18. mai, 2017

Mer om 17. mai

Jeg skal skrive litt mer om nasjonaldagen. Den fineste dagen på lenge, skal jeg være helt ærlig. Dagene med Alex blir ofte veldig bra. Og jeg har større og større hjerter i øynene når jeg tenker på ham, eller snakker om ham – men mest av alt når jeg snakker med ham. Jeg tror ikke jeg kan slutte å skryte ham opp i skyene. Hvordan han alltid tenker det beste om folk, er en sann diplomat, alltid har gode løsninger på livskrisene mine, fyller livet mitt med så mye positivitet. Jeg har nesten ikke ord. Likevel prøver jeg å forklare, formidle og beskrive hvor fantastisk denne mannen er. Jeg er hans største fan, - og selverklært leder av fanklubben hans!

Så skal jeg dele verdens kuleste synkronisitet med dere. På gutterommet hans, hjemme hos moren, var det mye interessant å se på. Det jeg festet meg ved, var en stein eller en slags tavle som han hadde malt et lite sitat på. Og dette sitatet… kan ikke ha vært ment for noen andre enn jeg. Det sa for øvrig Alex også, da jeg kommenterte det, og ba ham sende meg det – så jeg kunne poste det som en status i den fake boka. Her kommer det:

«Med mye galskap og dårlig hukommelse, blir livet en spennende reise.»

Dere vet kanskje ikke dette. Men jeg er den jeg kjenner under nitti, med dårligst hukommelse. Det er nok derfor jeg gjentar meg selv så ofte. Kanskje henger det sammen med MS. Det plager meg ikke så mye, igrunn. Jeg liker å tenke at den sviktende hukommelsen hjelper meg med å leve i nuet.

Det skjedde noe annet fint i går, også. Eller, det skjedde veldig mye fint. Men jeg henger meg opp i enkelte småting, som får større betydning enn hva det hadde fått hos en som ikke er Gal med stor G. Da jeg og Alex ankom Bekkestua, hvor Blomstertoget skulle være, var det en spesiell sang som ble spilt på høyttaleranlegget. Nemlig «Maria Magdalena». Jeg kommenterte det til Alex. Svaret hans var: «Selvfølgelig!»

Disse selvfølgelighetene. Noen kaller det «tilfeldigheter». Andre kaller det «synkronisiteter». Mens i sjargongen Guden og meg imellom, er det «selvfølgeligheter». At selvfølgelig er dette Guds verk. Det er livet mitt. Det er hverdagen min. Sånn er det i Månebarnets virkelighet. Ja, så selvfølgelig måtte «Maria Magdalena» spilles for alles ører, da Himmelmannen og -jenta ankom Bekkestua. Sistnevnte er jo – tross alt – Maria Magdalena reinkarnert. Det sier Gud. Og jeg har ingen grunn til å tvile på ham.

- Månebarn