2009. Da sa Stemmen i Hjertet ordene "nonne", og "skilt alkoholiker". Det var noe av det første han sa til meg. Og det tok veldig lang tid fra disse ordene ble sagt, til drømmen om å være en nonne, faktisk var en del av virkeligheten min.

Dette er en drøm som har vokst frem, blitt sterkere og mer og mer virkelig, etterhvert som tiden har gått. I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvordan Yeshua fridde til meg. Og kanskje er dette et frieri som har foregått over lang tid. Likevel er høsten 2011 viktig i fortellingen om hvordan Andrea Månebarn ble kjent med Yeshua HaMashiach. Det var mye av stor betydning som skjedde på den tiden. Frieriet er én viktig ting. Noe annet var de to - ja, faktisk, to - åndsdåper jeg opplevde. De har jeg nok allerede skrevet om. Men ettersom jeg er kjent for å gjenta viktige ting, kan det godt være jeg forteller om det igjen, en vakker dag.

Og kanskje kommer alt for en dag, den dagen jeg publiserer boken om denne vandringen med Gud. En bok som ikke er påbegynt enda. Som bare er en vakker tanke, en mulighet, en plan som jeg ikke aner annet enn konturene av. Den boken jeg skriver nå, Bønneloggen på PC, er mer som en dagbok. En dagbok som svarer meg. For det meste kjefter jeg på Gud, fordi jeg ikke forstår planene hans. Og en god dose kjærlighetserklæringer og koseprat. En fin balanse mellom klaging og lovprisning, med andre ord. Men når alt kommer til alt, er Bønneloggen et dokument som skal vise hvor sykt forelska Yeshua og Andrea er i hverandre. Alt for å formidle Gudens gode natur.

Nå skal jeg fordype meg i kontemplasjon, i samtale i Bønneloggen. Det er ikke så mye jeg klager akkurat nå. Men er det én som får høre om alle ja- og nei-følelser jeg har, så er det Guden i Bønneloggen. Han er veldig tålmodig, og finner seg i det meste. Med en nesten irriterende positiv innstilling til alt. Det er vel derfor jeg elsker ham, og har valgt å vie livet mitt til ham. Til Mannen med stor M; til Yeshua - Mannen i mitt liv. Både på protestantisk og katolsk vis, og på alle andre mulige måter. In every way humanly possible!

*gleder seg til å bli Fru HaMashiach - nok en gang*

- Månebarn