16. mar, 2017

Kongenes Konge

Flyttedagen nærmer seg med stormskritt. Og mine stressetanker er veldig merkbare. Hvordan skal jeg få plass til alt? Jeg har et berg av eiendeler. Noe kommer jeg nok til å måtte kvitte meg med. For noen dager siden lå jeg og stresset og prøvde å tenke ut hvor jeg skal gjøre av alle klærne, skoene og veskene mine. Gud var ikke spesielt hjelpsom. Han sa ordet "hoarder". Det er en person som samler opp ting, har huset fullt, - og nekter å kvitte seg med noe. Jeg har kanskje tre eller fire plagg jeg vet jeg aldri kommer til å bruke. Legger jeg godviljen til, kan jeg kanskje fylle opp en handlepose, som jeg tar med til nærmeste Fretex-container. Men det vil være med tungt hjerte.

Så er det kanskje litt paradoksalt å være så knyttet til tingene sine, når jeg prøver å vandre på en sti av enkelhet, lydighet og fattigdom. I regelen for det livet jeg prøver å leve, står det blant annet at man skal kle seg diskret. Man kan si mye om klesstilen min. Men jeg tror ikke ordet "diskret" er ett som passer inn, skal man beskrive antrekkene mine. Jeg lever etter flere regler. Mine egne regler. Én av dem er denne: Livet er for kort til å kle seg i sort. Sånn sett er jeg langt fra å være en nonne. Og kanskje det er dette med å gå kledd i det jeg selv føler for, som tiltrekker meg mest ved regelen for Stiftseremitt-livet. Å leve som noe i nærheten av en nonne, men samtidig kunne kle seg pent. Så skal det sies at sammenliknet med hvordan jeg kledde meg for noen år siden, er antrekkene mine veldig mye mer nedtonet og diskrete nå. Som i dag. En ensfarget, gammelrosa bukse med blafrende stoff. Og en hvit tynn ullgenser over en hvit bomullstopp. Hvor prikken over i'en er et nydelig kors med perlekjede og masse bling. Og i dag har jeg, til ære for Alexander, - krøllete hår. Jeg skal møte ham snart, skjønner dere. Vi skal på Murakami by Murakami, en utstilling på Astrup Fearnley-museet. Det er jeg, Alex og bestevenn Christine som skal dra sammen.

Jeg presenterte de to for hverandre, nemlig. Og begge kunne tenke seg å se mer til hverandre. Så var det Christine som gjorde meg oppmerksom på denne utstillingen, og lurte på om vi skulle ta turen. Da foreslo jeg at vi inviterte med Alex, også. Og så fant vi en dag det passet for alle tre. Det var i dag. Enda det trolig kommer til å være den travleste dagen på denne utstillingen, ettersom det i dag er et arrangement med velkomstdrinker og DJ og fullt baluba. Hvis det gir mersmak er det godt mulig jeg prøver å få til et besøk til, sammen med mor og lillesøster. Både jeg og søsteren min er veldig fascinert av den japanske kulturen. For mange år siden gikk vi til og med på japansk-kurs sammen. Watashi wa Andolea desu! (Jeg er Andrea!)

Til dette innlegget legger jeg ved enda ett av Jesus-bildene mine. Dette betyr mye for meg, og jeg har gitt det navnet "Kongenes Konge". Det var faktisk det jeg ble minst fornøyd med, da alle seks bildene var ferdig. Likevel er det dette som har betydd mest i ettertid. Jeg har til og med laget en ny versjon av det, i akrylmaling. Da jeg var innlagt i fjor høst, var det Kongenes Konge jeg tok med meg for å ha stående ved sengekanten. Det var det jeg så på, i mine meditative stunder med Yeshua. Jeg var godt forberedt, og tok med det innrammede bildet til Peppe's på Skøyen og videre opp til Norway Cup, den dagen jeg fikk bestekompis til å kjøre meg til legevakta, for å legge meg inn. De første dagene på sykehus, var jeg på det som heter skjerma avdeling. Noe veldig merkbart og veldig merkelig, var at på den avdelingen, var det som om antennen min var skrudd av. Det var bare utenfor avdelingens vegger at jeg klarte å kommunisere med Gud. Dermed dro jeg ofte til kapellet, hvor jeg hadde små, korte stunder av nærhet og kontakt. Da jeg ble flyttet over til en annen avdeling, det de kaller stuesiden, ble plutselig antennen fullt brukbar igjen. Og ettersom det var på stuesiden jeg oppholdt meg mest, var dette sykehusoppholdet noe i nærheten av en langvarig retrett. 

Men ikke misforstå. Et "retrett" på psykiatrisk sykehus, og et Ignatiansk retreat på et ordentlig retreat-sted, er to vidt forskjellige ting. Jeg foretrekker det siste, på alle måter. Og ettersom bildet i gullramme av Yeshua med gullkrone, er et nøkkelelement i kontempleringen min, kommer jeg til å ta det med på retreaten jeg skal på i juni. Jeg kommer også til å ta med tegnesaker. Kanskje blir det seks nye fremstillinger av Sjefen. Med ytterligere seks av navnene hans. Men nå må jeg gå. Gud velsigne dere, på alle måter Gud kan velsigne noen på. Må han sende lys, glede og godhet i deres retning. Det er min bønn.

- Månebarn