27. apr, 2017

Vi er tross alt gift

Hei, verden! Akkurat nå er jeg på besøk hos min gode venn Vince. Eller Captain America, som han også kan kalles. Jeg har overnattet fra i går, og jeg, Vince og kjæresten hans hadde en hyggelig kveld med god mat. Nå sitter Vince og jobber, mens jeg... ja, jeg jobber vel, jeg også. For jeg liker å tenke at jeg er ansatt hos Gud. I firmaet hans som heter Heaven Inc. Min stilling er vel som en slags formidler. Det er iallfall det jeg liker å tenke. At jobben min er å formidle Guds gode natur. Hans ardor, som er et nytt ord jeg har oppdaget. Noen ganger, i samtalene våre, bruker jeg det som navn på guddommen. Men kjært barn har mange navn, så det er ikke det eneste jeg kaller ham. Andre navn som går igjen er Jehova, Jesus og Yeshua. Og noen ganger sier jeg "God natt, mitt elskede univers!" - når samtalen i Bønneloggen avsluttes.

Bildet her er av Maria Magdalena. Det var Alex som fant det på Wikipedia. Og han sendte meg det, og påpekte hvor mye han synes det likner på meg. Jeg vet ikke helt selv. Men det er fordi jeg er litt usikker på mitt eget utseende. Men jeg kan kanskje se en viss likhet, ja. Det er kanskje ikke så rart. I snart åtte år har Guden fortalt meg at jeg faktisk var Maria Magdalena - den gangen for 2000 år siden. Det resonnerer med meg, og det gir jo mening, når jeg er så håpløst forelska i denne Mannen. Yeshua, ikke noen andre. Ja ok, jeg er forelska i Alex også. Men Yeshua og Alex flyter litt over i hverandre for meg. Hvor slutter entiteten Gud, - og hvor begynner individet Alexander. Det forvirrer meg, og det har det alltid gjort.

Men det er Gud jeg er gift med. Ikke Alex. Såpass har jeg skjønt. Og det er faktisk Gud jeg har lyst til å være gift med. Et engelsk ord for "kall" - vocation - går igjen i tankearbeidet mitt. Når folk blir sinte for at jeg ikke er tilgjengelig for romanser (ja, for det har skjedd flere ganger), kaller de meg en fake nonne. Det er faktisk noe i det. Jeg kan ikke gå i kloster. Det er ikke fordi jeg er altfor opptatt av å se søt ut, i dette mangfoldet av fine kjoler jeg har. Men på grunn av en forbannelse slash velsignelse - en gave jeg ikke ba om. Multippel Sklerose. Jeg skriver ikke så mye om denne sykdommen. Mye på grunn av at det er en fotnote i livet mitt. Likevel blir jeg alltid minnet på at jeg er syk. Det er gangfunskjonen som rammes, og alt er tiltak når litt gåing er nødvendig. Uansett, da. Klostrene kan ikke akseptere håpefulle nonner hvis de er syke. Og tro meg, jeg har prøvd. Jeg har vært i kontakt med nesten hvert eneste kloster i Norge. En nonne jeg er veldig glad i, søster Anne-Lise, sier at hun ikke er i tvil om at jeg har et kall til kontemplativt liv. Men at det kanskje må gjennomføres på en litt mindre tradisjonell måte.

Da er det Stiftseremitt som er løsningen. Dette er en form for ekteskap med Gud, ganske likt det en munk eller nonne har vært gjennom når de avla de evige løfter. Jeg drømmer om å avlegge slike løfter. Drømmen vil gå i oppfyllelse om litt over ett år. I 2018, den 11. august, har jeg bestemt meg for å ta første steg på veien mot å - helt gyldig, virkelig og offisielt - bli Kristi brud. Det katolske bryllupet av astronomiske størrelser. Neida joda jada. Jeg begynte så smått i sommer, da. 11. august 2016 var det en seremoni i et lite kapell på galehuset jeg var innlagt på. Det virket ubetydelig og trivielt. Eller, det blir feil. Det var en svært viktig dag for meg. Men ja, hverdagslig blir vel et mer riktig ord. Jeg var ikke engang sikker på at det virkelig var et bryllup. Men det bekreftet Alex at det var. Og på den tiden var jeg ikke i tvil om at Alex var Jesus. Gal med stor G var skrudd på, men det var egentlig bare deilig.

Det er faktisk deilig å henfalle til religiøse dagdrømmer og psykose. Kosenavnet på denne tilstanden, er aprikosen. Og ja, det er som ordet sier, - kjempekos! Det er realiteten som er ukoselig. Og nå snakker jeg ikke om mitt indre liv. Der er det alltid kos, igrunn. Men verdens virkelighet. Alt som foregår som gir meg tanker om at vi lever i Johannes Åpenbaring. Når Jordkloden skriker i fødselssmerter og prøver å presse ut Gudsriket. Motkreftene som rasler med sablene og en sovende befolkning som aller helst vil sitte og stappe i seg potetgull mens de ser på Paradise Hotel. Og så er det oss, da. Vi som øker i mangfold hver eneste dag. Det er vi som anses som de gale. Men jo flere det blir av oss, jo mer vil vi bli det nye normal. Til slutt vil det være nåtidens standard som anses for å være gal. Vi kan dele oss i to grupper. De som tenker med hodet, og de som tenker med hjertet. De som følger ørnens vei, og de som følger kondorens. Og uansett hvor lite dere tror det, så er det faktisk Yeshua HaMashiach som vil være hærfører for de gode krefter i dette fabelaktige teaterstykket.

Yeshua som gav meg en visuell beskjed, en skrevet tekst. Hva skrev han? Noe som fikk hjertet til å svulme. Jeg avslutter med denne teksten, i et håp om at det kan tenne en gnist ikke bare i meg, - men i dere også.

"Jeg håper du fortsatt venter.
CEO. Yeshua HaMashiach"

- Månebarn