6. mai, 2017

Åtte år av dette

Kofferten er pakket. Det ble den minste. Den med flamingoer og blå ananas på. Turen går til Bæærgen, og toget går i morgen i 16-tiden. Nå har jeg akkurat tatt en dusj. Dagen i dag har vært veldig fin. Jeg var invitert i ettårsdag. Det er en nydelig, liten prins jeg kjenner. Og mammaen hans, selvsagt - som er en av mine beste venninner. Prinsen virket storfornøyd. Så mange mennesker som var kommet for å feire ham, - uten at hovedpersonen skjønte så mye av hva som foregikk. Men det var spennende gaveesker og raslende papir. Hva mer kan en liten gutt ønske seg? Jo, kanskje en kosekanin på 158 cm. Det er forøvrig så høy det står at jeg er, i passet mitt. Men det er irrelevant, egentlig. 

Jeg sitter og spiller musikk. Sangen som akkurat begynte, heter Playmate to Jesus. Jeg liker å tenke det er meg de synger om. "De" er forresten Aqua. Med fare for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, må jeg bare fortelle om et lite mirakel jeg opplevde. Noen ganger hender det ting som ikke kan forklares med noe annet enn Guds inngripen. Dette er en sånn hendelse. Med det ene albumet mitt på fakebook. Et album som ikke hadde noe navn. Som bare het "Album uten navn". Og Gud som nektet meg å endre navnet, eller slette albumet og lage et nytt. Det var først da albumet hadde eksistert i noen uker, at navnet manifesterte seg. Altså, at jeg trykket på teksten "Album uten navn". Og plutselig stod det noe helt annet der. Nemlig "Playmate to Jesus <3"! 

Skal jeg prøve å forklare hvorfor jeg forteller slike historier om og om igjen, må jeg nok si at det er fordi... jeg prøver å fortelle dere at det er elementer av guddommelig inngripen i livet mitt, - i Reisen min. Mine små beviser på at jeg ikke bare er en gal dame. Men en trofast disippel på en Reise. Den Reisen jeg har fått beskjed om å nyte. Kanskje jeg skal fortelle den historien også, nå som jeg er så godt igang. Jeg tror jeg gjør det! Men først: Kontemplasjon.

*tenker på ingenting*

Meditasjonen er drivstoffet for alt jeg foretar meg. Da min Reise begynte i 2009, ante jeg lite om hvem Gud var, hvem jeg var, hva denne helsprø berg-og-dalbaneturen ville bringe, - kort sagt: Jeg skjønte veldig lite.

Men jeg satt nå der på toget. På lokaltoget som frakter pendlere fra Bærum til Oslo, og tilbake til forstaden når de er ferdig på jobb. Setene på lokaltogene er dekorert med teksten "Velkommen ombord" - og "Nyt reisen". Jeg satt og ba. Det hadde jeg begynt med, ettersom Gud plutselig var tilstede i livet mitt, i tankene mine, i virkeligheten min. Bare noen måneder tidligere, var Gud det siste jeg tenkte på. Men så hadde det seg slik at Gud ville jeg skulle begynne å tenke på ham. Han gjorde det på en ganske dramatisk måte, og mitt første møte med Gud var en intens frykt.

I en virkelighet hvor Gud er alt, så sier det seg selv at selv den motsatte siden av skalaen, altså antagonistene i det dramatiske stykket, også styres av nevnte gud. Sånn er verden bygget opp. Gud skriver alle roller, - de onde og de gode. De gode krefter er selvsagt drevet at Kjærlighet med stor K. Motkreftene drives av det motsatte. Nemlig frykt. Det er Panteisme i Praksis (bildet). Vi er alle bare fingerdukkene til en kreativ, genial og helsprø forfatter. Han lager Eventyr med stor E. Og han lover oss en happy ending.

Men jeg snakker meg bort. Jeg fortalte om den aller første, konkrete beskjeden Gud gav meg. Mens jeg sitter på toget. Lokaltoget som kjører rundt her på Østlandet. Og et nærmest nyfødt Månebarn som ikke skjønner noe som helst. Jeg spør Guden hvorfor, hvordan og ja, - Hva vil du jeg skal gjøre?! På dette tidspunktet har jeg sittet og stirret inn i den samme stolryggen i 15 minutter. Den eneste teksten jeg kan se, er "Velkommen ombord". Men der, når dette spørsmålet blir stilt, dukker plutselig resten av beskjeden opp foran øynene mine. Som et veldig konkret svar på spørsmålet mitt; Hva vil du jeg skal gjøre?! - svarer Gud: Nyt reisen!

Den reisen, den reisen. Nå har den vart i snart 8 år. Nyter jeg den? Jeg vil si jeg gjør det. Livet med Yeshua bak rattet er aldri kjedelig. Forvirrende, kanskje. En stor prøve i tålmodighet. Men i bunn og grunn er hverdagen magisk og alt jeg opplever i lys av at Guden styrer hver minste detalj, - gjør selv småting og bagateller til noe i nærheten av mirakler. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til de neste 8 årene!

- Månebarn