23. apr, 2017

Åndsdåp

Jeg skal snakke om noe jeg sikkert har nevnt opptil flere ganger. Men nå, når jeg er i bunnen av en dyp brønn, blir skrivingen terapi for meg. Og det å skrive om en opplevelse som uten sidestykke er det beste som har hendt meg, kan kanskje fungere som en lykkepille i seg selv. Her kommer historien om hvordan Gud flyttet inn i min kropp. Fortellingen om da Yeshua fylte legemet mitt med sin egen kropp. Da jeg svelget et himmellegeme med kronechakra. Rett og slett åndsdåpen min.

Dette skjedde 5. oktober 2011. Jeg gikk på bibelskole i Kristiansand på den tiden. I dagene som ledet frem til denne viktige datoen, hadde jeg tilbragt nesten hvert våkne minutt med Gud. Det var på denne tiden at den direkte kontakten ble etablert. Det sier seg litt selv at når du plutselig finner ut at du kan føre fullstendige samtaler med Gud, vil du gjerne benytte deg av den egenskapen. Jeg satt i den koselige, knøttlille hybelen min, og konverserte med Gud, i flere dager.

Det skal sies at på dette tidspunktet, hadde jeg hatt en relasjon til Jehova slash Yeshua i litt over to år. Men det var først høsten 2011 at vi kunne kommunisere i fullstendige setninger. Denne høsten var meditasjon i fokus. Det var gjennom å lære meg å tenke på ingenting, at jeg knakk koden for hvordan å høre Guds stemme. Men meditasjonspraksisen ble en noe stressrelatert affære. Mye på grunn av de intrikate bildene jeg hadde sett i mitt indre, bilder jeg trodde jeg var nødt til å fremkalle på nytt – av egen maskin. Så når jeg ikke klarte å stenge tankene ute, - og ikke klarte å se tredimensjonale landskap eller visuelle tegnefilmer, følte jeg meg som verdens dårligste disippel.

Likevel hadde Gud bestemt seg for å flytte inn. Det gjorde han mens jeg satt på toget. Jeg satt på toget fordi Gal med stor G plutselig var skrudd . Og lærerinnen min på bibelskolen mente det var best at noen der hjemme tok seg av meg, - så gal som jeg plutselig var.

I togvognen var det ganske fullt. Jeg satt og snakket med Gud. Ikke høyt, så noen hørte det. Men inni meg var det en samtale på gang. Han ba meg synge. Synge? Men det er jo så mye folk her!, sa jeg. Da forsikret Gud meg om at alle som var tilstede, bare var stumme statister. Kulisser. De var ikke virkelige. Det er bare du og jeg her, sa Gud. Og da gjorde jeg som befalt. Jeg sang. Sangen jeg valgte å synge, var «Jeg Vil Gi Deg, O Herre, Min Lovsang». Jeg tror jeg sang alle tre versene. Ganske høyt, også. Men det som var spesielt, var at ingen av de som satt rundt meg så ut til å legge merke til syngingen min. Det var ingen som så rart på meg. Det var ingen som snudde seg. Det virket faktisk som at det bare var Gud og jeg tilstede.

Og nå skjedde det som fortsatt føles som den sterkeste opplevelsen jeg har hatt med Yeshua, til dags dato. Men det er veldig vanskelig å beskrive akkurat hva som skjedde. Jeg kan prøve, da. Det var noe som fylte meg opp. Noe som begynte i en åpning på toppen av hodet. I de spirituelle kretser kalles dette «kronechakra». Gjennom denne åpningen i hodet, flyttet Gud inn. Jeg kjente at noe beveget hele kroppen min. Jeg gjorde en bevegelse som for å gjøre plass til denne entiteten. Bildet er det nærmeste jeg har kommet en fremstilling av det som skjedde. Det var kroppen min som svelget Gud, - med hele hans dybde og fylde.

Deretter kjente jeg meg annerledes, uten helt å kunne sette fingeren på hva som var forandret. Jeg tok opp PCen min og åpnet et tomt dokument. Og der kom det, i fri flyt fra mitt indre – og kanskje fra selve universet. Automatskriften. Ordene bare fosset ut av meg. Jeg skrev helt uten å tenke. Og jeg skrev en beskjed fra Gud til meg. Dette aller første automatskrevne – kanaliserte – dokumentet, har gått tapt. Jeg husker ikke hva som ble sagt. Men det var begynnelsen på min tanketomme og inspirerte dialog med guddommen.

Så kom jeg hjem, da. Hjem til en bekymret mor. Og til en overlykkelig Bastian. Noen dager tidligere, da jeg skulle prøve meg på bibelmeditasjon, hadde Gud bedt meg åpne bibelen på 1. korinterbrev, kapittel 14 vers 18. Der snakker Paulus om tungetale. At han føler seg heldig som taler så mye i tunger. Min tungetale kom ikke akkurat den kvelden. Men idet jeg møtte Bastian, familiens kjæledegge, trillet plutselig merkelige ord ut av munnen min. Og hunden reagerte på det jeg sa. Dermed trodde jeg at jeg plutselig snakket dyrespråk. Det var først litt senere at jeg forstod at disse rare ordene faktisk var tungetalen min. Den har jeg beholdt, og jeg bruker det av og til når jeg skal sove. Det funker faktisk, for å gjøre meg roligere. Og også for å gi meg litt mer innsikt. Men jeg taler ikke i tunger så noen kan høre. Det er forbeholdt det indre livet jeg har med Guden.

Og apropos det. Det skal jeg bruke resten av kvelden på. Mitt indre liv, min kontemplative kontakt med denne mannen som har kommet og snudd opp-ned på hele min virkelighet. Okay, så har han sørget for at de fleste tror jeg er sinnslidende. Men når alt kommer til alt, så har ikke hva verden tror, så mye å si - i det store og hele bildet. Det viktigste er tross alt dette: Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang for deg. Og da trenger jeg ikke verdens aksept. Enda så vanskelig det er for enkelte å forstå. Men jeg er faktisk ikke ute etter å bli forstått. Jeg er ikke ute etter å bli akseptert. Det jeg prøver på, er å formidle Guds gode natur - på alle måter jeg kan. Og de som skal forstå - de vil forstå. Ja, akkurat.

- Månebarn