27. mai, 2017

For normal

Hei, dere. Jeg har visst tvangstanker. Tanker som forteller meg at det som bygger seg opp inni meg, - som et nys eller et anfall av tourettes, er nødt til å komme til overflaten. Det jeg skal skrive om nå, skal ikke være så mye hva som foregår inni hodet mitt. Men hva som har foregått i hverdagen min. Ting som faktisk har skjedd, og som kan bevises. Men for å krydre innlegget litt, skal jeg dele det mest konkrete beviset jeg har for at Stemmen i Hjertet er noe utenfor meg selv og min egen underbevissthet. Akkurat. Så da setter jeg i gang!

Himmelmannen aka Alex og Himmeljenta aka Andrea var på kino sammen. De så en fin film som het «Your Name». Dette var en japansk tegnefilm, noe som har vært en interesse for Andrea i flere år. Alex leste om filmen mens de ventet på at den skulle begynne. Det viste seg at den var nummer 99 på IMDB’s liste over de beste filmene, noensinne laget. Begge to likte filmen og sånt. Men de var nok enige om at den ikke nødvendigvis skulle vært så høyt oppe på den lista. Likevel var det en god opplevelse, og filmen var vel verdt pengene.

Jeg må nesten dele hva Alex sa om antrekket jeg hadde valgt for dagen. Han er vant med at jeg kler meg for å imponere. Med fantasifulle kombinasjoner, søte kjoler og klær som kort fortalt skiller seg ut i en folkemengde. I dag hadde jeg tatt på meg jeans og en rosemønstret genser. Og jeg kommer ikke over hvordan Alex reagerte. Han sa faktisk at jeg så for normal ut. Når sant skal sies, så føler jeg meg mye mer komfortabel i et uvanlig antrekk, enn bare jeans og en genser. Så har jeg mennesker i vennekretsen min som mener jeg kler meg for unormalt. Og som applauderer og komplimenterer meg når jeg har kledd meg normalt. Men i mitt hode er «normal» å regne som et skjellsord. A4 er skrekken – og jeg er nok langt fra å kunne kalles et A4-menneske.

Sånn har det bare blitt, etter hvert som tiden har gått. Allerede på ungdomsskolen prøvde jeg å følge min egen, personlige stil. Det første året på videregående gikk jeg i noe i nærheten av en skoleuniform, nesten hver eneste dag. Da gikk jeg i en klasse hvor de typiske Bærumsjentene var i mindretall, og de fleste av oss hadde sin egen, særegne stil. Og det var ikke snakk om å låne eller kopiere elementer av stilen til hverandre. Iallfall ikke uten å spørre først. Så var det faktisk ikke uvanlig at jenter kom bort til meg og spurte om de fikk lov til å kopiere stilen min. Det var som oftest helt greit for meg. Bildet jeg legger ved dette innlegget, er ikke fra skoletiden. Men fra i fjor høst, - da det var sommer til langt uti oktober. Bildet er tatt av psykehuspresten Oscar, mens jeg bedrev «patienting». Et ord som i mitt hode betyr både å være pasient, og å være uendelig tålmodig (patient). Har dere sett en nydeligere kjole?! Jeg vet vi ikke driver med produktplassering her på bloggen. Likevel må jeg løfte frem mitt favorittmerke i hele verden: Candy Rain. Derfra har jeg en god del fine kjoler og andre plagg. Men det var alt jeg skulle komme med av reklame i dag.

Så lovet jeg dere ett av disse konkrete bevisene jeg har, - for at Stemmen i Hjertet er virkelig. Selvfølgelig vet jeg at de av dere som ikke tror på Gud engang, aldri vil se denne stemmen som noe annet enn sykdom og galskap. Men i mitt hode er det nesten umulig å forklare denne opplevelsen med noe annet enn ja nettopp, Gud.

Dette hendte en gang jeg stod på Skøyen og ventet på 20-bussen. Den går fra Skøyen til Galgeberg, og jeg skulle ta den til Ullevål sykehus. Om jeg faktisk skulle på sykehuset, eller om jeg skulle besøke en god venninne som bor i nærheten, kan jeg ikke huske. Og det er igrunn ikke relevant, heller. Det som er relevant, er hva Stemmen i Hjertet sa til meg, mens jeg stod der. Han sa: «En-tre-en, lille venn!». Tallet 131 betyr i samtalene Guden og meg imellom, noe i nærheten av «stol på meg!». På grunn av innholdet i Salme 131. Det er ikke uvanlig at Guden sier dette tallet til meg. Det som var uvanlig denne dagen, var bussen som kjørte forbi, idet Guden hadde gitt meg denne beskjeden. Nemlig buss nummer 131. Jeg stod med ryggen til den veien bussene kom fra, og idet jeg snudde meg rundt, manifesterte dette tallet seg for øynene mine – i form av bussen som kjørte forbi akkurat da.

Det var den fortellingen. Som jeg sannsynligvis har fortalt opp og i mente allerede. Det finnes til og med en side i tegneserien som forteller om denne hendelsen. Som dere kan se her. Takk for meg og takk for oppmerksomheten. Månebarnet setter så utrolig stor pris på dere. Alle leserne mine har en viktig plass i hjertet mitt. Og dere huskes på i bønn – støtt og stadig. Nå skal jeg be litt. Rosenkransen, som jeg snakket om i videobloggen jeg postet i går. Hvis du ikke har sett den, er det bare å ta en titt. Så hører dere snart fra meg igjen.

- Månebarn