30. apr, 2017

Jeg tenker ikke, Jeg Er.

Jeg nyter en stille kveld. En kveld alene hjemme. Føler jeg meg ensom? Nei. Ikke på noen måte. Jeg trives faktisk best alene. Fordi, når man ser det gjennom mine øyne, - er jeg aldri alene. Dette er noe jeg må erfare gang på gang. Noe jeg til stadighet glemmer. Og som jeg alltid blir glad når jeg husker, - når jeg gjenoppdager det. Når jeg blir minnet om det faktum at her, i den koselige hybelen min, bor det faktisk to stykker. Andrea og Yeshua. Guden og bruden.

Men jeg har ikke vært alene i hele dag. For noen timer siden kom Arnis en tur. Jeg laget middag til oss. Det var pølser i lompe, og jeg tror begge var fornøyd med det. Så skulle jeg sette på kaffen. Men kom frem til at jeg gjerne ville ha kake til kaffen. Så da foreslo jeg at vi tok en kjøretur til en bensinstasjon her i området, hvor de har kaker og koselige sitteplasser. Arnis var helt med, så da kjørte vi den korte turen til bensinstasjonen. Og fikk oss kaffe og kake. 

Deretter dro vi til kirken. Planen var egentlig at vi skulle på formiddagsmessen klokka 11. Men sånn ble det ikke. Dermed måtte vi gjøre det som er second best, nemlig kveldsmessen i en kirke som ligger et annet sted i Bærum. Det var fint det, altså. Kveldsmessen varer ikke like lenge som formiddagsmessen, og det er ingen salmer. Men i dag var det en søt nonne som sang. Så det var jo noe, da. Det var en fin opplevelse. Og jeg liker så godt når jeg overveldes av følelser for den Mannen jeg har giftet meg med. Det skjedde i dag. Når jeg så på bildene på kirkeveggen, som skal illustrere korsveien. Jeg tror dette er et velkjent element i de fleste katolske kirker. De finnes iallfall i de to katolske kirkene som ligger her i Bærum.

Men på mange måter er det ikke Jesu lidelse som tiltrekker meg med fortellingen om ham. Det er heller ikke Jesu død og oppstandelse. Eller Kristi sår og Kristi blod. Alt det som "folk flest" henger seg opp i, føles ikke overveiende betydningsfult når jeg søker dette inderlige, sanne og virkelige som gudsrelasjonen min er. Sånn sett står jeg med Helge Hognestad. Jeg ser etter det viktigste ved Jesusfortellingen. Nemlig dette: At Gudsriket er å finne inni oss. Jeg tror jeg har skrevet side opp og side ned om dette. Likevel fortsetter jeg med forkynnelsen min. Uten at det er "forkynnelse" jeg helst vil kalle det jeg driver med. Men det var visst dette ordet Guden ville bruke.

Gudsriket inni hver enkelt av oss, - og dette med å komme ut av Platons hule, kan på mange måter sammenliknes med hverandre. Og kanskje skjer det ikke over natta, at ditt indre liv synes så vidunderlig at det kan kalles Himmel på Jord. For mange er det en omstendelig prosess. Et sted må man likevel begynne. Kanskje er virkeligheten utenfor hulen både overveldende og skremmende. Men den er i det minste virkelig. Det er mye som skjer på innsiden av et menneske som er i en gryende oppvåkning. Jeg skal ikke komme med en lang liste over tips og råd. Men det som har hjulpet meg mest, som fortsatt hjelper meg når verden synes ugjestmild, er dette: å tenke på ingentingEller som Gud pleier å si: "Hvorfor tenke på vonde ting, når du kan tenke på ingenting?!"

Ja, meditasjon kan faktisk, på flere enn én måte, snu opp-ned på hele din virkelighet. Om du finner veien ut av hulen, og deretter begynner å meditere, eller om du gjør det i motsatt rekkefølge, - er ikke så viktig. Det ene følger som regel med det andre. Sier hun og leser gjennom det hun har skrevet. Og blir overveldet over hvordan alt dette kunne komme fra slik et tanketomt hode. Men kanskje er det nettopp det som er cluet. Jeg gjør ingenting av egen maskin. Det øyeblikket jeg tror det er jeg selv som skaper noe, - det er øyeblikket kaoset tar overhånd. Sånn er det ikke nødvendigvis for alle. Men jeg, jeg tenker ikke, - Jeg Er.

- Månebarn