13. mai, 2017

Rosenkrans for fred

Jeg tror jo ikke egentlig at min innsats når det gjelder ikke-tenking, har noe som helst påvirkning på hvorvidt menneskene ødelegger seg selv med atomvåpen eller ikke. Likevel tør jeg ikke ta noen sjanser. Dermed dro jeg til kirken i dag, for å snakke med presten. For å få ham til å forklare meg gangen i rosenkransen. Etter å ha vært katolikk i snart tre år, følte jeg det var på tide. Det gjorde Gud også. Han er aldri streng eller irritert. Men han kan si ifra, til tider, om hva han ønsker av meg. Som han gjorde i går. Så nå er det et nytt ritual som skal innføres ved dagens slutt. Nemlig rosenkransbønn.

For dere som ikke er sikre på hva en «rosenkrans» er, så kan jeg forklare. Det er et slags smykke. Med et bestemt antall perler, og med et kors i enden. For korset og for hver av perlene, er det en fastsatt bønn. Det går i trosbekjennelsen (korset), Hill deg Maria og Fadervår. Så skal man meditere på de ulike mysterier. Som er de forskjellige elementene i Jesus-fortellingen. Det blir noe kontemplativt over det. Med messing av ord du har sagt tusen ganger, i akkurat samme rekkefølge. Bønnen i seg selv kan – i mitt hode – bidra til at verden blir et bedre sted. Meditasjon for fred. Så enkelt.

Men nok om det. Jeg skal fortelle om kvelden min i går. Ettårsjubileet til Alex og jeg. Ja, for det ble en liten feiring. Det begynte med «The Shack» på kino. Det var en så fin film at jeg har avtalt med bestevenninnen min å gå og se den med henne i dag, også. Men ja, kvelden. Først kino. Så hadde Alex sagt han skulle hjem til sin paps for å spise. Men da filmen var ferdig sa han at vi måtte finne et sted å spise. Så da ble det dinner and a movie – i motsatt rekkefølge. Jeg sa jeg hadde lyst på sushi. Vi begynte å gå fra Saga og opp mot Solli Plass. For hva ville vel vært bedre enn «Alex Sushi» - til et slikt jubileum? Men på vei oppover ringte vi bort dit for å høre om de hadde ledig bord. Det hadde de ikke. Så da havnet vi et annet sted. Jeg husker ikke på stående fot hva stedet het. Men de hadde en slags asian fusion meny. Vi bestilte tre småretter som vi delte. Så ble det litt vin. Ikke mer enn ett glass hver. Det var nok, det.

Så må ikke dere misforstå. Jeg og Alex er ikke kjærester. Vi feiret ikke en romanse som har vart i ett år. Vi feiret at… ja… det var ett år siden vi fant hverandre. For ett år siden i går, besøkte jeg for første gang Atreyuklinikken. For ett år siden i dag, dro jeg på den fineste retreaten jeg har vært på noen gang. Den romantiske utflukten hvor det ble skapt et nytt bilde av Yeshua hver dag i seks dager. Og med mobilen i flymodus. For meg henger dette sammen. Besøket på klinikken og turen til Kornsjø den påfølgende dagen. Om ikke lenge, drar jeg tilbake dit. Mens jeg er på retreat, skal Alex være på ferie. Så da vil det ikke være så vanskelig å ha mobilen avslått i en uke. Jeg må være ærlig om at jeg er litt for avhengig av den lille dingsen. Som så mange andre i dagens samfunn.

Så må jeg bare få si noe. At jeg er så utrolig takknemlig for at Alex er i livet mitt. Vi er begge enige om at det på alle måter var meningen at vi skulle møtes. Selv moren min sier det. Hun tror at grunnen til at hun møtte papsen til Alex for mange år siden, var for at barna deres skulle finne hverandre. Jeg er glad Alex vil være motspilleren min i dette Eventyret. «Jeg gleder meg til å redde verden med deg!», sa jeg til ham for ikke så lenge siden. Jeg gleder meg til å vokse i kjærlighet til Guden, og oppleve nye og ukjente sider ved ham – sier Gud at jeg skal si. Mens Månebarnet prøver å forstå om det er Alex eller Yeshua hun skriver om. Akkurat ja.

- Månebarn