7. apr, 2017

Krampaktig positivt

Jeg hører på en fin sang nå. En av favorittene. Den heter Daughter, av artisten Sleeping At Last. Det er to grunner til at denne er en favoritt. Det første er teksten. Det andre er måten jeg oppdaget sangen på. Det var Gud, skjønner dere, som ba meg søke etter nettopp det ordet på Spotify. Jeg legger ved en link til sangen på YouTube. Teksten "This is your kingdom, this is your crown, this is your story" passet så godt inn i mitt selvbilde, verdensbilde og gudsbilde - på den tiden. Ikke rart sangen ble en favoritt.

I dag har jeg vært med den vakre mannen. Vi var først i Sandvika og drakk noe kaldt i solen. Mannen drakk øl. Jeg drakk ismocca. Solen var tilstede, og varmet den vinterdorske byen. Vi kan vel trygt konkludere med at våren er her. Dagens temperatur var kanskje mer i retning sommer. Ingen av oss klaget på det. Vi nøt solen både i Sandvika og på Stabekk, hvor vi spiste lunsj. Eller noe lunsj-aktig som kanskje - hvis man legger godviljen til - kunne fungere som middag. Deretter dro jeg og Alex hjem til meg. Og jeg burde nok ha servert noe annet enn kaffe. Det får bli neste gang. Ett eller annet jeg kan servere med chilibernaise, som av en eller annen grunn står i kjøleskapet mitt. Kanskje jeg får kjøpe meg en ordentlig biff, nå som jeg plutselig er kjøttspiser igjen.

Alex og jeg har gjort noe viktig for bosituasjonen min i dag. Vi hang opp fire bilder på veggen. To av de er til og med hjemmelaga! Disse to henger i soveromsdelen av hybelen. Det skal tre andre, mindre bilder opp på veggen også. Men da trenger jeg flere dingser. Dingser jeg ikke har, og som jeg måtte improvisere frem for å henge opp "The Glorious Cake" og "We Belong To The Frozen World" - disse Månebarnets mesterverk. Neida, jeg tror ikke jeg vil kalle de mesterverk. Men jeg er veldig glad i disse to. Fra den tiden da min indre verden tok så stor plass at det var alt jeg hadde plass til. Det var nok en slags kunstnerisk gjødsel, dette med å være pasient. Etter at jeg flyttet hjem til meg selv igjen, har jeg ikke klart å produsere noe som helst. Jeg sier ikke jeg aldri skal lage et bilde eller et maleri noengang igjen. Men det er unektelig en liten kunstnerisk tørke på gang.

Uansett, da. I kveld hadde vi en sånn fin meditasjonstund sammen, jeg og Alex. Jeg tror vi mediterte i så mye som 40 minutter. Det var gode oppelvelser for begge to. Jeg hadde både indre bilder og indre kriser. Alex hadde fine og konstruktive ting å si om krisene mine. Og han forsikret meg om at jeg bare måtte ringe, om krisene mine ble for påtrengende. Jeg lovet at jeg ikke kom til å ringe ham ned, skulle jeg bevege meg ut på dypet og synke ned i vanskelighetene og nei-følelsene mine. Uten å røpe mer enn jeg vil, er det dette noe, - det som var årsak til at jeg måtte flytte - som skaper problemer for meg. Enda så flink jeg er til å alltid se det gode i enhver situasjon, så er dette en ting som ikke på noen måte kan vendes om på, og bli til noe godt. Med unntak av at jeg har det som plommen i egget på nytt bosted. Ja, så da er det vel kanskje én tingi det minste.

Dagen er ikke over enda. Jeg diskuterer med meg selv om jeg skal gidde å gå 450 meter for å besøke en venn og en annen venn hos førstenevnte venn. Formen har ikke vært på topp i dag, og Alex har fungert som stokk i mangel på gangfunksjon. Dersom jeg bestemmer meg for å dra hjemmefra i kveld, tar jeg iallfall med meg stokk. Jeg har to, skjønner dere. Den ene fungerer som veskestativ. Den andre er kun brukt én gang, og nesten ikke det engang. Elle melle - gå ut eller bli hjemme?

Uansett hva jeg finner på, håper jeg dere får en fin kveld. Nyt den litt ekstra, og tenk over hvor fantastisk deilig vi har det her i Norge. Særlig nå som vinteren vinker farvel. Månebarnet føler seg fornøyd og glad, og merker ikke noe særlig til krisene i livet. Og nok en god ting man kan høste av vonde opplevelser: Det er i kontrastene at lyset skinner sterkest. Man trenger smerte for å sette pris på gleden. Og på mange måter er det sterkeste av alt å kunne omfavne selv smerten, - og innse at alt er en del av den menneskelige opplevelsen. Eller er dette bare mitt forsøk på å alltid tenke positivt - nesten krampaktig positivt? Nei, jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ikke er klar for å avslutte dagen. Dermed tar jeg med pågangsmot og stokk og går på besøk til min nesten-nabo. God kveld, alle sammen!

- Månebarn