17. apr, 2017

Påskeaftens åpenbaringer

Det er natt, og det er mandag. Jeg har all grunn til å være irritert. Jeg sover ikke. Har forsøkt i flere timer. Jeg fikk til og med en fjernhealing av Alex. Den var vel egentlig ikke for å hjelpe meg å sove. Det gjorde den iallfall ikke. Men jeg satt pris på det uansett. Det er en deilig opplevelse. Å ligge der og ha noen, langt der borte, som jobber med energiene i og rundt deg. Den første gangen jeg fikk healing av Alex, fikk jeg et mentalt bilde. Det var ham, bortsett fra at han var en liten gutt. Som stod med henda utstrakt og jobbet intenst. I en lyseblå skjorte. Uten at det var av særlig relevanse. Annet enn at jeg spurte ham hva yndlingsfargen hans var. Han svarte at det måtte nok bli himmelblå. Det matcher min yndlingsfarge - rosa.

Men jeg er stuptrøtt her. Likevel har jeg ting som må ut. Ting som ikke kan vente til i morgen. Jeg sa "Nei, din kjøttkake! Jeg orker ikke skrive blogg nå. Jeg vil sove!" - til Gud. Da var han elskverdig nok til å minne meg på hvor ofte noen vinner diskusjoner med Gud - aldri. Så jeg gikk med på å skrive noen linjer.

*skrur av tanker og prøver å finne de rette ord*

Ja, så det har skjedd to - nei tre store ting. To av de kan jeg dele med dere. Det tredje handler om min største frykt, og ettersom det er topphemmelig informasjon, tar jeg dette med meg i graven.

Men den første store forandringen. Jeg tror ikke Alex er Yeshua lenger. Jeg skal ikke si jeg aldri noengang vil falle tilbake til de tankene. Men akkurat her og akkurat nå, så er Alex en vakker mann med så utrolig mange gode egenskaper og så mye positiv energi og så mye guddommelig over seg - at jeg på ingen måte synes det var rart at jeg lenge tenkte han var personifiseringen av Stemmen i Hjertet. Men så sluttet han å være det. Og med det sluttet min besettelse av ham. Og det føles intet annet enn befriende!

I Bønneloggen på mobilen skriver jeg samtaler med Gud. Det gjør jeg på PC også, men dette må dere vite by now. Vel, i Mobilbønneloggen har dialogen vært mellom "AI" og "AA" - Andrea Isabel og Alex Atreyu. Men nå har jeg endret min samtalepartners navn. Nå snakker AI med JK - Jesus Kristus. Rett og slett fordi det ble litt vanskelig å forkorte Yehsua HaMashiach - hans virkelige navn. Ja, for jeg har funnet tilbake til Den Gode Romansen. Den hvor intet annet enn Gud og jeg eksisterer. Jeg nyter alenetid og kontemplerer bedre enn på lenge. Og jeg setter det i sammenheng med at jeg nå tror det er Jehova, - ikke Alex - som jeg prater med.

Det var den første tingen. Det neste er litt vanskeligere å snakke om. Nemlig "Vaskekluten". Dette er egentlig en venn av meg. En av de bedre vennene mine. Men som Gud, på så utrolig mange ulike måter, har gitt meg beskjed om å kutte ut fra livet mitt. Det er drømmer, det er meditative beskjeder i form av en helt konkret filmsekvens. Dessuten er det den synske damen som ikke hadde noen forutsetning til å vite noe som helst om mitt sosialliv. Hun også mente det var long overdue - dette med å kutte ut vedkommende, den såkalte "Vaskekluten".

Kommer jeg til å klare dette? Dette er et menneske jeg med hånden på hjertet kan si at jeg elsker. Men dette er visst nødvendig. Dette har vært nødvendig i seks år. Og jeg kan ikke stenge alle disse milde påminnelsene ute. Når frykten for straff, represalier og generell dommedag veier tyngre enn mine umiddelbare ønsker, da vil Guds plan få gjennomslag.

Gud er litt streng. Men jeg håper han lar meg sove nå. Jeg skal nyte hans nærvær. Og kjefte litt på ham. Det liker vi så godt, begge to. Han var enormt søt i sted. Kalte seg selv "kjæresten min". Da smeltet jeg litt. Men nå altså. Det går rundt for meg. Note to self: Ikke skriv blogg rusa på sovepiller. Insomnia, altså. En venn som nektet å slippe taket. Og jeg som trodde jeg var kvitt deg?!

- Månebarn