24. mai, 2017

Den virkelige panteismen

Jeg er medlem av en familie, som er så lite støttende at det grenser til det komiske. Ordet "tragikomisk" passer godt inn her. Og i irriterte øyeblikk må jeg bare se humoren i det hele. Se virkeligheten som en godt skrevet skildring - fortellingen om Månebarnets berg-og-dalbanetur gjennom livet. Skrevet av en fandenivoldsk personlighet med øye for sarkasme. Jeg skal gjengi - ordrett - noe en viktig person i familien min har sagt til meg: 

"Folk leser ikke bloggene dine fordi de tenker du er åndelig. De gjør det for å fråtse i din lidelse."

Noen sa faktisk dette til meg. Jeg merker jeg blir sint når jeg skriver om det. Når jeg deler i hvor stor grad de som skal stå meg nærmest, er antagonister for meg. Jeg blir så sint at jeg får lyst til å ta en røyk. Men det har jeg sluttet med. Og ikke søren at de skal få meg til å sprekke! 

Men i møte med det jeg kaller misforståelser og uforstand, har jeg et hemmelig våpen. En tilnærming som tar brodden av alt jeg møter av motstand. Nemlig tanken om at disse som dømmer meg nedenom og hjem, også er greiner på det samme treet som jeg også er en del av. Og at alt som ikke knekker meg, er med på å gjøre meg sterkere - skjerpet og klar for den virkelige kampen. En kamp og et slag som bare er tilsynelatende. Fordi begge lagene spiller for den samme Gud. Begge bataljoner styres av samme hærfører - samme regissør. 

Noen ganger er oppgaven min enkel. Og samtidig uendelig vanskelig. Bare det å holde ut - å fortsette å puste, kan virke som en kraftanstrengelse. I møte med disse menneskene, de som skal være mine nærmeste, - og deres uforstand, trenger jeg ofte en second opinion. Det er her Alex kommer inn. En sjelsfrende som deler min virkelighetsoppfatning. En som også stiller seg undrende til de negative tilbakemeldinger jeg får på tankene mine. En som står og heier meg fremover fra sidelinjen, og som vil dele en flaske seiersvin med meg ved målstreken. Han gjør at det hele faktisk kan være et teaterstykke, uten å ta fra meg oppspart sinnsro og sjelefred. Å observere verden som et intrikat og forseggjort skuespill. Alle roller er nødvendige. De onde like mye som de gode. Ville det vært spenning og action, hadde det ikke vært for antagonistene?!

Dette er den virkelige panteismen. Alt er Gud. Hvert eneste, lille atom. Hver eneste tanke, følelse, innskytelse og impuls. I min verden - min virkelighet - finnes det ikke tilfeldigheter. Selv trusen jeg tar på meg når jeg står opp, er bestemt av Gud. Uten at det får noe særlig betydning. Tenkte bare å nevne det, slik at dere kan danne dere et mentalt bilde av hvordan ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Dermed er det langt fra tilfeldig at jeg møtte Alex. Slik det skjedde, - akkurat slik skulle det skje. Orkestrert av en genial - og samtidig helsprø - forfatter. For et Eventyr! 

Jeg blir forøvrig aldri ferdig med å skryte Himmelmannen opp i skyene. Jeg kan ikke få sagt ofte nok, hvor mye det betyr for meg at han er i livet mitt. Han står meg på mange måter nærmere enn de jeg anser for å være familie. Men kanskje er det fordi vi synkroniserer og resonnerer med hverandre. At vi kan dele denne avvikende virkeligheten, og finne gjenklang hos den andre. For jeg har faktisk funnet ham. Dette mennesket som vil figurere som Månebarnets mannlige ekvivalent. Iallfall tror jeg det. Iallfall gjorde Yeshua det klart og tydelig at Stemmen i Hjertet - den jeg skriver samtaler med - ønsket å ha initialene "AA" i Mobildagboka. Det står for "Alex Atreyu". Og han er den fineste Himmelmannen et Månebarn kan tenke seg! Ja, for et Eventyr! 

- Månebarn