22. mar, 2017

Normal eller gal?

Hei, dere. Jeg håper dere har en god onsdag. Jeg sitter her og venter på Arnis. Vi skal gå på katolsk messe i kirken min, som ligger i umiddelbar nærhet til mitt nye bosted. Dette blir første gang jeg besøker kirken etter flyttingen. Arnis går egentlig i en annen menighet. Men han kontemplerer å bli katolikk, og er i undervisning for å konvertere. Jeg og Arnis har vært i flere kirker sammen. Det er en sånn ting vi gjør. Vi var dessuten i Trondheim for noen måneder siden, fordi Arnis så gjerne ville gå i Nidarosdomen med meg. Det var en ganske sterk opplevelse. Enda begge to satt og sov under gudstjenesten. Det er visst også en ting vi gjør.

Jeg driver og teller ned til turen jeg og Alex skal ta på søndag. Vi skal på et minicruise med Color Line, til den tyske byen Kiel. Den turen har jeg tatt tre ganger tidligere, tror jeg. Men aldri med Alex. Jeg er veldig spent. Mest av alt gleder jeg meg, og tror det blir en kjempefin opplevelse. Men det er en liten del av meg som gruer seg, også. Alle sånne "hva hvis?"-scenarier. Hvis hvis båten synker? Hva hvis jeg ikke får sove? Søvn er vel egentlig det jeg bekymrer meg mest for. Nå sovner jeg alltid for tiden. Men jeg har aldri sovet med Alex før. Hva hvis han snorker? Hva hvis jeg blir liggende våken hele natten? Men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. Dessuten har jeg ordnet med en e-resept på de sterke sovepillene jeg prøver å ikke være avhengig av. Så i verste fall bare doper jeg meg ned, og så kan søvn være et problem for alle andre enn meg.

Her på hybelen er det trivelig og godt å være. Og jeg tror faktisk jeg sover bedre her enn i den gamle leiligheten, - den jeg flyttet ut fra på fredag. Så var det noe med timingen her. Det viser seg at kontrakten for leiligheten faktisk går ut i slutten av denne måneden. Og dersom jeg ikke har misforstått grundig, så betyr det at jeg ikke trenger å betale husleie ut oppsigelsestiden. For det var jo et uromoment. At jeg var nødt til å betale dobbel leie, for det gamle og for det nye stedet. Men leiligheten er ferdig utvasket nå. Det har Kine Bønnesvar sørget for. Det eneste som gjenstår er litt ting som har blitt brukt i vaskingen. Støvsuger og sånt. Så skal jeg møte gårdeier i den gamle leiligheten og forhåpentligvis få en godkjennelse av utvaskingen. Så leverer jeg nøklene, og hvis alt er i orden får jeg depositumet tilbake. Alt før april er påbegynt.

Jeg har en tendens til å alltid tenke "hva er det verste som kan skje?" - og nesten forvente det verste. Men erfaring tilsier, gang på gang på gang, at det er veldig sjeldent at det verste skjer. At jeg egentlig er veldig trygg, beskyttet og heldig. Det er et paradoks på mange måter. Å alltid være i beredskap, alltid forvente katastrofer og dommedag, - og samtidig føle seg som Guds høyest elskede skatt. Jeg er - tross alt - Playmate to Jesus. Det er en sang av Aqua, og det er navnet på ett av albumene mine i den fake boka. Et navn det ikke var jeg som bestemte, men Guden. Guden som gav meg et mini-mirakel. Noe han gjør fra tid til annen, og jeg som ikke klarer å formidle disse tingene til andre uten å høres gal ut. Men det toget har vel gått. Det er vel ingen der ute som tror jeg er ved mine fulle fem?

Skal jeg være helt ærlig, så tenker jeg på normalitetsbegrepet som et skjellsord. Selvsagt er det grader av unormalitet og galskap. Akkurat nå er jeg på et godt sted, hva galskapen angår. Den er der. Men den tar ikke så stor plass at jeg ikke kan tenke på annet. Og jeg klarer å føre samtaler med folk uten å trekke inn Gud og Jesus hele tiden. Men etter alle ordets definisjoner er jeg gal. Om det er med stor eller liten g er ikke så viktig. Jeg vil være gal. Kaller du meg "normal" blir jeg nesten fornærmet. Jeg har en venn som liker når jeg kler meg "normalt". Hvor "normalt" betyr jeans og en ensfarget genser. Akkurat nå har jeg på meg en kjole full av engler, roser og fine ornamenter. Jeg tenker den passer bra for messe i kirken. Ja forresten, så har jeg selvsagt venner som liker meg på grunn av galskapen min, bare så det er sagt. I går hadde jeg besøk av to av dem, nemlig Vince og Kine. Føler meg heldig som har disse to i livet mitt!

Nå ønsker jeg dere en fortsatt fin onsdag. Solen skinner her i Bærum, og våren er snart en realitet. Eller kanskje den allerede er det, uten at jeg har merket det. Jeg har i det minste funnet frem vårsko og pakket bort vinterbootsene. Man kan si jeg er optimistisk. Gå i lyset og gå med Gud, da. Og nyt solstrålene! Stor klem fra Månebarnet.