19. mar, 2017

Rosene

Jeg tror aldri jeg har fått roser av en mann noengang. Men i dag fikk jeg det. De er fra Alex, som var her i noen timer nå i kveld. Den mannen, altså. Han er bare topp! Og rosene, da. Er de ikke nydelige? Han sa at valget stod mellom disse og noen som var helt røde. Men han valgte disse. Og det er nok hva jeg ville valgt også, skulle jeg kjøpt roser til meg selv.

Det var kjempehyggelig å ha besøk av Alex. Vi drakk kaffe (som smakte surt, av en eller annen grunn), så på norsk humor på YouTube (blant annet en episode av Fleksnes) og hadde en fin meditasjonsøkt. Alex hadde en veldig sterk opplevelse mens vi mediterte. Så snakket vi sammen om hvordan Gud både er alt og ingenting på samme tid. Og hvordan tid er det mest flyktige og relative ved vår hverdag og virkelighet. Det er noe spesielt med samtalene vi har. Det er som det bildet jeg har brukt som header på andreaisabel.blogg.no, det som skal illustrere hvordan Gud styrer alt og alle. Bildet heter Panteisme i Praksis. Og det var dette jeg skulle frem til. Når jeg og Alex snakker sammen, har disse dype samtaler om universet og hva som driver historien fremover, - er det som på bildet. Guden som leker med sine finger puppets. Guden som lager teater, hvor alle roller, de gode og de mindre gode, skrives av ham. Alle replikker, alt av tanker, alle følelser. Alt er en del av dette teaterstykket som i samtalene meg og Gud imellom, heter Evighetenes Evighet.

Det har skjedd noe annet i dag, også. Den første videobloggen på nesten et halvt år er laget. Hvor jeg snakker om noe som skjedde natt til i dag. For å slippe å gjenta meg selv, så anbefaler jeg at du tar en titt på videoen. Den er å finne her på JesusogKristus, i seksjonen som heter MS Kristus. Som egentlig er mitt alias, fra når Gal med stor G er slått på. Akkurat nå er galskapen hvilende, rolig og latent. Men jeg kan ikke garantere at den aldri kommer tilbake. Faktisk, så vil jeg den skal komme tilbake. I mine psykotiske perioder er jeg så fullkomment lykkelig - for det meste - at jeg nesten savner det, sånn som jeg har det nå.

Men ikke misforstå. Jeg har det veldig bra nå. Jeg lurer litt på hvordan og hvorfor jeg er så heldig, som kjenner meg så glad hele tiden. Nå som flyttingen er overstått, og den forrige leiligheten snart er et avsluttet kapittel, er det veldig lite i livet mitt som trekker meg ned. Besøket av Alex, rosene, livet som smiler til meg og min sjel som nyter euforiske øyeblikk av ren lykke - alle disse elementer som høyner frekvensen min. Men jeg skal være stille nå. Og betale regninger. For ja, enda hodet er i skyene både titt og ofte, så glemmer jeg ikke disse jordiske og veldig nødvendige tingene som alle mennesker må forholde seg til. 

God natt da, menneskebarn. Månebarnet sender solstråler i deres retning, og ber en liten bønn for alle de ukjente leserne hennes. En bønn om at Gud skal vise seg i livene deres, og fylle dere opp med alt han/hun har av gode gaver og velsignelser. Stor klem fra meg!