19. mai, 2017

That's just me

Hei, dere! I dag har vært en god dag – så langt. Jeg var på Rikshospitalet og snakket med nevrolog. Det gjør jeg med cirka et halvt års mellomrom. Da jeg var der sist, var jeg i prosessen med å bli skrevet ut av psykohuset hvor jeg tilbragte nøyaktig 100 dager. Universet skulle ha det til at jeg ble «fri» på samme dag som Trumpster’n ble president i USA. Det er egentlig ikke relevant for innlegget. Likevel tar jeg det med. Og deler litt av legebesøket med dere. For det viser seg at nevrologen også tror på Gud. Han spurte meg om den Guden jeg snakker om og snakker med – er snill, eller om han er streng og sint og straffende. Vel, så var det ikke akkurat slik han ordla seg. Men det skinte gjennom at den gamle legen min har en fin gudsrelasjon, til en god og fin Gud. Det rørte ved noe inni meg. Og jeg kjente på en godhet for dette mennesket. Som jeg trolig ikke kommer til å bli fulgt opp av så veldig mye lenger. Han er i ferd med å gå av med pensjon, nemlig. Ja, men selvsagt fortalte jeg ham at den Guden jeg forholder meg til – bare er snill. Hvor ordet «snill» er århundrets underdrivelse.

Etter legebesøket, som varte i rundt en time, dro jeg til Sandvika. Jeg tok meg god tid, og tenkte på minuttene på trikk og buss som noe koselig og meditativt. Vel, jeg satt ikke og mediterte, da. Jeg planla en tur jeg skal på i morgen. Da drar jeg nemlig til Kristiansand. Der skal jeg få lov til å bo hos min gode venn Michael Peter. Eller bare «Kefas» - som jeg kaller ham. Kefas sa han er kjempespent på å få besøk av Andrea og Jesus. Ja, han sa faktisk det. Han ser Lyset i meg. Han ser Jesus i øynene mine. Sånn er det med oss kristne. Vi gjenkjenner hverandre. Ånden vår – eller energien vår – røper oss på lang avstand. Det erfarte jeg da jeg nettopp hadde begynt å tro på Gud, - men ikke innlemmet Yeshua i troen min. Det var faktisk flere som kom bort og spurte om jeg var kristen. Enda jeg gikk på en kristen skole og studerte Teologi. Dette er så langt tilbake som 2010. Og de hadde jo rett da de satte spørsmålstegn ved min kristenhet. På den tiden var Jesus noe uhåndgripelig som ikke passet inn i min guds- og verdensforståelse. Når sant skal sies, var jeg litt sjalu på ham. Men det var da. Nå er vi gift, tenk!

Jeg kom til en forståelse i dag, også. Mens jeg satt på favorittbussen min. Det er bussen med nummerskiltet «16414». Som en sann schizofren opplever jeg til stadighet at Gud snakker til meg gjennom tall og numre. Dette tallet betyr mye for meg. Den første gangen jeg festet meg ved dette tallet på denne bussen, var for noen år siden. Da kjørte først bussen forbi meg – og jeg registrerte nummeret. Deretter, rett etterpå, kjørte en bil forbi. Med akkurat det samme tallet på nummerskiltet. Oversatt fra tallspråket til Guden og jeg, betyr dette følgende: «Du er det eneste (1) mennesket (6) som kan kalles Himmelens Datter (414)». Tallet 414 er mitt tall. Fordi sangen min – «Figlia del Cielo» - varer i 4 minutter og 14 sekunder. Og dere har kanskje gjettet det – at «Figlia del Cielo» betyr nettopp «Himmlenes Datter» på italiensk. Hvilket er noe Guden har kalt meg i 7 år, helt siden jeg studerte Teologi i 2010 og var sjalu på Jesus fordi han var så høyt elsket av Gud. Men nå er vi gift!

Men ja, jeg snakker meg bort. Jeg skulle dele med dere det jeg kom frem til, på denne bussturen i favorittbussen. Det handler om Alex. Er det noe i livet mitt som ikke handler om Alex? Jeg tror jeg har et behov for å være opptatt av noen. Uansett hvor uoppnåelig denne «noen» er. Men ja, jeg forstod dette: At det ikke er meningen at Alex skal like meg slik jeg liker ham. For han er jo selvfølgelig klar over mine sterke følelser for ham. Det har jeg vært veldig åpen og ærlig om. Og han har jo også vært ærlig – om hva han ikke føler for meg. Ja, jeg får bare… dele deler av det som ble sagt på messenger tidligere i dag.

AI: Jeg tenkte på en ting. At jeg tror nok ikke det er meningen at du skal like meg på den måten jeg liker deg. Rett og slett på grunn av denne hersens planen. Nå for tiden gjentar Gud ordene «saint-like chastity».

AA: Det er det jeg har innsett også.
Men digger at du digger meg! :D

[…]

AI: Plutselig er det et renn av folk som leser bloggen.

AA: Hmm. Kult da :)

AI: Og litt skummelt. Men det er bare meg.

AA: Sikkert mange som sitter forgjeves og håper på en romanse mellom oss to. Og så er det bare deg og Guden. Men håper mange av dem syns det er fint å lese om også :)

AI: Ja :) Og meg og Guden høres fint ut for meg.

AA: Det blir vel ikke noe særlig bedre antar jeg.

AI: Kanskje enda bedre når vi er offisielt gift på katolsk vis.

AA: Yes!

Så får jeg be om forlatelse til Alex Atreyu for at jeg deler dette. Noen ganger er det bedre å be om tilgivelse enn tillatelse. Men ja, det var alt. Nå skal jeg pakke den lille kofferten. Siden jeg er en trollmann når det kommer til pakking, skal jeg nok få med meg fullt regnhyre, fem par sko og fem kjoler til de fire dagene jeg skal være borte. That’s just me.

- Månebarn