14. apr, 2017

De kaller meg en fake nonne

Jeg skal prøve å formulere meg så jeg ikke høres gal ut. Verken med stor eller liten g. Det var min far, skjønner dere, som hadde reagert på de siste innleggene her på Ragnarok-bloggen. Men når sant skal sies, tror jeg egentlig ikke min far i det hele tatt leser det jeg skriver. Han har sine spioner, som melder fra når eldstejenta høres sprø ut. Men å lese det selv? Nei, det gidder han ikke. Grunnen til at jeg tror dette, var det at jeg spurte ham akkurat hva han hadde reagert på. Men det kunne han ikke fortelle meg. Hvilket gir meg grunn til å tro han ikke har lest noe, i det hele tatt. Det gjør ikke meg så mye at han ikke leser om tankene og betraktningene, erfaringene og opplevelsene mine. Det er jo ikke slik at jeg leser det han skriver, heller. For han kommer på trykk til stadighet. Men jeg skal lese A-magasinet i dag. Av helt andre grunner enn min far. Det er nemlig min venn Vince, eller som jeg kaller ham; Captain America, som blir intervjuet i dag. Det må jeg jo få med meg. Heldigvis abonnerer min mor på Aftenposten. Så jeg får lest artikkelen uten å måtte betale for det. Ja, for jeg skal hjem til henne i dag. Påskesamvær med den nærmeste familien. Yellowpants er på, med en litt mer pyntet topp i dag. 

Hva Langfredagens middag blir, er fortsatt en overraskelse. Moren min lager god mat, så uansett hva hun lager, tror jeg det blir smakfullt. Det er middagen. Jeg håper på dessert, også. Og påskeegg! Jeg tenker tilbake til min ungdom, da min far og stemor mente jeg var for stor til å få påskeegg. De andre barna fikk selvsagt hvert sitt. Jeg var 13 eller 14, dermed var jeg for gammel. Nå er jeg 28, og jeg synes fortsatt det er helt innafor, ja nesten pliktig, - at min mor gir meg et egg fylt med godteri.

Jeg var på messe med Arnis i går, som jeg sa jeg skulle. Det var en fin opplevelse. Arnis driver og vurderer å bli katolikk. Jeg og moren hans maser litt på ham om å komme videre med undervisningen. Selv pateren ber meg mase på Arnis om å ta kontakt. Jeg husker med glede tilbake på den dagen jeg konverterte. Det var etter å ha gått i undervisning i ett år. Det skjedde i august 2014. Da jeg våknet den dagen, ba jeg Gud sende en regnbue for å markere det store skillet jeg nå skulle gjennom. Og tro det eller ei. Da jeg var ved kirken, klar for å gjennomføre seremonien, var det akkurat det jeg så på himmelen. En klar og tydelig regnbue.

Når jeg føler meg misforstått av de som skal være mine nærmeste, altså foreldrene mine, - tenker jeg på alt jeg har vært gjennom med Gud. Det fyller meg med håp, mot og styrke. Mine personlige erfaringer og opplevelser av Guds medvirken blir et slags drivstoff. Med min kontemplative relasjon til Jesus kan hele verden misforstå meg. Det har ingen betydning. Det er ikke verdens oppgave å forstå meg. Det er min oppgave å forstå Gud. Å vandre langt fra verdens forståelse av virkelighet, er ikke det verste som kan skje, - i min øyne. Å vandre alene er heller ikke verdens undergang. For når sant skal sies, er jeg aldri alene. Ikke egentlig. 

Jeg skal avslutte. Men først må jeg dele noe litt komisk slash merkelig slash påfallende. Det var en mann i Ghana for en tid tilbake. Han het Richard. Han mente jeg skulle flytte ned dit. Legge fra meg alle planer og drømmer, og gifte meg med ham. "Din eneste oppgave vil være å hente barna våre på skolen", sa han. Men jeg avviste ham. Jeg sa jeg var veldig utilgjengelig for romanser. Da ble han fornærmet. Og kalte meg en fake nonne. Ok, det var ikke akkurat det han sa. Men noe i nærheten av det. En liksom-nonne. Og det ble jeg kalt her om dagen, også. En annen mann, denne gangen norsk, hadde fattet interesse for meg. Han mente jeg skulle komme og besøke ham... i Ålesund... denne helgen. Jeg kjente intuisjonen si "NEI, NEI, NEI!!!" - og var høflig og avvisende. Sa det var årets viktigste messe i kirken denne lørdagen. Da ble mannen snurt. Og var plutselig veldig lite hyggelig å ha med å gjøre. Han sa "Bare så du vet det, så er du verken Kristus eller Jesus. Gå i kirken du, fake nonne." 

First thing first, så tror jeg vel egentlig ikke jeg er verken Jesus eller Kristus. Men denne nettsiden ble laget i den perioden hvor det var nettopp det jeg trodde. Enkelte dager faller jeg tilbake til disse tankene. Men normaltilstanden er ikke "Jeg er Messias, goddamnit!". Normaltilstanden er noe i nærheten av å være storfornøyd med den relasjonen jeg har til Gud, uten å sette spesielle merkelapper på det. Men å kalles en "fake nonne"? Det gjør meg litt tankefull. Ikke fordi jeg tror det er noe i det. Men fordi det har skjedd to ganger. Skal jeg fortelle hva Guden hadde å si om saken? "Virker som antagonisten har gått tom for fornærmelser." Ja, for jeg konkluderte med at denne mannen i Ålesund ble en slags antagonist da jeg avviste ham. 

Men han skal jeg ikke snakke om nå. Jeg lar djevelen være djevel, onde makter være onde makter. Og prøver å fokusere på alt mulig annet. Nå vil jeg fokusere på stillheten og nærheten til Gud. Jeg skal lage meg en ny kaffe og nyte timene før jeg blir hentet. Og be om at jeg får et påskeegg! Ha en fin og ordentlig lang fredag, alle sammen. Takk for meg!

- Månebarn