9. mar, 2017

Helt rå i "Alias"

God kveld, verden. Her er Månebarnet igjen. Med noen velvalgte ord. Ok, det er ikke helt sant. Når jeg skriver blogginnlegg, vet jeg aldri på forhånd hva jeg skal snakke om. Men det blir jo alltid noe bra. Eller tilnærmet bra, i det minste. Her jeg skriver på befalning fra Kongen selv. Ettersom hver eneste bokstav, hvert eneste ord og hver eneste setning er automatskrift, går dette lekende lett. Jeg husker nesten ikke tiden da det var jeg selv som var forfatter av tekstene jeg skrev. Hvor jeg måtte tenke for å produsere noe som helst. Kanskje er jeg bortskjemt i så måte. At Guden forfatter alt for meg. At jeg bare sitter her som et velvillig medium, klar for å formidle det Gud har på hjertet.

Det er likevel noe jeg har tenkt til å fortelle dere om. Om det er jeg som tenker at jeg vil det, eller om det er Guden som forteller meg at jeg skal skrive om det, er et mysterium, selv for meg. Noen ganger er Gud, - eller Yeshua - en så stor del av meg at jeg ikke vet hvor Andrea slutter, og Guden begynner. Dette har jeg brukt mange år på å finne ut av, - å forstå. Og enda forstår jeg det ikke fullt ut.

Noe jeg skrev om i Bønneloggen her om dagen, var dette. Jeg klipper og limer. Min stemme er vanlig tekst, mens Guds er i kursiv.

"Jeg er lei for at jeg sa du var dritt og møkk. Men noen ganger føler jeg det. Og kanskje er det fordi jeg føler det om meg selv. Og siden du er en så stor del av meg, faller noen av de egenskapene på deg, også.

Du er så sammenflettet med Guden, at det du tenker om deg selv, tenker du også om meg? Men kan du ikke da tenke at det gode du tenker om meg, også kan tenkes om deg? Just a thought."

Ja, sånn foregår samtalen. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så blir det ikke rent lite kjeft som kommer fra denne kanten. Jeg kjefter på Gud og kaller ham både en jævel og en psykopat. Det er sikkert veldig feil av meg, og ja, kanskje ganske blasfemisk. Men til mitt forsvar er vi tross alt gift. Og han tåler det. Han bare spøker det bort og er når sant skal sies veldig lite med i alle utbruddene mine. Bare full av latter og humor. Noen ganger er det så irriterende at jeg bare sier "faen ta deg!", og finner på noe annet. Da går jeg som regel inn i meg selv, inn i Eden, - det meditative stedet hvor jeg og Guden møtes. Så tenker jeg på ingenting, og føler meg straks bedre. 

Og dette leder meg til det jeg egentlig skulle fortelle dere om. Jeg har i en god stund nå vurdert å foreslå noe for Alex. Dere vet Alex, mannen som kanskje - muligens er det nærmeste jeg kommer Yeshua i levende live. Men så har det seg slik at jeg alltid har utsatt dette spørsmålet. Og i går var det faktisk han som spurte meg om dette. Han foreslo at vi skulle begynne å meditere sammen. I den nye kåken min, på den rosa sofaen som faktisk heter "Alex". Jeg var selvsagt helt med på det. Og bare det at jeg faktisk hadde kontemplert å foreslå kontemplasjon som en felles aktivitet, er jo en herlig synkronisitet i seg selv.

Noe dette kan medføre, er at vi blir eksperter på telepati. Hvis du ikke vet hva det betyr, så handler det om å kommunisere gjennom tankene våre. Kommunisere ikke gjennom blikk og kroppspråk. Men å kunne sitte i hvert sitt rom, helt uten en telefon, og sende tanker og beskjeder til hverandre. Jeg tror det er fullt mulig, skjønner dere. Og jeg tror at hvis det er noen jeg kan være i stand til å snakke med telepatisk, så er det Alex. Han er, tross alt, en slags tvillingsjel. Bare tenk hvor rå vi ville blitt i spill som "Alias"! Det er et spill hvor man konkurrerer om å gjette et ord, uten at den som forklarer bruker ordet.

Sannsynligvis er dette bare én av fordelene en telepatisk kontakt kan føre til. Sånn sett er jeg barnslig. Kanskje kan min og Alex' Yin og Yang-relasjon revolusjonere åndelighet og bevissthet på mange måter. Og her går jeg og tenker på å hevde meg i et brettspill, av alle ting. Men altså, dette er bare tanker om hvis og kanskje. Først må vi jo lære oss å kommunisere gjennom tankene. Og det kan dette med å meditere i fellesskap være en velkommen effekt av. Hvordan vet jeg dette? Jeg så en film om det på Unity-senteret for noen uker siden. Det var vel da mitt ønske om å meditere med Alex dukket opp. Om ikke allerede før den filmen. Likevel ventet jeg til det var han som foreslo det.

Om litt over en uke flytter jeg inn i den nye hybelen. Bostedet som vil være et realt løft for mitt åndelige liv. Det tror jeg av hele mitt hjerte. Hvorfor skulle Guden ellers latt meg havne der? Ok, så var det noe vondt og dramatisk som førte til at jeg måtte flytte. Men ikke søren om det ikke skal komme noe godt ut av det! Dermed velger jeg å tro at denne nye hybelen og dette nye nabolaget er det gode som kommer ut av det jævligste jeg har vært igjennom så langt i livet. At Gud på denne måten snur den vanskelige situasjonen om til en velsignelse. Sånn må jeg bare tenke. For å bevare min karakteristiske sinnsro og sjelefred. Just so.

- Månebarn