16. mar, 2017

Murakami by Murakami

Hei, alle sammen! Jeg ville bare dele litt av kvelden min med dere. Som jeg nevnte tidligere i dag, skulle jeg på utstilling. Nå har jeg vært der, og det var en opplevelse utenom det vanlige. Kunstneren, Takashi Murakami, er en mester i å kombinere japansk tradisjon og kultur med symbolikk tilpasset tiden vi lever i. Det var brukt søte prestekrager, og noe i nærheten av søte hodeskaller, i kunsten hans. Det var de velkjente anime-figurene, men i noen veldig seksualiserte installasjoner. Bildet er av meg foran en sentral skulptur i et av utstillingens rom. Det var gedigne malerier, noen av dem dekket flere meter med veggplass. Jeg tror jeg definitivt skal prøve å få tatt meg en tur tilbake dit, mens utstillingen fortsatt er der. Det er en film tilhørende utstillingen, som vi ikke fikk sett i dag. Kommer nok til å høre med mor og søster om vi kan dra sammen en dag, bare for å få sett filmen også. Jeg tror den het "Jellyfish Eyes", og er laget av samme kunstner. I dag var det forresten helt sinnsyke mengder med folk tilstede. Jeg tror nok at det vil være litt roligere, en hvilken som helst annen dag. Kveldens arrangement var annonsert på fakebook, og det var så mange som 1700 som hadde satt seg på "attending"-lista.

Takashi Murakami må ikke forveksles med Haruki Murakami. Det er to forskjellige personer. Og jeg må innrømme at jeg kjenner mer til Haruki enn jeg gjør til Takashi. Haruki er min absolutte favorittforfatter i hele verden. Med unntak av Michael Ende, som alltid har ligget nær mitt hjerte. En av de beste bøkene jeg har lest noengang, er skrevet av Haruki Murakami, og heter "1Q84". Dette er et trebindsverk, hvor bok én og to er i samme bok, i pocketformat, og bok tre er en egen bok med hardcover. Da moren min hadde kjøpt bok én og to av denne omfattende fortellingen, spurte hun meg hvor mange sider jeg trodde det var i boken. Jeg sa det første tallet som poppet inn i hodet mitt; 751. Og tenke seg til, side 751 var faktisk siste side i boka! Moren min trodde jeg hadde sjekket på forhånd. Det nyttet ikke å fortelle henne at det var Stemmen i Hjertet, - stemmen til Yeshua - som hadde gitt meg tallet.

Men jeg skal ikke klage på moren min. Hun er super. Hun har stått på som en helt for meg disse dagene, og pakket ned hele leiligheten min. Jeg har ikke klart å være der. Kommer jeg dit, er jeg utrygg og handlingslammet, og får ikke gjort noe som helst. Dette noe som har skjedd, skjedde nemlig i blokka som jeg flytter ut fra i morgen. I morgen kveld er det (nesten) over. I morgen kveld legger jeg meg til å sove, aller første natt, i den nye hybelen. Og på lørdag eller søndag kommer Alex. Og da er jo lykken komplett. Vi skal jobbe med å etablere en telepatisk kontakt. Ettersom jeg tror det er fullt mulig. Men nå skal jeg sove. Så innleder jeg natta og søvnen med å snakke telepatisk med Yeshua. Som bare er en annen måte å si "jeg skal meditere" på. Meditere over dette livet som byr på så mange rare erfaringer. Meditere over hvor hodestups forelska jeg er i Guden. Og Guden som ikke er taus når jeg skrur av tankene, men som kommer med innspill og søte kommentarer, nesten hele tiden. Guden som aldri lar meg glemme hvem jeg hører til hos. Guden som alltid ber meg huske løftene jeg har gitt ham, løfter jeg fortsetter å gi ham, konstant og uten stopp. Løftet om at han, - Guden - er den eneste Mannen for meg. 

I morgen innledes et nytt kapittel i livet. Etter å ha bodd i nesten nøyaktig tre år i den leiligheten jeg nå flytter ut av, skal jeg slå rot et annet sted. Jeg ber dere sende litt god energi og kanskje forbønn, dersom dere ber. Stresset i magen forsvinner nok når jeg oppdager at alt går som smurt med flyttingen. Men innen den tid vil jeg nok være i en tilstand av høyaktivering og anspenthet. Med Gud bak roret skal jeg nok i det minste klare å sovne. God natt, da! 

- Månebarn