2. apr, 2017

Strandet

God kveld, alle sammen! Har dere hatt en fin helg? Denne herlige, vårlige, deilige søndagen - hvor solen har tittet frem og varmet vinterslappe kropper. Jeg fikk full uttelling og gikk en kort tur på Kalvøya med Alex. Dessuten satt jeg ute på kafé med Sofia. Og fikk kaffe og kake hos Arnis. En aktiv og fin søndag, med andre ord. Men verken jeg eller Arne var i humør til å gå i kirken i dag. Menmen, det kommer flere søndager.

Akkurat nå er jeg hjemme hos moren min. Jeg har tatt en dusj, og har visst strandet på ett av soverommene her. Det skjer av og til. At en varm dusj skrur av kroppen min, så jeg ikke klarer å bevege meg. Jeg har heldigvis full bruk av fingre, så skriving går bra. Men å gå funker dårligere. Vanligvis når dette skjer, varer det ikke så lenge. Kroppen skrur seg av og på. Det gjør ikke så mye at den har skrudd seg av nå. Jeg skal jo snart sove, uansett. Og en natts søvn pleier å gjøre underverker. Da nullstilles kroppen, og jeg har fullt opp med stamina når jeg våkner om morgenen.

Det har dukket opp et element i livet mitt som gjør meg litt tankefull. Jeg skal ikke si det er en negativ ting. Men på en måte - på en veldig egoistisk måte - gir det meg nei-følelse. Alex, - den vakre mannen - skal begynne på et studie til høsten. Han har søkt seg inn på én skole her i Oslo. Og én skole i Tromsø. Det er nei-følelse-elementet. At Alex kanskje flytter så langt bort at hadde det vært samme strekning øst- eller vestover, hadde det vært en helt annen tidssone. Jeg unner Alex å følge drømmen sin. Jeg er glad han har funnet ut hva han vil drive med. Men - på en veldig egoistisk måte - så håper jeg han kan forfølge drømmen sin her på Østlandet. Likevel vet jeg vi kommer til å holde kontakten. Og han har sagt jeg kan komme på besøk, dersom han havner i Nordnorge. Jeg har forøvrig aldri vært lengre nord en Trondheim. Så da kan jeg i det minste krysse dét av bucketlist'en.

Det er litt om hva som foregår her. Nå nærmer det seg leggetid. Jeg sover hos mor, fordi vi skal møte gårdeier der hvor jeg bodde før, og gi ham nøklene, - i morgen. Ganske tidlig, også. Så er hele leiligheten på Slependen et avsluttet kapittel. Den er tømt, vasket og godkjent. Med litt flaks får jeg igjen depositumet, også. Nå er jeg offisielt Stabekk-frue. I en trivelig hybel under bakkeplan, med mitt eget, personlige særpreg. Og med en god energi og atmosfære. Det kan jeg nesten skrive under på at det er der, uten å skryte. Bare det at jeg alltid sovner når jeg legger meg, burde si sitt om saken. Så håper jeg at det går like smertefritt å sovne i natt, her hjemme hos mor. 

Gå i lyset da. dere. Som betyr å "vandre med Gud", å vite at han alltid leder oss i riktig retning. Guds stemme er en slags hvisken, som alltid vil prøve å føre oss til gode gaver og velsignelser. Noen ganger høres denne stemmen tydeligere enn andre. Et verktøy for å lære seg å skille Guds tanker fra våre egne kaostanker, er selvsagt meditasjon. Personlig er jeg overlykkelig over at jeg kan skru av tankene i den grad jeg kan det. Og lytte til denne indre stemmen, den sjelens vilje som alltid vil fortelle meg sannheten. Jeg har mange eksempler på hvordan det å skru av tankene har hjulpet meg med valg og veiskiller i livet. Men jeg skal ikke si noe annet enn "god natt", - akkurat her og akkurat nå.

God natt, menneskebarn. Månebarnet sender lys og kjærlighet i deres retning. Månebarnet ber for dere, og ønsker dere bare gode ting. Hun ønsker at Pappa med stor P skal vise seg like herlighetsfylt i livene deres, som hun opplever ham i sitt eget liv. Som jeg opplever, dag etter dag, natt etter natt. Gud velsigne dere. Stor klem fra meg!