23. mai, 2017

Talegaven?

Jeg begynner på et nytt innlegg, her jeg sitter på toget. Turen hjemover har vært ganske fin, igrunn. Jeg har ikke gjort noe mer fornuftig enn å høre på musikk. Og chatte litt med Himmelmannen Alex. Før reisen tilbake til Østlandet begynte, hadde jeg et hyggelig møte med en veldig hyggelig venn. Dette er en mann jeg har kjent siden 2010, fra tiden jeg bodde i Kristiansand – for første gang. Min venn gikk på Bibelskolen, og jeg gikk på Høyskolen, de to forskjellige deler av Ansgarskolen. Og nå hadde vi ikke sett hverandre på nærmere tre år. Så det var et meget kjærkomment gjensyn.

Noe jeg merker meg, på denne reisen, er elementer av automatikk. I større eller mindre grad, er jeg alltid en marionett med Gud i enden av trådene. Akkurat i dag, i møte med denne kameraten min, føltes det ekstra sterkt. Hvordan jeg ikke selv bestemmer hvordan jeg ordlegger meg, og hva jeg skal snakke om. Hvordan jeg rett og slett laster ned ordene jeg sier, fra denne kilden jeg så ofte nevner. Denne langt visere, klokere og smartere bevisstheten som styrer meg gjennom alt som skjer iløpet av en dag.

Det var et godt møte, disse to timene på kafé med kameraten min. Jeg følte ikke jeg var på jobb, på samme måte som i går. Likevel var jeg kanskje det – i enda større grad. Jeg følte iallfall, mye sterkere enn ellers, at Guden styrte meg. Er det noe jeg kan si med hånden på hjertet, så er det at det finnes ikke noen bedre følelse, enn følelsen av å bli brukt av Yeshua. Å være denne pennen, eller dette kjærlighetsbrevet, som Guden formidler sin gode, elskverdige og tilgivende natur igjennom.

Så faller jeg i tanker. Om noe som ble meg fortalt for lenge siden. Flere år siden. Det var et synsk medium som kommuniserte med en god venn av meg som hadde gått bort. En beskjed fra min kompis, idet han entret Den Andre Siden. Jeg fikk i meditasjon et klart mentalt bilde av min venn som løper mot en dør. Fra døren kommer det et sterkt, hvitt lys. Og vennen min er så glad, så ivrig. Det som ble formidlet deretter, gjennom den synske damen, var at jeg er nødt til å begynne å tale for et publikum. I kristen menighetssammenheng. Det er så langt fra min komfortsone som du kommer. Men dagens opplevelse, å snakke så fullstendig uten tanker, gir meg en liten pekepinn mot at det kanskje nettopp er ut av komfortsonen at Gud vil ha meg. Og ett ord runger i hodet mitt: Yikes!

Likevel er hun ikke ansatt i firmaet til Gud uten klare og tydelige arbeidsoppgaver. Så kanskje det som må skje, er at jeg deler litt av vitnesbyrdet mitt. Og jeg kjenner det kiler i magen bare ved tanken på det. Det nærmeste jeg kommer å tale for en stor folkemengde, var den sommeren jeg fortalte et eventyr foran en fullstappet kirke. Det var… hva er ordet jeg leter etter? Et ordentlig kick. Å fortelle eventyr med liten e, eller Eventyr – med stor E, er kanskje ikke så langt fra hverandre. Det er bare det at Eventyret med stor E – det er livet mitt. Akkurat.

- Månebarn