15. mai, 2017

Et kjærlighetsbrev til verden

Å skulle være en penn i en skrivende Guds hånd. Å samtidig være kjærlighetsbrevet han sender til verden. Det er et Månebarns skjebne. Det er ikke så ille, igrunn. Det er faktisk ganske herlig. Enda så mye det kan storme og sjøe på denne seilasen. Hvis det har vært vanskelig å kjenne på følelser tidligere, er flathet og apati forsvunnet som dugg for solen nå. Det går – veldig – opp og ned. Men tro det eller ei, jeg nyter det. Jeg nyter turen. I en fortelling som kanskje aldri kommer til en avslutning, er det viktig å huske på at Reisen på mange måter er selve Målet. At noe klimaks – en kulminasjon – kanskje aldri vil finne sted. Likevel er det dette noe jeg aldri klarer å gi opp håpet om å få. Denne metafysiske Kaken. Den som kanskje bare er et eventyr, en vakker fantasi og ønsketenking. Er "Kaken" virkelig - eller er den en løgn?!

Så begynner «Figlia del Cielo» å spille. Og Månebarnet henfaller til dagdrømmer. Drømmer om å være den prinsessa Gud forteller henne at hun er. Jeg har til og med tre kroner til å sette på hodet. En av dem tror jeg at jeg kommer til å bruke når vi gifter oss. Gud og jeg, altså. Det bryllupet som skal stå neste sommer. Dere er alle invitert. Men mer detaljer kommer når det nærmer seg. Ja, kanskje er Bryllupet 11. august 2018 en slags kulminasjon i seg selv. Uten at jeg på noen måte er synsk og kan love dere noe som helst. Jeg halter meg – bokstavelig talt – bortover, på denne vandringen. Jeg får aldri vite på forhånd hva som skal skje. Okay, så kan Gud gi meg hint. Men det han hinter om og det som faktisk skjer, henger ikke alltid helt sammen. Dermed fremstår jeg som galere enn en sekk med katter, for publikumet mitt – altså dere.

Likevel vil dere komme hit og lese tekstene jeg skriver. Noen ganger leser jeg gjennom det jeg har skrevet, også. Som jeg sikkert har sagt så mange ganger at det blir kjedelig, så er det ikke mine tanker – mine betraktninger som ligger til grunn for blogginnleggene mine. Jeg henter ganske enkelt ord, setninger, avsnitt og fullstendige innlegg fra en utømmelig kreativ kilde. Fra Gud, hvis dere ikke skjønte det. Det er hva man kaller «automatskrift». Eller «kanaliseringer». Jeg kan se en tekst bli til, mens jeg selv bare sitter der uten en eneste tanke. Noen ganger er det slik når jeg snakker, også. For det meste snakker jeg på automatikk når samtalen dreier seg om Gud, Himmelen, Yeshua og det som hører ham til. Noen ganger vet jeg ikke hvor Yeshua slutter og Andrea begynner. Vi flyter liksom litt over i hverandre. Vi kan si vi er ett med hverandre. Uten at jeg påberoper meg å være Yeshua selv.

Jeg er bare en veldig – veldig – god venninne av ham. Man kan også si jeg er hans største fan. Han er inspirasjonen bak alt jeg foretar meg. Han er denne indre stemmen, intuisjonen og overbevisningen som hjelper meg gjennom livet. Han er også hele min virkelighet – Skaperverket selv. Og i perioder kan jeg ikke forstå hva jeg har gjort for å bli så heldig at selve Universet vil være bestevenn med meg. Som sagt, jeg nyter det. Jeg nyter det med hvert eneste fiber i kroppen. Jeg nyter selv det som er vanskelig. Når jeg står i voldsomme stormer med farlig høye bølger, har jeg denne svake, lille stemmen som gjentar ordene: «Prøvelsene må jo svare til ferdighetene!». Og Månebarnet vet hun aldri vil synke. Hvordan kan hun det, når selv havet hun flyter i er hennes elskede?

- Andrea Isabel