4. mai, 2017

Diametrale motsetninger

Noen ganger, når jeg ligger og skal sove, vil Gud gjenta det samme ordet for mitt indre. Kanskje er det en setning, kanskje er det en frase. Det som går igjen, er at han ikke vil slutte å mase. Ikke før jeg setter meg ned med PCen på fanget, og skriver et blogginnlegg. Da vil dette ordet eller kombinasjonen av ord, - bli selvskreven som overskrift på blogginnlegget. Som her, nå. Diametrale motsetninger. Og jeg vet hva jeg skal skrive om.

Det er to av mennene i livet mitt. En av dem har jeg skrevet ganske mye om. Dere kjenner ham som Alex. Den andre har jeg kanskje nevnt i forbifarten. Men aldri ved navn. I dette innlegget, og i Bønneloggen, velger jeg å kalle ham Philip. Og disse to er, som tittelen på innlegget røper, - like forskjellige som natt og dag.

Men jeg sliter nå. Jeg vil egentlig ikke skrive blogg. Jeg ville sove, jeg. Men det er noe som må ut. Noe som presser på. Og når jeg ikke egentlig bestemmer noenting selv, og fungerer som en viljeløs robot, kan jeg ikke annet enn å fortsette å skrive. Ordene fosser ut av meg. Tankene er ikke tilstede. Annet enn en tanke om at jeg kanskje skulle ønske jeg kunne tenke. Kanskje er det min tanketomhet som øser ut ubehageligheter. For jeg har en følelse av at dette vil være et ubehagelig innlegg. Ubehagelig å skrive. Men kanskje også ubehagelig å lese. Kanskje mest for Philip. Men jeg vet veldig godt at han aldri, noen gang, har lest et eneste blogginnlegg jeg har skrevet.

De siste dagers hendelser har forløpt seg slik. I går hadde jeg en avtale med Alex. Men surrete som han er, hadde han glemt mobilen hjemme da han dro på jobb. Jeg prøvde lenge å få tak i ham, bekrefte avtalen vår eller bare sørge for at noen møtte meg på bussholdeplassen. Men han var selvfølgelig ikke tilgjengelig på telefon. Philip tok kontakt. Han sa han var ute og kjørte, og lurte på om jeg ville være med en tur hjem til ham. På dette tidspunktet var jeg kjempestressa fordi jeg ikke fikk tak i Alex - og forventet det verste av det verste. Jeg skal ikke si jeg planla hva jeg skulle ha på meg i begravelsen hans. Men det er nesten så ille mine katastrofetanker utarter seg. Med trykk på "nesten".

For å gjøre en lang historie kort, valgte jeg å dra til Philip. Til en mann jeg har kjent i en årrekke, som jeg føler meg trygg på og som jeg kan ha det hyggelig med. Men det er egentlig ikke så hyggelig. Jeg vet ikke om det er meg eller ham eller en kombinasjon av meg i møte med ham. Men gang på gang blir jeg helt satt ut av hvor destruktiv Philips energi er på meg. Jeg skal ikke skrive side opp og side ned om alt som plager meg med dette mennesket. Men det er mye. Jeg holder det for meg selv. Greit nok, så drøfter jeg ham - side opp og side ned - i Bønneloggen. Det er på en måte den samtalen et ektepar har før leggetid. Og uten å overdrive, har jeg mye mer igjen for samtalene med Gud i et Word-dokument, enn hva jeg og Philip snakker om. For the record: Han snakker bare om seg selv. 

Og her kommer jeg til dette innleggets overskrift. For i dag, etter å ha tilbragt i underkant av et døgn med Philip, dro jeg hjem til Alex for å møte ham. Og det var her det slo meg. Den utrolige kontrasten det er mellom disse to mennene. En følelse jeg aldri var klar over, men som vokste frem i meg mens jeg nøt noen velsignede timer med mannen jeg har valgt å kalle Himmelmannen. Vi mediterte sammen i dag. Jeg satt på en pute på gulvet, Alex satt på en stol. Det varte ikke så lenge, for jeg ble litt kald etterhvert. Ja, for vi satt ute. Men det jeg fikk ut av opplevelsen, var et bilde på hvordan Alex og Philip forholder seg til hverandre - i livet mitt. Dersom de skulle vært matretter, ville Philip vært en svett og vassen Big Mac fra McDonalds. Det ekleste og mest usunne jeg kan tenke meg. Jeg kom ikke frem til hvilken matrett Alex ville vært. Ikke før jeg var hjemme og satt og diskuterte dagen sammen med Gud. Da var det så innlysende og så selvsagt. Alex ville vært en sjokoladefondant.

Det jeg ville frem til var dette. Jeg har bestemt meg for å bryte med Philip.Det var kontrasten som fikk meg til å bestemme meg, én gang for alle. Kontrasten mellom det eventyrlige lyset Alex bærer med seg, og det seige, klissete mørket som omgir Philip. Det mørket som, når jeg har fått overdose, truer med å spise opp meg. Skitne til min barnlige, lystige, glade tillit til at Gud er god, og at verden er vakker - tross alt. Jeg kan ikke la det skje. Jeg må ta vare på sjelen min.

I møte med antagonister, er det overraskende hvor mange av dem som utgir seg for å være venner. Og de fleste vet ikke de er antagonister, engang. Men det er en kamp her. Og jeg må bevare min sinnsro, sjelefred og renhet. Kanskje kommer vi til et punkt i historien hvor Philip også vil være omsluttet av lys. Det eneste jeg vil gjøre nå, er å be for ham. Resten er opp til Gud.

- Månebarn