20. mai, 2017

Sørover

Da var man på vei. Turen går sørover, og destinasjonen er Kristiansand. Men det er en liten forandring i den opprinnelige planen. Jeg skal ikke bo hos Michael Peter. Det er en god grunn til det. Men for å unngå å henge ut noen, velger jeg å ikke fortelle dere akkurat hva som har skjedd. Jeg har heldigvis flere venner i sørlandsbyen. Så da det viste seg at jeg ikke kunne sove hos Michael, spurte jeg en annen god venn om han hadde plass til meg i et par netter. Bernt-Olav, som min venn heter, sa det bare var hyggelig med besøk. Så da blir jeg å sove hos ham. Jeg har nok nevnt ham før. I hodet mitt går han under navnet «born2love» - som var mailadressen hans eller noe sånt, for veldig lenge siden.

Å komme tilbake til Kristiansand er litt som å komme tilbake til start. Det var på mange måter her at mine sterke følelser for Yeshua startet. I to omganger flyttet jeg til Kristiansand for å gå på Ansgarskolen. I 2010, som jeg fortalte i går, - tok jeg Teologi på Ansgar Teologiske Høyskole. Og i 2011 begynte jeg på Disippelskap på Ansgar Bibelskole. Begge forsøkene på å studere på denne skolen, førte til at jeg ble innlagt på galehus – og var pasient i flere måneder. I siste omgang var jeg faktisk innlagt i ett helt år. Jeg vet ikke om det var Ansgarskolens feil, eller om det hadde ligget i kortene uansett. Det skal sies at det siste skoleåret, var det faktisk to andre elever ved bibelskolen som også havnet på psykiatrisk sykehus.

Ansgarskolen har likevel en helt spesiell plass i hjertet mitt. Minnene derfra er sterke og gode. I voldsomme stormer og med urolig hav hadde jeg alltid en trygg havn i Yeshua slash Jesus. Selv om det jeg gikk gjennom på den tiden kan fremstå som tungt og tøft, er det lagret i hukommelsen min som en fin tid. Tiden da Andrea og Jesus forelsket seg hodestups i hverandre. Det var iallfall det som skjedde i siste omgang, i 2011. Og psykehusoppholdet i det påfølgende året var – på mange måter – en langvarig retrett.

Ja, for jeg hadde jo knekt koden for meditasjon. Hvilket åpnet opp for å kunne høre Guds stemme. Å kommunisere direkte med Jehova – med Universet selv. Det var i bunn og grunn det jeg gjorde på galehuset. Jeg røyket, spilte Yatzy og pratet med Gud. Og det at jeg pratet med Gud gjorde at jeg var helt rå i Yatzy. For Guden ville jo selvsagt fortelle meg hvilke terninger jeg skulle spare på. Til slutt var det ingen som ville spille mot meg, - fordi jeg bare vant, hver eneste omgang. Og også dette, minnene fra mine opphold på psykiatrisk sykehus, fremstår som gode.

Akkurat nå er jeg i en tilstand hvor alt er godt. Det føles ikke overveldende og voldsomt. Det er en rolig men samtidig sterk følelse av at alt er akkurat som det skal være. Noen ganger blir jeg rammet av en trang til å gråte – av glede. Det er nok Guden som fyller meg opp. Med alt det gode Guden har for meg. Jeg tror dette skal være normaltilstanden min. Og når det er slik jeg er ment å ha det, er det ikke en strevsom og krevende affære å fremkalle denne tilstanden.

Jeg har forresten tenkt til å ta med meg Alex til Ansgarskolen. Det kan jeg gjøre. For internatet på Ansgar forvandles til et hotell om sommeren. Alex har allerede sagt ja til å bli med meg til Kristiansand i sommer. Så da blir det en tur til, i løpet av de neste månedene. I tanken om at «nå er ringen sluttet» - vil det å vise Alex rundt på Ansgar, bli en nesten symbolsk handling. Og kanskje er det bare slik i mitt hode. Men om det bare er virkelig i min virkelighet, så er det likevel virkelig for meg. Og overraskende nok er min virkelighet ofte samsvarende og sammenfallende med Alex’ virkelighet. I så måte er ikke Månebarnet verdens ensomste lenger. Er det én ting jeg takker Gud for, så er det nettopp det. At Alex fins i verden.

- Månebarn