3. apr, 2017

Mannen fra Himmelen - og Himmelmannen

Hei, verden. Nå kommer det noen velvalgte ord fra meg. Nei, det gjør det ikke. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva jeg vil snakke om. Annet enn at livet egentlig er helt allright. I dag har jeg vært på et eksotisk kjøpesenter. Grunnen til at jeg sier det er "eksotisk", er at det ligger langt fra hjemme, og verken jeg eller de jeg var der med hadde vært der før. Det var min søte venninne Leudi som lurte på om jeg ville være med henne og mannen hennes til Strømmen Storsenter. Grunnen til at vi dro helt dit, var fordi butikken "The Newyorker" ligger der. Mine venner fikk med seg litt av et lass med klær. Personlig har jeg det jeg kaller "shoppestopp". Så jeg kjøpte ingen verdens ting.

Men jeg kjøpte noe å spise. En grov baguette fra Bit. Hun som smurte den var litt for generøs med sennepen. Så det ble faktisk litt vanskelig å spise den. Sennepens ekvivalent til brain freeze. Jeg pleier å elske sterk mat. Men dette var nesten for mye for meg. Likevel klarte jeg å spise opp alt. Vil ikke si jeg koste meg. Men jeg var sulten, så da gikk det ned.

Det skjedde noe annet som ikke var så bra i dag, også. Gårdeier i leiligheten jeg har flyttet ut av var ikke fornøyd med utvaskingen. Det var småplukk han reagerte på. Men det var altså ikke bra nok. Så jeg vet ikke helt hva som skjer nå. Om jeg skal betale for ytterligere en vaskejobb, eller om vi (les: min mor) går over det resterende. Til slutt må det jo være bra nok. Det blir fjerde runde med husvask.

Men bortsett fra dette har jeg det fint. Kanskje mer enn fint. Alex fortalte meg, for noen timer siden, at han etter all sannsynlighet kommer til å komme inn på skolen han vil inn på, her i Oslo. Men etter en lengre samtale med Gud, kom jeg frem til at det ikke er verdens undergang om han flytter til Tromsø, heller. Det vil selvsagt være trist. Jeg vil savne ham med en voldsom styrke. Og jeg håper jo selvsagt han blir værende her. Men hvem er jeg til å motsette meg en Himmelmanns drømmer. Jeg er glad bare han er glad, jeg.

Himmelmannen - Alex - er faktisk fra det kalde nord. Så langt nord at det ikke ligger i fastlands-Norge, engang. Han er oppvokst på Svalbard. Der var de ute og lekte i 30 minusgrader, som om det var det mest selvfølgelige i verden. Jeg sitter her i 22 grader og fryser. Tror ikke jeg hadde overlevd så lenge på Svalbard, nei. Men jeg kunne tenke meg å dra dit. Helst på sommerstid. Det kunne jeg nok overlevd. Dessuten drømmer jeg om å reise til Island. Tror kanskje jeg fikk med far og lillebror til å ta en tur dit med meg nå til sommeren. Men egentlig tror jeg faren min har glemt det. Er forøvrig ikke avhengig av ham for å komme meg ut i verden. Selv om det hadde vært koselig med en tur med den siden av familien.

Jeg drar jo ganske ofte på ferie med mor og lillesøster. Familien i Bergen har jeg ikke reist med siden jeg var barn. Det er ikke et stort savn, eller noe. Jeg drar på turer med venner, jeg. En av mine beste venner og jeg har vært på flere turer sammen. Jeg nevner Dublin, Amsterdam, Tunisia, Barcelona og Tyrkia. For noen år siden ble det to turer til Tyrkia i sommerferien, med en måneds mellomrom. Denne sommeren har jeg ikke de største planene. Det passer meg, egentlig. Jeg vet det er helt irrasjonelt og ulogisk, men jeg kan ikke fordra å fly. Følelsen av å sitte der, i en hermetisk lukket blikkboks, og være fullstendig underlagt pilotens vurderinger, er noe som skremmer meg veldig.

Men i vinter tok jeg meg i nakkeskinnet. Og dro alene til Gran Canaria. Jeg var ikke alene der nede. Men på flyturen ned dit var det jeg som reiste alene. Da drakk jeg meg til mot. Og satt og snakket med Jesus i dette Word-dokumentet som jeg skriver på. Bønneloggen v. 2.0, som det heter - sånn foreløbig. Uten at jeg husker det eksakte tallet, har jeg nå skrevet over 200 sider. I 148 dager. Jeg har ikke skrevet hver eneste dag. Men har regnet meg frem til at jeg blir ferdig i 2018 en gang. Da vil jeg ha skrevet i 500 dager. Forhåpentligvis vil det være noe litt annet å melde enn at jeg har så lyst på røyk. Det er en leken og uformell tone oss imellom. Vi er - tross alt - gift. 

Den Mannen jeg elsker. Mannen fra Himmelen, som ikke er det samme som "Himmelmannen". Ja, for jeg har sluttet å tro at Alex er Jesus. Han var det ganske lenge, skjønner dere. Nå er han kanskje bedre enn Jesus. En vakker mann i kjøtt og blod som jeg har så enormt mye kjærlighet og respekt for, - og som ikke lever inne i hodet mitt. Som ikke leser tankene mine. Men som jeg tror jeg kan lære meg å kommunisere med på det telepatiske plan, - hvis vi begge jobber meditativt med det.

Ja, og nå avslutter jeg slik jeg ofte gjør. Forteller dere at kveldens innlegg er slutt, og at jeg skal finne veien til senga for å møte Sjefen i det kontemplative paradiset vi kaller Eden. Det er å anbefale, altså. Å kommunisere med Gud. Jeg vet jeg ikke er den eneste han snakker til. Men jeg tror jeg vil være den eneste som har giftet meg med ham - både på protestantisk og katolsk vis - når den tid kommer.

God natt, kjære dere. Bildet jeg legger ved er en av sidene i tegneserien. Den har fått et lite stopp. Men kanskje det kommer mer, etterhvert. I mellomtiden vil jeg bare si at dere er flotte. Takk for at dere gidder å lese disse skriveriene. Jeg setter enormt pris på det. Dermed er dere i bønnene mine, og jeg ønsker all Himmelens velsignelser over livene deres. Stor klem fra Månebarnet!