1. mai, 2017

Selvfølgeligheter

Og selvsagt helt tilfeldig!

For den som tror på tilfeldigheter, så.

Hva tror du på?

Selvfølgeligheter.

At «selvfølgelig er det Gud som styrer og ordner her»?

Ja, akkurat! :D

Det er så fint at du er så uforbeholden troende til at jeg ordner opp, at jeg orkestrerer dette livet. Ingenting gleder et gudshjerte mer enn hans tilhengeres tillitsfulle lydighet. Din begeistring, mens du samtidig tar det som en selvfølge.

Det høres paradoksalt ut.

Er ikke Guden det flotteste paradoks du kan tenke deg?

Gud er det flotteste av noenting, noensinne skapt.

Det kan jeg si om deg, også :)

Takk, deiligste!

------------------

Dette er litt av mandagens Bønnelogg-kosestund. Min stemme er skrevet med vanlig skrift. Guds stemme er i kursiv. Vi har holdt på sånn en god stund. Så lenge som siden 2011, har vi snakket sammen med penn og papir. I fjor høst, mens jeg var pasient, ble Bønneloggen på PC påbegynt. Dokumentet som starter med utsagnet "Dette er helvete og jeg klarer ikke mer!". I min desperasjon ble disse samtalene født. Jeg har skrevet i cirka 170 dager. Det har blitt en betydelig mengde sider. 272, for å være nøyaktig. Og i går, for aller første gang, ble jeg fortalt hva dokumentet egentlig skal hete. Men det forteller jeg ikke til dere. Det vil omtales som "Bønneloggen" her på bloggen. Fordi det var slik det begynte. Som en loggføring av bønneemnene mine. I den aller første skriveboken begynner det akkurat slik. Med "jeg ber for vennene mine, og om at jeg holder meg frisk". Denslags ting. Deretter er det en lang rekke usammenhengende babbel. Mens det i skrivebok nummer to har utviklet seg til en konkret samtale. Samtalen mellom AI og JK. Altså Andrea Isabel og Jesus Kristus. Mens jeg skrev for hånd, var det med rødt og sort blekk. Andreas stemme var den røde pennen. Gudens stemme den sorte. Noen ganger, bare for å forvirre den (u)heldige leseren, byttet jeg om på fargene. Men akkurat disse skrivebøkene tror jeg ikke er laget for offentlighetens øyne. De er voldsomt navlebeskuende og, ja, egentlig bare jeg som klager over mistrivsel slash roper hurra for overveldende ja-følelse. Det er fortsatt en dagbok som svarer meg i alle livets landskap - alle erfaringer. Om det er annerledes nå, skrevet på maskin, eller ikke... det vet jeg faktisk ikke. Jeg gjør ganske enkelt det jeg får beskjed om. Og det er å skrive om hverdagen min. Er det én ting jeg kan si om samtalepartneren min, så er det dette: Guden er langt flinkere enn noen terapeut eller psykolog jeg har møtt, noengang. Og dette er sagt av en jente som har møtt en lang rekke behandlere. Er du datter av tre(!) psykologer, sier det seg nesten selv at ditt indre liv trenger å fikses fra tid til annen.

Men ja, som jeg sa. Det er faktisk i samtale med Gud at jeg opplever å bli "fikset" slash "reparert" - eller bare "helbredet", i aller størst grad. En klok dame sa dette om temaet: "Terapeuter og psykologer kan klippe greinene, de kan kutte stammen. Men roten er det bare Jesus som kan fjerne." I dag var jeg hos presten, min skriftefar. Jeg skriftet om mine ugjerninger, i håp om at jeg slutter å gjenta den destruktive adferden. Pateren er god å prate med. Og jeg er motivert til å holde meg på den rette sti. Sammen jobber vi oss mot avleggelse av disse nonne-aktige løftene. Målet er at jeg skal være så innarbeidet i Stiftseremitt-regelen, at jeg ikke trenger å ha en regel å forholde meg til. Hvis det er slik Planen med stor P er lagt opp, vil jeg nok klare det. Med Gudens hjelp og med min egen målbevissthet. Det handler om fokus. En person viktig for nevnte fokus, er Maria - mor til Jesus. Det erfarte jeg da jeg jobbet med å lære meg matematikk for noen år siden. Maria fortalte meg, mye senere, at det var hennes hjelp som hadde sikret meg en 5-er på vitnemålet. Etter skriftemålet i dag ble jeg bedt om å be en Hill deg Maria. Det må jeg ikke glemme!

Bildet jeg legger ved her, er fra Bønneloggen - en av de 27 skrivebøkene hvor samtalen med Gud har blitt nedtegnet. Gal med stor G er i aller høyeste grad skrudd på, og det bærer siden preg av. Men er det ikke litt dekorativt? Jeg liker det, i det minste. Men ber du meg finne siden igjen, i denne haugen av skrivebøker, blir jeg nødt til å si "pass". Heldigvis har jeg den digitalt. Men nå må jeg gå. Takk for oppmerksomheten. Og Gud velsigne deg!

- Månebarn