19. apr, 2017

En sann lysstråle

For tiden går jeg gjennom vanskelige ting. Det er indre kriser og eksistensiell angst. Og selv om det er tungt og tøft, så har jeg det egentlig bra. Å vandre på en sti full av utfordringer er på mange måter en tillitserklæring fra Gud. Og i samtalene våre, har han noe klokt å si. Jeg gjengir det og ber dere ta noen sekunder til å la det synke inn.

Prøvelsene skal svare til ferdighetene.

Ja, en tillitserklæring. Gud som forteller meg at han har all tro på at jeg har det som skal til for å komme meg gjennom vanskelighetene. Og etterhvert som livet forløper seg, blir jeg mer og mer sikker på at Gud har rett. Midt oppi alle prøvelsene, er Yeshua der som en alltid tent flamme. Han lyser opp hverdagen på de mest finurlige måter. Små øyeblikk av synskhet er bare ett av eksemplene på hvordan han stadig er til stede for meg. 

Et annet eksempel er den gode ideen jeg fikk i går. En idé jeg skal sette ut i live rett før leggetid i kveld. En motkraft til alt det vonde, fæle, fryktelige og skumle som foregår i verden. En sann lysstråle - sendt ut fra hjertene våre - hjertene til alle kjærlighetssoldatene, og ut til en kjærlighetshungrende Jordklode.

Vi må bidra, skjønner dere. Vi må bidra med våre gode tanker, følelser og intensjoner. Vi kan ikke nedsenke oss i håpløshet og frykt. For er det én ting jeg har lært, så er det at frykten er motstanderens sterkeste våpen. Frykten, og ikke hatet, er det motsatte av kjærlighet. De fleste vonde følelser baserer seg på frykt, på den ene eller andre måten. Som fireåring drømte jeg om lukten av frykt. Til dags dato, er dette fortsatt det skumleste marerittet jeg noengang har hatt. Frykten - som ikke bare er sterkere enn Fløibanen. Den er sterkere enn Fløien selv. Ett av fjellene som omkranser Bergen, hvis du ikke skjønte referansen.

I samtale med Gud i går kveld, ble jeg gjort oppmerksom på noe. Han minnet meg på at min største utfordring, ikke på noen måte er hva jeg skal gjøre, når min tid kommer. Min største utfordring er å stole på at Gud gjør sin bit av jobben. Han snakket om sennepsfrøet og det fjellet som vi sammen skal flytte. Jeg som føler meg liten, redd og hjelpeløs. Og samtidig vet at ingenting er håpløst for Gud. Det var en fin kosestund før leggetid. Det er ofte alenetiden med Guden før jeg legger meg, som trekker opp den generelle følelsen en hel dag gir. Det er nesten så det er en naturlov. Livet kan herje med meg så mye det bare vil. Men når leggetid kommer, blir alt nullstilt, og freden senker seg over mitt indre.

Den freden prøver jeg å fremelske på dagtid, også. Det er ikke alltid jeg klarer det. Jeg gjør menneskene rundt meg bekymret. Men når sant skal sies, så er jeg bare på vandring. Eller et seilas, blir kanskje mer riktig. Havet kan være urolig og røft. Men kapteinen, han som styrer skuta, vet hva han driver mer. Og selv i perioder når jeg selv ikke har den fjerneste idé om hvordan jeg kommer meg gjennom et farlig sund eller over en malmstrøm - dragsuget - så har jeg denne hjelperen med meg. Det er mannen jeg giftet meg med i fjor sommer. Han har lovet meg at jeg aldri skal gå på grunn, velte eller synke. Og jeg tror ham.

- Månebarn