8. mai, 2017

Selskap

Jeg åpner et tomt Word-dokument. Alex finner frem Sørlandschips. Nå skal vi kose oss. «Slafs», sier Alex. Andrea ler og setter seg ned med datamaskinen. Og spiser litt chips. Vi er i Bæærgen. Her har vi vært siden søndag kveld. I dag har vi tatt byen med storm. Vi tok Fløibanen opp til Fløyen, og så oss litt rundt. Alex tok bilder. Andrea spiste is. Det gjorde for så vidt Alex også. Men Andrea sin is var dobbelt så dyr – og dobbelt så stor - som Alex sin. Det var for øvrig årets første softis. Med sjokoladestrø. Noe som smakte fortreffelig. Hele turen opp til Fløyen var faktisk fortreffelig. Og tro det eller ei, så blåste det mindre oppe på fjellet, enn det gjorde nede i byen. Andrea hadde selvsagt tatt på seg altfor lite klær. Hun er og blir optimistisk til dagenes temperaturer. Sommeren kan ikke komme fort nok!

Men jeg skal slutte å snakke om meg selv i tredjeperson. Dette er Andrea, og det er meg og livet mitt jeg skriver om. Og Alex, som er med meg nå. Eller «Himmelmannen» - som jeg er litt redd for å kalle ham, men som jeg likevel velger å kalle ham. Jeg er litt redd, sånn helt generelt. For hele min virkelighetsforståelse. Man kan si mye forskjellig om Månebarnets liv. Ett ord som beskriver mye av det jeg går gjennom og står i, er «forvirrende». Alt for komplekst for å forklare. Så det har jeg gitt opp.

Jeg har gitt opp å prøve å forklare hva som foregår på innsiden – på en måte som gir mening for gud og hvermannsen. Det gir ikke mening for meg, engang. Men likevel må jeg gjennomgå disse tingene. Leve dette livet. Være stødig i troen og håpet, ikke glemme at navnet mitt er Andrea Isabel, - og huske på Guds løfter. At navnet mitt faktisk betyr «Guds løfter». Eller enda mer nøyaktig: «En Mannlig Karakter Som Oppfyller Guds Løfter». Der har dere meg. Neida, joda, jada.

Men ikke misforstå. Jeg trives i dette livet. Det er bare ikke… smooth sailing, alltid. Men som jeg ble gjort oppmerksom på i går; går det ikke litt opp og ned, - så er du ikke i live. Disse opp- og nedturene er på mange måter med på å minne meg på at jeg lever. Det er livets berg-og-dalbane. En tur som tar meg med på de villeste opplevelser og bringer de mest overveldende og intense fornemmelser. Det å være i den syvende himmel det ene sekundet, for så å føle den dypeste fortvilelse i det neste, er ikke uvanlig for meg. Heldigvis er det de gode følelsene, de fine opplevelsene, som tar størst plass. Som veier tyngst. Hadde det ikke vært slik, vet jeg ikke helt hva jeg skulle gjort. I så måte føler jeg meg velsignet. Velsignet med evnen og viljen til å la ja-følelsene ta størst plass.

Nå er jeg trøtt. Men det er noe jeg må formidle før jeg avslutter. Noe som har skjedd. Noe veldig subtilt, nesten ikke merkbart, - men fortsatt sant og virkelig. For meg, i det minste. Månebarnet føler seg ikke lenger som verdens mest ensomme. Hun føler seg ikke lenger alene i kongeriket sitt. Nå har hun fått selskap. Et selskap som har vært ved hennes side over en lengre tidsperiode. Et selskap som kjenner seg igjen i Månebarnets tanker og virkelighetsforståelse. Som er hennes trosfelle i deres felles orientering, - Evighetssekten. Et eksklusivt selskap med bare to medlemmer. Kanskje skal det bli flere av oss. Men akkurat her, og akkurat nå, - er det egentlig ikke så viktig. Kanskje er det bare en tredjepart vi trenger. En «Bastian» - i vår Uendelige Historie. I dette Eventyret med stor E, hvor Atreyu og Månebarnet spiller teater for alles fornøyelse. I dette Eventyret med stor E, som blir forfattet av Gud selv.

Månebarnet takker så mye for oppmerksomheten. Jeg gjør det. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så mange som kommer hit og leser disse skriveriene. Det er forvirrede tanker fra en frustrert dame. Men samtidig er det nedtegnelser av gode øyeblikk, hysteriske blaff av ren lykke. Så paradoksalt er livet mitt, at det er både og – ja og nei og godt og vondt, på samme tid. «Hvordan er det å være en Yin og Yang på to bein?», ville Alex vite. Det er… hva er ordet jeg leter etter? Forvirrende. Men så sykt herlig, også. Skulle ikke hatt det på noen annen måte. Og det mener jeg!

- Månebarn