21. mai, 2017

Ultimatumet

Hei, alle sammen. Jeg skrur på ja-følelsen ved å la Guds tanker fylle meg, og formidler ord og setninger som bare flyter gjennom meg, - og ut gjennom fingertuppene mine. Det er ikke alltid like enkelt. Akkurat i dag har det vært litt vanskelig, skal jeg være ærlig. Det er ikke så mye fordi noen kom med en slem kommentar rett før leggetid i går. Sånt noe preller av ganske lett. Men dette med å kommunisere en virkelighet hvor hovedfokuset i bunn og grunn skal være godt – det kan være krevende til tider. Fordi jeg er et menneske. Et menneske med veldig vekslende følelser. Og selv om min tilstand jevnt over er noe i nærheten av euforisk og jublende, hoppende glad, - så kommer det små drypp av nei-følelse, også. Det er da det blir vanskelig å skrive disse blogginnleggene. Når ja-følelsen uteblir og jeg nedsenkes i klissete tjære-aktig mørke. For dette skal være en positiv leseropplevelse. Om dere ikke kjenner på gode følelser av å lese innleggene mine, så kanskje dere i det minste føler dere underholdt, i møte med min Gal med stor G – som er i full vigør.

*må sette på musikk for å komme i riktig flow*

Jeg har rømt inn på mitt eget rom. Her hjemme hos Born2Love har jeg heldigvis et rom hvor jeg kan trekke meg tilbake. Når behovet for alenetid og tosomhet med Guden blir for påtrengende. Jeg er, når alt kommer til alt, en utpreget introvert. Jeg næres av å være alene. Og jeg er for så vidt aldri alene, sånn egentlig. Ikke i dette livet, hvor Mannen jeg valgte å gifte meg med – faktisk har tatt bolig på innsiden av meg. Stemmen i Hjertet, er hva han blir kalt. Eller bare Yeshua HaMashiach. Tiden er forbi da jeg stresset som bare juling fordi jeg var så redd han skulle forsvinne. Han har, på de seks årene vi har kommunisert direkte – i fullstendige setninger og i en ordentlig dialog – bare forsvunnet én gang. Hmm… kanskje jeg skal fortelle om det. Det er et aspekt ved Reisen mange av dere kanskje ikke vet om. Så jeg tror jeg gjør det. Enda det er deler av det jeg nå skal fortelle, som jeg er langt fra stolt over.

For mange år siden var jeg i et forhold. Det var et lykkelig parforhold, og en utelukkende god relasjon. På de fleste måter, i det minste. Men i denne relasjonen var det tre medvirkende. Meg, min kjæreste og substansen marihuana. Jeg var – uten å overdrive – veldig avhengig. Det er de som argumenterer for at cannabis ikke er avhengighetsskapende. Jeg vil si jeg er uenig. I enkelte perioder klarte jeg ikke å sovne uten «nattingsen» - den siste jointen før leggetid. Det er, nå i ettertid, lett å se hvordan jointen styrte hverdagen min, ja- og nei-følelsen – alt, egentlig. Jeg kan faktisk også gå så langt som å si at jeg sannsynligvis ikke ville blitt gal, hadde det ikke vært for cannabis. Akkurat her og akkurat nå, er jeg veldig glad for galskapen min. Den «piffer opp» hverdagen og maler alt i et gyllent skjær av magi og mirakel. Så sånn sett angrer jeg ikke på noe. I min virkelighet skal alt skje på akkurat den måten det skjer, uansett. Det var nok derfor jeg måtte vente helt til jeg fikk et strengt ultimatum av Gud, - før jeg klarte å legge min avhengighet på hylla.

Det skjedde slik. Jeg var på min første og eneste Amerikatur i februar 2014.  Der rørte jeg ikke marihuana. Men da jeg kom hjem, ble det noen jointer med to gode venner. Jeg har en helt ekstrem flyskrekk. Dermed hadde jeg ikke fått sove i det hele tatt, på den lange flyturen hjem til Norge. Så da jeg tok disse etterlengtede jointene, var jeg i underskudd på søvn. Jeg lå nå der, i sengen til mannen jeg hadde vært på tur med, og fulgte sånn halvveis med på samtalen mellom ham og en venninne som også var til stede i rommet. Det jeg gjorde, var egentlig å snakke med Gud. Det var bare det at alt jeg spurte Gud om, ble besvart i samtalen disse to imellom.

Hva som kom frem av samtalen, var dette: Nå var det på høy tid at jeg sluttet med denne destruktive uvanen. Det fantes intet alternativ. Jeg var nødt til å slutte å røyke cannabis. Og hva gjorde jeg? Jeg sluttet å røyke. Men bare sammen med de jeg vanligvis pleide å røyke med. I det skjulte fortsatte jeg med destruktiviteten, sammen med en annen kamerat. Jeg klarte ikke ta Gud alvorlig. Eller kanskje var det avhengigheten som var for sterk. Det gikk litt tid, og så dette – ultimatumet.

Den aller siste kvelden jeg røyket, forsvant Gud. Ja, helt riktig. «Stemmen i Hjertet» var ikke tilstede. Jeg prøvde å føre en samtale. Men ingen svarte. Det var ingen dialog. Ingen respons. Ingen kontakt. Og jeg ble helt forferdet. Det tror jeg de fleste ville blitt. Her hadde jeg hatt evnen til å kommunisere direkte med Gud i nesten tre år. Så plutselig – ingenting. Da sa jeg til ham: «Jeg skjønner hvorfor du har forsvunnet. Og jeg lover at jeg aldri skal røre cannabis igjen – bare du er tilbake når jeg våkner i morgen!»

Så skjønner dere sikkert at han var tilbake neste morgen. Hvis ikke ville jeg ikke skrevet blogg om livet som bruden til Guden i dag. Dette var motivasjonen jeg trengte for å legge narkomanien på hylla. Og siden den dagen, rundtomkring mars eller april 2014, har jeg aldri savnet denne substansen. Men jeg er likevel glad jeg har prøvd. Hvis ikke ville jeg nok aldri blitt så gal som jeg ble. Og er det én ting jeg er glad for, - så er det Gal med stor G. Akkurat! 

- Månebarn