22. mai, 2017

Den eneste superhelten

God kveld, verden. Jeg har litt på hjertet. Skal prøve å formidle det på en slik måte at det gir mening, og slik at jeg ikke høres ut som verdens galeste dame – enda det ikke er så langt fra sannheten. Som dere sikkert allerede har skjønt, så er jeg glad og takknemlig for galskapen min. Min avvikende virkelighetsoppfatning er på mange måter med på å gjøre livet om til et spennende eventyr. En reise fra A til B med en hel haug av omveier, blindveier og avstikkere – som skal nytes. Hver eneste meter, hvert eneste sekund.

Akkurat nå sitter jeg og Born2Love i stua hans og ser på Friends. Jeg følger sånn halvveis med, mens jeg sitter og laster ned en tekst fra en kilde langt smartere, klokere og visere enn jeg. I dag har jeg vært i Kristiansand sentrum og jobbet. Noen ganger føler jeg – mer enn ellers – at jeg arbeider for Gud. Som en ansatt i firmaet hans, med stillingsbeskrivelsen «formidler av Guds gode natur». Jeg tror ikke jeg skal skrive akkurat hva jobben gikk ut på. Men alt i alt var det en fin og hyggelig erfaring. Og så er det jo alltid godt å føle seg elskebrukt av Sjefen sin. Den herligste og deiligste Sjefen et Månebarn kunne hatt.

Så er ikke Guden bare Sjefen min. Men det er én av rollene han har i livet mitt. Likevel vektlegges hans ekteskapelige rolle mye mer. I praksis føles det nesten ikke som jobb, engang, når Guden kommanderer meg rundt og får meg til å gjøre viktige «Heaven Inc»-relaterte gjerninger. Vi er et dream team, og hver eneste dag med ham bak roret er vidunderlig. Og i rollen som både kjæreste og sjef, er han verdens beste – til å være begge deler, og alt det andre han er, midt imellom.

Dere så mitt forrige innlegg? Det var en screenshot jeg tok av side 308 i Bønneloggen, som jeg jobber med på PC. Grunnen til at jeg delte akkurat denne siden med dere, var fordi Gud på forhånd hadde varslet at det skulle være noe – ett eller annet – spesielt ved akkurat denne siden. Det fikk jeg vite i en drøm jeg hadde for litt siden, da jeg var på rundt side 288. Så kom jeg til den varslede siden. Og det ble jo noe – ett eller annet spesielt – som skjedde. Nemlig at Gud fungerte som DJ, og skrudde på denne sangen. Prologue av det norske bandet Philter. Teksten som innleder sangen - er et metafysisk Kakestykke i seg selv, og den kan leses i forrige innlegg. Sangen lå i en spilleliste på Spotify med 131 sanger. Dette er sanger som har vært viktige i prosessen med å bli kjent med Guden. Spillelisten er fullført og avsluttet. Nå legger jeg til nye sanger av betydning i en annen spilleliste. Nemlig Alex Atreyu ❤. Der er det 61 sanger, og spillelisten vokser stadig. Alex er nemlig en veldig musikalsk mann. Han deler titt og ofte fine sanger med meg. Og mange av dem havner i spillelisten.

Nå nærmer det seg leggetid for små barn av Månen. I morgen går turen tilbake til Bærum igjen. Jeg drar med toget. Noen ganger gjør jeg det også. Men vanligvis pleier jeg å ta buss når jeg skal til og fra Sørlandet. Grunnen til at jeg tar toget hjem igjen, er fordi bussen på vei hit, kjørte over en bro som i mitt hode var like sikker som en hengebro laget av spindelvev. Jeg har jo skrevet litt om paradokset «Månebarn». At jeg føler meg som verdens tryggeste, mest velsignede menneske – og samtidig alltid frykter det verste av det verste. Og et skrekkscenario jeg helst ikke vil oppleve, er å sitte i en buss som kjører av veien på en bro. Bussen som synker dypere og dypere, og fylles opp med vann. Ja, jeg lager disse grusomme scenariene i hodet mitt og ber til Gud om at jeg slipper å oppleve det. That’s just me. Men i forhold til flyturen jeg skal på om noen uker, er jeg nesten ikke redd i det hele tatt. Mye fordi Gud allerede har fortalt meg at jeg ikke trenger å være redd. Og noen ganger klarer jeg faktisk å stole på ham. Men det er bare noen ganger.

Jeg avslutter ved å fortelle om supermannen som holdt fast i vingen, i et kort øyeblikk en gang jeg tittet ut av vinduet på en flytur. Jeg skjønte jo selvfølgelig at det ikke egentlig var noen som holdt flyet oppe på den måten. Men det å ha dette synet, var på mange måter med på å roe det nervøse systemet mitt. Så var det senere, på en annen flytur, at jeg så en kvinne med en T-skjorte med et «Supermann»-emblem. Det var bare det at der det vanligvis er en «S», var bokstavene «JC». Med teksten «Jesus Christ – the first superhero». Hun fløy med samme fly som jeg. Og jeg var ikke redd ett sekund. Det skal forresten nevnes at jeg hadde en liten crush på Supermann som barn. Kanskje var det en forsmak på denne crazy berg-og-dalbaneturen av en romanse jeg nå er en del av. En romanse hvor den ene halvparten ikke bare er den første superhelten. Han er den eneste superhelten. Og så er det Månebarnet som bader i lyset fra denne mannen, og tilegner seg superheltegenskaper selv, også – bare ved å være i hans nærhet. Det er ikke eksklusivt og utelukkende forbeholdt meg. Yeshua kan gjøre hvem det skal være om til en superhelt eller -heltinne. Det eneste du trenger å gjøre, er å slippe ham inn i hjertet ditt. Så gjør han resten. You’ll see!

- Månebarn