31. mai, 2017

Retreat-modus

Jeg er på vei inn i retreat-modus. Dagen i dag har vært preget av min interesse for Gud, og det som hører ham til. Den begynte med et skriftemål hos pateren. Sånt kan man gjøre når man er katolikk, og føler man har forbrutt seg mot Gud. Det var ikke all verden jeg hadde å skrifte. Det var faktisk så bagatellmessig at pateren lo litt, da han skulle gi meg absolusjonen. Men i mitt hode var det en stor synd. Iallfall var søndag, natt til mandag, preget av at jeg følte jeg hadde ødelagt hele planen til Gud – med min iboende selvdestruktivitet. Det som egentlig hadde skjedd, var at jeg røyket tre sigaretter på søndag. Én for hver uke jeg hadde vært røykfri. Og tro meg, det var de desidert siste røykene jeg noen gang vil røyke. Jeg hadde det så forferdelig den natta, at man skulle tro Jesus hadde flyttet ut og djevelen flyttet inn(!)

Men Jesus hadde ikke flyttet ut. De siste tre dagene har vist meg at han fortsatt er veldig nærværende. Noe fint som også skjedde i dag, var lovsangskvelden jeg og min søte bestevenninne deltok på. Det var en sterk opplevelse for begge to. Kanskje ekstra mye for venninnen min. Men hun har alltid sterke gudsmøter i lovsang. Hun trekkes mot disse lavkirkelige miljøene. Og jeg også, når sant skal sies. Dessverre går ikke karismatisk kristendom og katolisisme helt overens på norsk. Men pateren sier det er mye halleluja og henda i været på det filippinske messene. Jeg får vel bare hente påfyll i de settingene Guden plasserer meg. Og hvis jeg vil dra på et halleluja-møte med lovsang og tungetale en sjelden gang i blant, så gjør jeg det. Åndelighet og lovprisning tar mange former. På arrangementet i kveld ble det snakket om hvordan begrepet «lovprisning», på hebraisk, har 52 ulike oversettelser. Det er mye lov og pris, det!

Det ble også snakket om hvordan «lovprisning» ikke bare er å synge for Gud. Det er en måte å leve på. En livsstil, rett og slett. Jeg tror jeg trygt kan si jeg lever for å hylle og ære Gud. Jeg har gjort det til yrket mitt å skryte ham opp i skyene. Dessverre blir jeg ofte misforstått, og de fleste tror jeg er alvorlig sinnslidende. I den grad at når jeg skriver jeg skal på «retreat», tror enkelte at det er kodeord for tvungent psykisk helsevern. Det er ikke det, altså, bare så det er sagt. Jeg skal reise bort til et lite sted ved Svenskegrensa, som heter Kornsjø. Der skal jeg være stille, rett og slett, i en uke. Den eneste jeg får prate med, er Gud. Og en åndelig veileder, i en daglig samtale på rundt en halvtime. Jeg har deltatt på slike retreater flere ganger tidligere. Det har vært overveiende positive opplevelser. Men det må sies at når jeg ikke er på et godt sted sjelelig, kan det være mer krevende enn givende. Jeg tror likevel at der jeg er nå, med euforiske øyeblikk av ren lykke som normaltilstand, blir utflukten med min bedre halvdel overmåte trivelig!

Så da gjenstår det å ønske dere alle en riktig god natt. Jeg gleder meg til i morgen rundt 13:30. For da kommer Alex på besøk. Jeg skal kjøpe noe godt til kaffen. Alex er sjokoholiker, så jeg tror jeg scorer blink hvis jeg kjøper brownies eller noe i den gaten. Han pleier ofte å ha med seg sjokolade når vi møtes. Og da er det den fine og sunne sjokoladen, den med over 70 prosent kakao. Da kan man fråtse uten å føle man har de altfor store laster. Men hei, fråtseri er min minste synd. Min største synd er derimot shopping. Det er kanskje en form for fråtseri. Gud kalte meg for øvrig en «hoarder». Sagt med mye humor og kjærlighet. Men ja, jeg tror jeg skjønner tegningen. Nå har jeg mer klær enn jeg tror jeg vil få brukt gjennom en hel livstid. Det er kanskje noe jeg kan ta opp i neste skriftemål. Og fortelle den forferdelige sannheten om hvorfor jeg nesten er glad jeg ikke kan bli nonne - nemlig mitt behov for å kle meg i søte og spesielle antrekk. Men den egentlige grunnen er jo Multippel Sklerose. Hadde jeg blitt kvitt MS, ville jeg oppsøkt nærmeste kloster på dagen, bare så det er sagt, og bedt om å få flytte inn. Så viktig er tross alt ikke kjolene mine!

- Månebarn