15. apr, 2017

Pappa med stor P

Hei, alle sammen! Påskeaften er i gang. Og jeg er i den velsignede tosomheten som denne hybelen bærer preg av. Besøket hos moren min var kjempehyggelig. I går ble jeg og lillesøster servert lam. Og søtpotetstappe. Det var ikke noe påskeegg. Men det var jordbær og is til dessert. Så alt i alt var det ingenting å klage på. Det ble en fin Langfredag. Og jeg fikk til og med ryddet opp i rotet slash relasjonen til faren min.

I mitt forrige innlegg var jeg litt kjip mot ham. Og anklaget ham for å komme med kommentarer til bloggingen min, uten egentlig å lese bloggen. Det viser seg at han faktisk leser det jeg skriver. Og det han har reagert på - og her blir jeg litt paff - er det jeg skriver om at jeg, når den tid kommer, vil være den eneste som er gift med Jesus både på katolsk og protestantisk vis. Jeg blir litt satt ut av at det er akkurat dette han reagerer på. Fordi det er nettopp dette som er det viktigste i livet mitt. Det er ekteskapet med Gud som jeg baserer alle planene mine for fremtiden på. Alle som kjenner meg vet at dette med å gifte seg med Gud, faktisk er det som bringer meg mest håp og glede i hele hverdagen. Så ja, når faren min nevner den viktigste planen jeg har for fremtiden, som et sykdomstegn, blir jeg ganske oppgitt.

Men jeg vil ikke snakke dritt om faren min. Han er kjempesnill og god å ha. Det er mange kriser hans medvirken har avverget. Jeg har fortsatt tenkt til å ta med Alex til Bergen, og presentere ham for hele flokken der borte. Men det stikker og svir på vonde steder at han trekker frem det som er viktigst for meg, som noe galt - noe som trengs å fikses. Det sier kanskje litt om hvor lite han forstår meg. Hvor lite han prøver å forstå. Og dette er en mann som kommer fra dypt religiøse foreldre. Det åndelige aspektet hoppet kanskje over en generasjon.

Da jeg og Gud begynte å kommunisere i fullstendige setninger, og ikke random enkeltord her og der, var det noe veldig fint som ble sagt. Dette skjedde mens jeg var på overnatting hos bestevenn. Den aller første gangen jeg og Gud faktisk hadde en dialog. Jeg spurte Gud hvorfor vi ikke hadde snakket sammen før. Svaret jeg fikk, gjorde meg rørt inn i dypet av min sjel, og jeg begynte faktisk nesten å gråte. Han sa:

"Men vi har snakket sammen før. Da du var liten snakket vi sammen hele tiden. Det er bare det at du husker det som samtaler med pappa Frode."

Disse samtalene husker jeg på med glede. Jeg og faren min kunne snakke om alt. Vi snakket om livet, om universet, om dyr og planter. Faren min var som et utømmelig vell av kunnskap og informasjon. Det jeg likte aller best å prate om, var solsystemet. På mange måter har jeg vært fascinert av Skaperverket, selv før Gud var inni bildet. Og det å forstå at Gud faktisk var med i bildet, allerede i de tidligste årene av livet mitt, føles fortsatt sterkt og voldsomt - på en veldig god måte.

Mange av dere har sikkert hørt denne biten av historien før. Men likevel skriver jeg det ned, nok en gang. Dere vet jo hvilken dato jeg markerer som min åndelige fødselsdag. Det er 11. august. Fordi jeg, denne dagen i 2009, forstod at Gud er virkelig. I ettertid har jeg markert denne dagen, hvert eneste år. I fjor ble den markert ved å gjennomføre den protestantiske seremonien som på alle måter var det første av mange himmelske bryllup mellom Gud og hans brud. Neste år på denne dagen, vil det katolske bryllupet finne sted. Det min far reagerer på, men som jeg skal ignorere og skrive åpenhjertig om, uansett. Men det jeg skulle frem til var likevel dette: Jeg er født 12. juli. Men i 1988, da min mor hadde et lite Månebarn i magen sin, var det nettopp 11. august som var hennes termindato.

Slike viktige ting. Gud som forteller meg at han brukte pappa med liten p for å snakke med meg da jeg var barn. Den dagen jeg ikke ble født, men som likevel skulle bli en fødselsdag. Og hvordan hendelser og opplevelser i barndommen på en måte gir veldig mye mer mening, den Reisen jeg er på med Gud tatt i betraktning. Dette er veldig spennende. Livet - i lys av at Gud styrer hvert minste, lille aspekt. Det finnes ikke noe bedre. Så kan far være far, - mens jeg dyrker kontakten med min virkelige Pappa. Han som skrives med stor P.

- Månebarn